Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
WARSZAWA, POLEN (ABC Nyheter): – Skal vi komme bort fra kullkraft, må vi ha gass. Det er umulig å fase ut kull uten å bruke gass på kort sikt. Vi trenger gass for å oppnå Parismålene.
Det er det klare standpunktet til juristen Marcin Stoczkiewicz i Polen, et land der 80 prosent av strømmen stammer fra kull, eller enda verre: Brunkull.
Sort kull står for dobbelt så store klimautslipp som gasskraft. Brunkull, som Polen og Tyskland har rikelig av, tre ganger.
Dermed blir debatten om gasskraft på kontinentet en helt annen enn i Norge, hvor gasskraftverk ville økt norske klimautslipp. Her er jo så å si all strømproduksjon basert på vann og vind.
Stoczkiewicz arbeider i en organisasjon for jurister som er opptatt av miljø, ClientEarth.
Han var en av talerne da Heinrich Böll-stiftelsen i Polen, tidsskriftet Visegrad Insight og Stiftelsen for tysk-polsk samarbeid 17. juni arrangerte en konferanse om framtida for gass i Europa på vei mot fornybarsamfunn.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDer var ABC Nyheter til stede, sammen med forskere, byråkrater og observatører fra en rekke ambassader, inkludert Norges.
– Spørsmålet er hvorfor den polske regjeringen ikke sørger for å bytte fra kullkraft til gasskraft. Grunnen er at politikerne sier at de må velge mellom polsk kull og russisk gass. Og da velger de kull, sier Stoczkiewicz.
Spørsmålet er da om gass fra norsk sokkel kunne løst floken. En rørledning som kan knytte til Polen kan være på plass i 2022.
(Saken fortsetter under)
– Framtida for gassmarkedet er avgjørende. Ikke bare for Tyskland og Polen, men også for europeisk samarbeid. Økonomi, økologi, sikkerhet og politikk møtes. Vektleggingen vil variere. Det er en utfordring for hele EU.
Ordene kom fra Irene Hahn-Fuhr, leder for Heinrich Böll-stiftelsens kontor i Polen.
For spørsmålet om gass som energikilde er ikke bare et klimaspørsmål. At det også dreier seg om storpolitikk, framgår av miljøjuristens påpekning av at Polen heller forurenser mer, enn å bli mer avhengig av Russland.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet viser at diskusjonen på Kontinentet angår i høyeste grad Norge og gassproduksjonen på norsk sokkel.
Er gass en overgangskilde mot en framtid basert på fornybar energi, slik olje- og energiminister Terje Søviknes sa til ABC Nyheter, eller en forlengelse av den fossile tidsalderen?
En delegasjon fra det norske Stortinget skal ha blitt sjokkert da de på besøk i Tyskland fikk høre av De Grønne der at de drømte om gasskraftverk for å få ned Tysklands klimautslipp.
En av De Grønnes mest sentrale politikere i EU, den tyske EU-parlamentarikeren Reinhard Bütikofer, som ABC Nyheter møtte på gasskonferansen i Warszawa, er klar i sitt syn på det:
– Under de rette rammevilkårene og med de riktige begrensningene kan gass spille en rolle som en bru til våre fornybarmål. Men i Tyskland, for eksempel, har ikke de rette betingelsene vært til stede, sier han og forklarer:
Artikkelen fortsetter under annonsen– Moderne gasskraftverk har stått stille på grunn av den økonomiske svikten i EUs handel med klimakvoter.
Imens har Tyskland de siste årene i stedet bygd nye kullkraftverk, som har kjørt det remmer og tøy kan holde.
Kull står for 40 prosent av tysk kraftproduksjon, mer enn de 36 prosentene som stammer fra de mye omtalte vind- og solkraftkildene i Tyskland, ifølge Heinrich Böll-stiftelsen.
Prisen på EUs utslippskvoter har den siste tida steget betraktelig. I årene bak oss har den imidlertid vært så lav, at billig kull har utkonkurrert gass til kraftproduksjon.
– Det er ulogisk å fremme gass som en teknologisk bru mot en fossilfri framtid, samtidig som man lar kull vinne den økonomiske krigen. Det er det jeg mener med at riktige rammevilkår må på plass, sier Bütikofer, som sitter i ledelsen for sammenslutningen av grønne partier i Europa.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Men hvis vi snakker om gass som en overgangsteknologi, må vi sikre oss at brua ikke går til ingensteds, men har et endepunkt, legger han til.
Det norske, statlige selskapet Statkraft er blant dem som har blitt utkonkurrert av kullkraft i Tyskland:
Lederen for EU-kommisjonens avdeling for energisikkerhet, distribusjon og marked, Marcelo Masera, understreket at EUs fornybarpolitikk også innebærer sosialt ansvar.
Både Tyskland og Polen har kull- og brunkullgruver. Tyskland vil i løpet av året avslutte sine kullgruver, men fortsette å utvinne det mer forurensende brunkullet.
Artikkelen fortsetter under annonsen– For kullregionene har vi ansvaret for å vise dem veien til nye arbeidsplasser, understreket Masera.
For miljøbevegelsen er svaret nye jobber i fornybarindustrien.
Sebastian Scholz fra den tyske Foreningen for vern av natur og biologisk mangfold, NABU, tror heller ikke på umiddelbar avslutning av kullepoken.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Vi vil ikke fase ut kullkraft i morgