Brexit to år etter: De som ikke gir opp

I bunnen av saken finner du en glosebok for brexit.

LONDON (Dagsavisen): – Stemningen er i ferd med å forandre seg, sier Polly Ernest.

Hun har reist i ens ærend fra hjemstedet i Herefordshire i England ved grensen til Wales. Nå står hun foran parlamentet i Westminster midt i London en ettermiddag i juni og synger sammen med de andre demonstrantene som vaier med EU-flaggene:

«Stop brexit!» «Stop brexit!»

Innenfor veggene skal de britiske parlamentsmedlemmene nok en gang stemme over ulike punkter i brexit-prosessen.

– Jeg bor i et område som stemte klart for å gå ut av EU. Når jeg står på stand i gatene hjemme og snakker om brexit, kommer mange som stemte for å gå ut av EU bort til meg og sier: «Vær så snill, kan dere skaffe oss en ny avstemning?».

Marsj to år etter

I dag, nøyaktig to år etter folkeavstemningen om EU 23. juni 2016, skal tusenvis av mennesker marsjere gjennom Londons gater for å presse på for nettopp det. En rekke ulike pro-EU-bevegelser har gått sammen om den såkalte «March for a people´s vote». Mobiliseringen har pågått i ukevis, og det er ventet at dette blir den største markeringen etter folkeavstemningen.

De øyner et momentum. De neste månedene blir avgjørende for brexit – utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia skal etter planen sluttføres innen oktober.

Mens de fleste regner med at brexit vil skje – at Storbritannia faktisk er ute av EU 29. mars neste år – har disse gruppene de siste ukene og månedene samlet kreftene og giret opp innsatsen.

De har samlet seg om dette ene kravet: at befolkningen skal få stemme over den endelige utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU; avtalen som vil vise britiske velgere hva brexit faktisk vil bety, og som de ikke visste hvordan ville se ut den junidagen for to år siden da Storbritannia ble kastet ut i uvisshet og både briter og europeere ellers satt sjokkert tilbake.

Sjokket

23. juni 2016: Da lokalene stengte kl. 22 på kvelden kom en måling fra valgdagen fra YouGov som viste at et flertall på 52 prosent for å bli i EU. Den bekreftet det de fleste målinger hadde vist: seier for den såkalte «remain»-siden.

Så kom tallene som fikk musikken til å stoppe hos pro-EU-siden: resultatet fra Newcastle upon Tyne. Det var ventet en klar seier til «remain»-siden i universitetsbyen nord i England. Men EU-siden fikk kun et syltynt flertall i kretsen.

– Dette kan være et svært betydningsfullt resultat, kommenterte BBCs programleder David Dimbleby.

– Champagnen er kanskje satt inn i kjøleskapet igjen i Downing Street, kvitterte sidemann og valgekspert John Curtice i studio.

Var britiske velgere i ferd med å ta nær sagt alle eksperter og forståsegpåere på senga? Dette var før Trump-sjokket som skulle komme senere samme år. Man var ikke mentalt forberedt.

Peter Kellner tror det kommer en politisk krise. – Det er vanskelig å se en løsning, sier han. Foto: Åsne Gullikstad

– Jeg er ganske sikker på at «remain» vil vinne i dagens folkeavstemning, hadde en av ekspertene, Peter Kellner, sagt til Dagsavisen i London tidligere på dagen.

Han er en av Storbritannias fremste eksperter og kommentatorer på meningsmålinger og britisk politikk, og tidligere president i meningsmålingsinstituttet YouGov.

I dag tenker han tilbake på den natten med gru.

– Klokka tre var jeg sikker på at «leave» hadde vunnet, sier Kellner.

04.39 på morgenen var alle forbehold lagt til side også hos BBC. Programleder Dimbleby slo det fast:

– Det britiske folket har talt, og svaret er: Vi er ute.

«Leave» hadde vunnet med nær 52 mot 48 prosent.

Ser ingen løsning

Det var vanskelig på to måter, forteller Peter Kellner i et intervju med Dagsavisen to år etter.

– Både fordi jeg syntes det var en forferdelig avgjørelse for Storbritannia, og fordi jeg offentlig hadde gått ut og forespeilet en «remain»-seier, så jeg syntes det var personlig flaut. Man vil jo helst ha rett. Det var forferdelig, sier han.

Han forklarer målingenes feilberegninger med to faktorer: For det første at det er langt vanskeligere å forutse resultatet ved folkeavstemninger enn ved vanlige valg, fordi man ikke kan se på hva velgeren stemte sist. For det andre at det er vanskelig å forutse hvem som faktisk vil stemme – og at målingene undervurderte hvor mange «leave»-velgere som ville møte opp.

I dag kan han ikke se noen løsning på floken den britiske regjeringen må løse for å gå ut av EU. Han tror det kommer en dyp politisk krise til høsten.

Les også: Intern regjeringsanalyse: Ingen alternativer er gode

Sjokket: 24. juni 2016, dagen etter folkeavstemningen. Foto: NTB scanpix

– Ble lurt

Det tror også pro-EU-aktivistene som ikke vil gi seg. Den dagen for to år siden ble starten på et ferskt engasjement for Polly Ernest og mange av de andre som står foran parlamentet denne junidagen, noen dager før den store marsjen.

Mange av dem hadde ikke engasjert seg under kampanjen før folkeavstemningen.

– Jeg hadde en plakat i vinduet, ikke noe mer. Det falt meg aldri inn at så mange ville stemme for å gå ut, forteller hun.

– Først var jeg innstilt på å akseptere resultatet, så lenge vi fikk beholde fri bevegelse av personer og så lenge EU-borgere her blir behandlet bra og britiske borgere i EU ikke mister noe. Men så innså jeg at det ikke kommer til å skje. Da begynte jeg å kjempe.

Polly Ernest mener mange ble lurt.

– Det var selvfølgelig mange som stemte for å gå ut fordi de ikke liker EU og mener unionen fratar oss suverenitet. Men jeg vet også at mange stemte «leave» fordi de ble fortalt at problemene de hadde var forårsaket av EU, enten det var mangel på bolig eller jobb. Men de problemene handlet om kuttpolitikken fra regjeringen. Når jeg står på stand hjemme nå, kommer folk bort til meg og sier at de trodde vi kom til å få mer penger til helsevesenet hvis vi gikk ut, sier hun.

Hun sikter til at anti-EU-siden argumenterte med at landet, hvis det gikk ut av EU, ville kunne bruke 350 millioner pund mer i uka på helsevesenet NHS på grunn av penger spart på å slippe kontingent til unionen.

Polly Ernest blir med på rimet som gjaller rundt henne:

«Let the UK have the final say!»

Samler kreftene

Nå er det kun måneder igjen til avtalen med EU etter planen skal være klar, men flokene står i kø.

De siste ukene har en myriade av pro-EU-bevegelser kvesset klørne. Sentrale parlamentsmedlemmer fra flere partier, blant dem Chuka Umunna fra Labour og Anna Soubry fra regjeringspartiet De konservative, har gått sammen med aktivister og næringslivsledere om kampanjen «People's vote».

Bak kampanjen står en rekke ulike bevegelser, blant dem Open Britain, European Movement og Britain for Europe, for å nevne noen. Disse er en del av en koordineringsgruppe som til og med fått sitt eget felles hovedkvarter i London sentrum.

Labours Chuka Umunna (i midten) er en av frontfigurene i den tverrpolitiske kampanjen for at folket skal få stemme over avtalen. De andre her er Caroline Lucas (De Grønne), Layla Moran (Liberaldemokratene), Anna Soubry (De konservative) og komiker Andy Parsons. Foto: NTB scanpix

Landskapet på pro-EU-siden har vært fragmentert siden 2016: noen grupper kjemper direkte for å stoppe brexit, andre aksepterer at det går den veien, men vil ha en såkalt «myk brexit» med medlemskap i det indre marked og tollunionen. Men det de har felles nå er nettopp kravet om at folket skal ha det siste ordet når avtalen foreligger.

– Kravet om at folket skal få stemme over den endelige brexit-avtalen vil bare vokse, tvitret nylig Chuka Umunna.

Han representerer en fraksjon i Labour som har tatt et klart standpunkt både for en myk brexit og at folket skal få godkjenne avtalen. Hans fraksjon går dermed imot partileder Jeremy Corbyn, som utelukker medlemskap i det indre marked og som mener folket har sagt sitt om saken.

Det er internt i Labour og i Det konservative partiet de avgjørende brexit-kampene utspiller seg. De to andre største partiene, Det skotske nasjonalistpartiet og Liberaldemokratene, er soleklare brexit-motstandere.

Les også: Nå samles troppene mot brexit

Dyp krise

Men kravet om at folket skal stemme over om den endelige avtalen er svært kontroversielt: «Folket har allerede talt, respekter det», sier kritikerne. Svaret tilbake er da: «Men da visste vi ikke hva brexit ville bli. La folket svare når vi kjenner fasiten.»

Peter Kellner tror det faktisk kan komme til det punktet. Årsaken er at oppgaven statsminister Theresa May står overfor er så vanskelig at det er vanskelig å se utveien.

– Mays essensielle problem er å finne en løsning som fungerer både for det britiske parlamentet og for Brussel. Det å finne noe som en av dem vil gå med på er vanskelig nok. Å finne noe som begge går med på, er nesten umulig, mener Kellner.

Vi sitter i parlamentsbygningene i Westminster, der Kellner har et bredt nettverk blant parlamentsmedlemmene.

– Personlig kan jeg ikke se en løsning. Jeg tror krisen er mye dypere enn de fleste her i London innser, sier Kellner, som i dag er konsulentsjef i Deltapoll.

Les også: Svekket May etter valget

De vanskelige sakene

Det sterkeste kravet om å gå ut av EU kom fra en fraksjon i Det konservative partiet. Brexit-tilhengerne i regjeringen og partiet for øvrig presser nå på for en så hard brexit som mulig – de vil ha et rent brudd der Storbritannia verken er med i det indre marked eller tollunionen. I denne fløyen finner vi blant annet utenriksminister Boris Johnson, brexit-minister David Davis, miljøminister Michael Gove og handelsminister Liam Fox.

Theresa May må kjempe mange interne kamper i regjeringen, blant annet mot David Davis (i midten) og Boris Johnson (t.h.) Foto: NTB scanpix

Statsminister Theresa May var på «remain»-siden før folkeavstemningen, men har likevel vært klar på at folket ga et klart mandat, og at «brexit betyr brexit». Hun søker en så knirkefri og god økonomisk tilknytning til EU som mulig – uten å være med i det indre markedet eller tollunionen. Utfordringen er å finne gode økonomiske løsninger for Storbritannia i tilknytning til EU uten å være fullstendig inne i disse «klubbene».

Her kommer problemene inn: Hva med grensen mellom Irland og britiske Nord-Irland, som vil bli en grense til EU – hvordan holde den så smidig som mulig?

Hva med toll – hvordan sikre best mulige tollordninger for Storbritannia, samtidig som landet vil ut av EUs tollunion fordi regjeringen vil være fri til å forhandle egne gode avtaler med andre land som USA, Kina og Australia?

Hva med den frie flyten av varer og tjenester som praktiseres innenfor det indre markedet – hvordan få god tilgang til dette for britene uten å være medlem? En av de viktigste grunnene til at regjeringen ikke vil være en del av det indre markedet, er at det også innebærer fri flyt av personer, altså EU-migranter. Å fortsatt være en del av den pakken, eller noe lignende, vil gå sterkt imot det brexit-tilhengerne ønsker.

Samtidig er det mange i parlamentet som ønsker en langt tettere tilknytning til EU enn regjeringen har forespeilet. Blir brexit-avtalen for langt unna deres syn på det ideelle, vil de sette foten ned.

Les også: Labour vil ha en slags tollunion med EU - skaper trøbbel for May

Kan bli avvist

EU på sin side har sagt klart ifra at det ikke er aktuelt å gi nær sagt de samme goder til et Storbritannia utenfor det indre markedet og tollunionen som de har som medlemmer, uten at de også tar pliktene.

– May kan ende opp med et kompromiss som parlamentet kanskje kan gå med på, men som EU sier nei til fordi regjeringen ønsker en hel rekke fordeler uten å ta ansvaret som følger med, sier Peter Kellner, og spør retorisk: Hva vil de populistiske partiene i Europa som er imot EU si dersom Storbritannia får mange goder uten å måtte ta pliktene samtidig?

– De vil kreve det samme. Politikerne i Europa som prøver å holde populistene i sjakk kan ikke ta sjansen på å gi Storbritannia en slik avtale, mener Kellner.

– Merkelig nok vil en hard brexit være lettere å godta for Brussel, for da vil det være et ryddig brudd. Men fordi flertallet i parlamentet vil anse det som økonomisk katastrofalt for Storbritannia, vil det ikke kunne gå gjennom Underhuset. Jeg tror det er sannsynlig at Underhuset vil ende opp med å stemme for noe som er en halvveisløsning som EU vil avvise, sier Kellner.

Han ser også flere andre scenarioer der en krise kan oppstå.

– Det kan også bli et forslag som virkelig opprører de konservative brexit-tilhengerne, og som de går imot. Eller man kan komme i en situasjon der det foreligger et forslag som pro-EU-politikere mener går for langt, men som brexit-tilhengerne ikke går langt nok, og som de begge stemmer imot av hver sine grunner, sier Kellner.

Les også: Fire mulige scenarioer for Storbritannia utenfor EU

Mays mulige kriser

Så hvor står man i dag, nøyaktig to år etter? Her er status: Den britiske regjeringen har aktivert artikkel 50 i Lisboa-traktaten, som formelt starter utmeldingsprosessen av EU.

Storbritannia og EU har vært gjennom forhandlinger om selve utmeldingen, og er enig om en overgangsperiode som begynner ved utmeldingen 29. mars 2019 og slutter 31. desember 2020, og som skal brukes til å forberede partene på hva som kommer etterpå. Storbritannia må i denne perioden fortsette å følge EUs lover og regler, men vil ikke lenger være medlemsland og får derfor ikke delta i beslutningsprosessene. Britene kan imidlertid forhandle fram avtaler med andre land i denne perioden.

Framover skal det i stor grad handle om den endelige relasjonen mellom Storbritannia og EU.

I det britiske parlamentet er det rundt særlig to viktige lovforslag dragkampen vil stå: lovforslagene om handel og toll. Det første dreier seg om de midlertidige handelsforbindelsene med EU umiddelbart etter brexit, mens det andre dreier seg om hva slags avtale rundt toll Storbritannia skal ha etter overgangsperioden.

For øyeblikket skaper tollstriden en beinhard maktkamp internt i Mays regjering og Det konservative partiet: May har tatt til orde for et såkalt tollpartnerskap med EU, som innebærer en tett tilknytning uten å være fullt med i tollunionen. Dette stritter brexit-tilhengerne i regjeringen imot, de ønsker en ordning som gir et klarere brudd med EU og har sitt eget forslag kalt «maksfasilitering». Regjeringen er altså ennå ikke enig med seg selv om hva man skal prøve å få gjennom overfor EU på tollområdet – og EU har så langt avvist begge forslag som unyttige.

I verste fall blir det ingen avtale, og bruddet skjer uten noen tilknytningsavtaler mellom EU og britene. Det er et krisescenario man i det lengste vil unngå.

Det er mye som kan føre til en politisk krise, mener Peter Kellner.

– Det er mange måter en krise kan oppstå på, og Theresa May må overleve alle disse anledningene. Hun må overleve avstemninger i parlamentet, vinne over friksjoner i regjeringen og endelig over Brussel, som sier at vi ikke kan få i pose og sekk, sier Kellner.

– Dersom det oppstår en fastlåst konflikt mellom enten parlamentet og regjeringen, eller mellom regjeringen og Brussel, har man denne krisen. Man unngår en krise kun dersom man unngår begge de to tingene, men jeg syns det er veldig vanskelig å se, sier han.

Det ved en slik krise folket kommer inn.

– Dersom jeg tar feil og vi får en avtale som alle godkjenner, vil brexit bli gjennomført, og det er ikke mulig å stanse det. Men dersom dette triangelet regjeringen/parlamentet/EU kollapser, blir det et gyldig argument å si: «parlamentet har ikke vært i stand til å løse dette: la folket løse det», sier Kellner.

Han mener en rekke krefter kan føre til endring.

– Det kan være at opinionen begynner å endre seg enda mer, at Labour ser en mulighet til å få makten, at Brussel ser en svak britisk regjering. Ingen av disse tingene bobler opp hver for seg, men i samhandling med hverandre, sier han.

Forsiktig bevegelse

Men hva mener faktisk folket – angrer de, og vil de egentlig ha en folkeavstemning igjen?

En YouGov-måling nylig viste at 81 prosent av de spurte som stemte for brexit fortsatt mener det var den riktige avgjørelsen, mens ni prosent av dem i dag mener de tok feil.

13 av 14 målinger i år viser at det er flere «leave»-velgere som sier de tok feil ved å stemme for brexit enn som sier de gjorde rett, viser en samleanalyse fra YouGov.

Ingen av målingene viser noen store endringer. Men dersom man ser samlet på målingene og ser på ulike velgergrupper, ser man et markert skifte: Særlig blant «leave»-velgere i Labour og unge «leave»-velgere ser man en endring, påpeker Peter Kellner i en analyse for Prospect Magazine.

Målinger har heller ikke vist noe folkekrav om en folkeavstemning, selv om flere målinger viser at enkelte store grupper ønsker det. Briter flest er lei valg og avstemninger, etter tre på rappen i 2015, 2016 og 2017 (valg, folkeavstemning, valg.)

– Hvis du spør folk om det bør være en ny folkeavstemning, sier de fleste nei. Men dersom de blir spurt om den endelige avtalen bør godkjennes av parlamentet eller folket, sier de «folket». Så hvordan du spør, avgjør hva slags svar du får, sier Kellner.

– Ikke folkets vilje

Per i dag er det ikke flertall i Underhuset for at folket skal få stemme over avtalen. Men for å reversere brexit må det skje gjennom en valghendelse: enten et folkeavstemning der flertallet sier britene må bli i EU, eller ved et valg der et parti som ønsker å bli i EU vinner, påpeker Kellner. Han tror en folkeavstemning er mest sannsynlig av disse to mulighetene.

– For øyeblikket er de politiske betingelsene ikke til stede for å la folket stemme. Kampanjen for en stemme til folket vil ha begrenset effekt før vi har en krise – altså en avtale som ikke går gjennom hos alle parter. Men kampanjen gjør rett i å starte arbeidet nå. Den er i første fase: å få folk til å legge merke til den, sier Kellner.

Akkurat det er det Femi Oluwole (28) driver med. Han er talsperson i bevegelsen «Our Future, Our Choice», en av bevegelsene som stiller seg bak kravet om en «people’s vote». På toårsdagen for folkeavstemningen blir han å finne i marsjen gjennom Londons gater.

Unge velgere stemte overveldende for å bli i EU. Men det er de som må leve med brexit, sier Femi Oluwole, med samme budskap på T-skjorta. Foto: Åsne Gullikstad

Dette handler ikke om forsmådde pro-EU-folk som ikke kan akseptere at de har tapt, mener han. Det handler om en økende misnøye og frustrasjon blant folk om hvordan prosessen går.

– Brexit-folk er ikke fornøyd med hvor vi er på vei. Remain-folk er ikke fornøyd med hvor vi er på vei. Likevel kaller vi det fortsatt folkets vilje! Det gir ikke mening, sier Femi Oluwole.

Vi sitter i en trang bakgård ved kontoret der organisasjonen hans holder til, ikke langt fra Covent Garden. London er «remain»-bastionen framfor noen, her stemte 60 prosent for å bli. Men Oluwole holder seg ikke til ekkorommet i den urbane liberale bobla.

– Det som holder oss gående, er at når vi reiser rundt i landet og spør folk om hvordan de syns forhandlingene går, sier nesten alle «forferdelig». Vi drar til kretsene som var mest for brexit i hele landet. Velgerne der har ikke nødvendigvis endret mening i brexit-spørsmålet, men de liker ikke veien dette går. De ville ha mer suverenitet, men det går i en retning der vi skal kopiere EU-lover uten å ha en innflytelse over dem. Det er ikke hva «leave»-folk ba om heller, sier Oluwole, som opprinnelig er fra Darlington i Nord-England, en krets som stemte klart for brexit.

Snart flertall for å bli

Femi Oluwoles engasjement begynte før folkeavstemningen. Han hadde studert EU-rett og hadde vært to år i Brussel. Han syntes ikke pro-EU-siden, med daværende statsminister David Cameron i spissen, gjorde en god nok jobb.

– Argumentene lød hule. De sa at man ikke burde gå ut, men ikke hvorfor. De sa at man trenger det indre markedet, men ikke hvorfor, og ingen forklarte hva det egentlig var. Den største feilen var det såkalte «project fear» – at man kun prøvde å skremme folk uten å forklare hva som ville skje, sier han.

Rett før folkeavstemningen gikk han rundt i gatene med en T-skjorte med påskriften «EU-spørsmål? Bare spør!».

– Jeg så at mange rett og slett ikke visste eller forsto det viktigste. Etter å ha vært i gatene, sett sinnet mot regjeringen og alle misforståelsene rundt immigrasjon, gikk jeg inn i den natten uten være særlig trygg på hvordan det ville gå, sier Oluwole.

Hans organisasjon snakker spesielt for og til de unge i befolkningen. Ifølge beregninger i studien British Social Attitudes stemte hele 72 prosent av unge mellom 18 og 24 for å bli i EU, og 63 prosent mellom 25 og 44 år gjorde det samme.

Blant de eldre var det motsatt: 63 prosent av velgerne over 65 år stemte for brexit. Siden folkeavstemningen i 2016 har 1.2 millioner mennesker dødd, mens 1.4 millioner nye personer har fått stemmerett, ifølge tallmateriale fra YouGov om holdningsendringene blant velgerne. Med de demografiske endringene vil det allerede når Storbritannia går ut av EU ha blitt et flertall i befolkningen for «remain», selv om ingen forandrer mening.

– Vi prøver å få unge til å innse at dette er deres kamp, at om et tiårs tid når de skal betale gjeld, jobbe og ha en familie, vil de merke det. Ved å forlate det indre markedet gjør man ting dyrere. Vi mister muligheter: det blir vanskeligere å jobbe og studere i andre land, hevder Oluwole.

– Ikke udemokratisk

De som skal marsjere i dag snakker om en «vote», altså en «votering». Skulle det oppstå en krise som fører til et nytt parlamentsvalg, vil også det være en måte velgerne kan felle sin dom over situasjonen på. Mange vegrer seg for å ta i bruk ordet «folkeavstemning».

– Om folk hører snakk om en folkeavstemning nummer to liker de ikke tanken. Og hvis du spør meg om vi skal holde en folkeavstemning i dag, sier jeg nei, nei, nei! Det ville bare vært en reprise av 2016, for vi kjenner fortsatt ikke til hvordan brexit-avtalen blir. Først når forhandlingene er over, og vi har en avtale, vil vi, i motsetning til i 2016, vite akkurat hva brexit betyr, setning for setning. Da mener vi velgerne bør få stemme over om de er fornøyd med denne avtalen, og hvis ikke de er det, stemme imot den.

– Hva sier du til dem som kritiserer dere for å være udemokratiske, for å være eliten som ikke respekterer folkets svar?

– Folkets vilje blir ikke undergravet ved at folket får en avstemning som viser folkets vilje når vi har mer informasjon om hva det vi stemte om sist innebærer. Hvis vi sammenligner den forrige avstemningen med en avstemning etter at avtalen er klar, hvilken vil være den beste refleksjonen av folkets vilje? Svaret er klart, mener jeg.

«Problemet» Labour

Mens aktivistene på grasrota mobiliserer, fortsetter dragkampen internt i de to store partiene. Labour-leder Jeremy Corbyn var på «remain»-siden under folkeavstemningen, men har i flere tiår vært EU-kritiker, og ble oppfattet som lunken i saken. I motsetning til mange av partifellene vil han ikke at Storbritannia skal fortsette i det indre marked («den norske modellen»), men har i stedet tatt til orde det han kaller en «ny og sterk» relasjon til det indre markedet. Heller ikke tollunionen slik den er i dag ønsker Corbyn at britene skal fortsette i. I stedet ønsker han å forhandle fram en ny selvstendig tollunion mellom Storbritannia og EU som ligner dagens situasjon.

EU-tilhengerne i Labour mener lederen bør ta et klarere standpunkt for medlemskap i det indre marked og at folket skal stemme over avtalen. Men om lag en tredel av Labour-velgere stemte for å gå ut av EU, særlig i arbeiderklassestrøkene i Nord- og Midt-England, og Corbyn har drevet en nøye balansegang i EU-spørsmålet.

Men 65 prosent av Labour-velgerne ønsker faktisk at folket skal stemme over den endelige avtalen, viste en undersøkelse tidligere i år for ICM og The Guardian. Blant partiets medlemmer er tallet hele åtte av ti, viste en måling.

Når det gjelder angrende «leave»-velgere, viser YouGov-analysen som er nevnt overfor at om lag en av tre Labour-velgere som stemte for brexit ikke lenger ønsker utmelding av EU.

Labour-leder Jeremy Corbyn har framstått som lunken i EU-saken, mener mange. Foto: NTB scanpix

For Femi Oluwole er Labour-lederens holdning vanskelig.

– Først var målet vårt å få Labour til å forandre sin offisielle holdning. Standpunktet til Corbyn er et problem for oss. Hvis han støtter utmeldingsavtalen som skal foreligge i oktober, er han vårt største problem. Hvis han «pisker» sine parlamentsmedlemmer til å avstå fra å stemme, er han vårt største problem. Men hvis han får Labour til å støtte avtalen under betingelse av at det holdes en avstemning for folket, er han vår største allierte, sier Oluwole.

Paradokset er at mange av Corbyns mest entusiastiske tilhengere, de unge, urbane og liberale, er klart på pro-EU-siden.

– Jeg burde selv vært en opplagt Labour-velger, jeg står for mange av verdiene Labour og Corbyn står for. Problemet for meg at jeg mener brexit går imot alt jeg står for. Ironien er at Corbyns euroskepsis, som begynte på 1970-tallet, oppsto ut fra et fagforeningsperspektiv i sin tid, men nå er fagbevegelsen, TUC, for å bli i det indre markedet og tollunionen. Min beskjed til Corbyn er: vi ber deg ikke om å svikte dine verdier, men å leve opp til dem, sier Oluwole.

Les også: Åtte av ti Labour-medlemmer vil ha avstemning

Kun folket

Denne uka sto et av de viktigste slagene i parlamentet om selve brexit-prosessen. I to uker har det vært dragkamp om hvor stor innflytelse Underhuset skal ha helt i sluttspurten. Loven om uttrekning av EU (Withdrawal Bill) gikk i ping-pong mellom Underhuset og Overhuset. Det springende punktet var den omstridte delen som handler om hvor mye makt Underhuset skal ha dersom May ikke får en avtale med EU innen 21. januar neste år, eller dersom Underhuset ikke godkjenner den.

Mange av de folkevalgte, også i Mays eget parti, ønsket muligheten til å sende regjeringen tilbake til forhandlingsbordet i en slik situasjon, i stedet for at landet «krasjer» ut av EU helt uten en avtale. Slaget endte onsdag kveld med at de folkevalgte fikk løfter om at de skal få si hva de mener om brexit-avtalen når den er i havn – en halvløsning begge innkasserte som en slags seier, blant annet Theresa May.

– Avstemningen viser både EU og folket i Storbritannia at representantene i dette landet gjør jobben sin og oppfyller folkets vilje, konkluderte May.

De som kjemper for at folket til slutt skal få stemme sier på sin side at løsningen er et godt nok grunnlag for å kunne overbevise om at folket må få stemme dersom May ender opp med en dårlig avtale.

Hvorvidt artikkel 50 kan trekkes tilbake, er det delte meninger om. Lord Kerr, som har vært med på å skrive den, sier det ikke er noe juridisk i veien for at britene kan ombestemme seg. Andre har sagt at prosessen ikke kan stanses når den først er i gang.

Men framfor alt er dette et politisk spørsmål. Hvorvidt det noen gang kommer så langt som til en avstemning for folket, er helt åpent.

– For meg handler det om å finne en vei, om å vise parlamentsmedlemmene at det er i deres interesse å gi folket en avstemning, sier Oluwole.

– Jeg tror dette kan komme opp dersom parlamentet står overfor en avtale det synes er dårlig. Jo nærmere man kommer stupet, jo lettere er det å se over kanten og se at vi ikke ønsker å gå utfor. Sjansen for å få en slik avstemning er omtrent 35 prosent, tror jeg. Sjansen for at vi vinner en slik avstemning med en betydelig margin hvis vi først får den, er rundt 70 prosent, sier Oluwole.

Men brexit kan og bør ikke stanses uten nettopp en folkeavgjørelse, mener han.

– Folket startet dette, og folket må ha den endelige avgjørelsen. Det kan ikke være regjeringen, det kan ikke være parlamentet. Borgerkriger er blitt startet for mindre enn det. Det er nødt til å være folket.

Står der hver dag

Utenfor parlamentet i Westminster beveger demonstrantene seg videre mot statsministerkontoret i Downing Street et par hundre meter lenger bort. Protestene skal fortsette utover kvelden og selv gjennom natten for de mest utholdende.

Blant de aller mest ihuga er Steven Bray, som startet anti-brexit-gruppen SODEM. Hver eneste dag parlamentet møtes står Bray foran parlamentet med flagg. Det har han gjort i over ni måneder. Noen ganger står han alene, noen ganger har han selskap av andre i noen timer eller hele dagen.

– Jeg ble totalt sjokkert over resultatet, og det fikk meg til å bestemme meg for å kjempe, sier Bray, som kommer fra Sør-Wales.

Steven Bray demonstrerer hver eneste dag parlamentet møtes. Det har han gjort i ni måneder. Foto: Åsne Gullikstad

Først drev han «sofasurfing» i London. Nå har noen latt ham bo i en leilighet i hovedstaden, og han drar kun hjem til Wales av og til i helgene. Han vil kjempe så lenge han kan.

– Folk ble gitt håp, og det var ikke noe håp. Nå vil folk se detaljene. Det er ingen detaljer, for det var ingen plan, sier Bray.

I timevis står den lille gruppen demonstranter overfor Downing Street. Fra scenen synges kjente popsanger med anti-brexit-tekst. Det nærmer seg solnedgang, og aktivistene begynner kveldsmarsjen i retning Royal Courts of Justice for å protestere mot iverksettelsen av artikkel 50, som de mener er grunnlovsstridig.

«Bollocks to brexit!», synger de taktfast mens de går langs Themsen.

«No Trump! No brexit! No racist EU exit!»

Greg Shaw og Tracy Vose gjør seg klar for en natt i soveposen utenfor tinghuset i London for å demonstrere mot brexit. Foto: Åsne Gullikstad

Framme ved tingretten er det blitt mørkt. Greg Shaw og Tracy Vose har reist helt fra Leeds for å demonstrere. Nå legger de fram liggeunderlag og sovepose, og gjør seg klare for en våkenatt.

– Jeg ble først involvert ganske nylig, da jeg innså at noe kunne gjøres, at det ikke var avgjort, forteller Tracy Vose, som selv kommer fra et område der flertallet stemte for brexit.

De kommer tilbake til London til den planlagte marsjen på toårsdagen.

Splittet

Men de som marsjerer i London på toårsdagen i dag, har fortsatt mange mot seg. For mange er det viktigste argumentet mot en «people’s vote» – at slike oppgjør skaper splid i befolkningen. Også enkelte helhjertede EU-forkjempere har advart mot å rippe opp sårene igjen – det er det siste landet trenger, mener de.

Peter Kellner mener landet uansett er dypt splittet etter den midtsommernatten for to år siden.

– Brexit har splittet befolkningen mye mer enn partipolitikk noen gang har gjort, sier han.

Med mindre de som marsjerer i dag vinner sin kamp, har EU ett medlemsland mindre i mars neste år. Om få måneder, eller i det lengste til vinteren, vil britene vite mer om hva de egentlig stemte over.

– Uansett hvordan dette ender vil en stor del av folket være rasende neste vår. Den tapende part vil mene at demokratiet har tapt. Hvordan vi håndterer det vil bli en stor test for oss som nasjon.

Les også bakgrunn: Annerledeslandet: Slik endte Storbritannia med å holde folkeavstemning om EU

Glosebok for brexit

• Brexit: Sammensatt av Britain og exit. Varslet fra mars 2019.

• Leave-siden: De som stemte for å forlate (leave) EU.

• Remain-siden: De som stemte for å forbli (remain) i EU.

• Remoaners: Slangord for de som stemte for å bli i EU og klager (moan) over resultatet.

• Artikkel 50: Del av Lisboa-traktaten som Storbritannia måtte ta i bruk for å varsle utmeldingen av EU. Ble iverksatt i mars 2017. Gir en periode på to år før brexit trer i kraft.

• Myk brexit: Betegnelse for en utmelding av EU der Storbritannia fortsetter en tett formell tilknytning til EU, for eksempel ved å fortsette å være med i det indre markedet og tollunionen, eller løsninger nær det.

• Hard brexit: Betegnelse for en utmelding av EU der Storbritannia bryter mange formelle bånd med EU, og der tilværelsen utenfor EU blir markant annerledes enn i dag.

• Det indre marked: Et samarbeid mellom EU-landene og Island, Liechtenstein og Norge som blant annet innebærer fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer mellom disse, i tillegg til en rekke felles regler.

• Tollunionen: EU har en tollunion der landene i unionen har en felles ytre tolltariff og tollfrihet innad.

Denne saken ble først publisert hos Dagsavisen.

Les også:

Skånske tilstander

Et oljeeventyr uten lykkelig slutt

– Jeg mista gud på nattoget fra Trondheim

Lise Klaveness gjør «Heimebane» til virkelighet

En på G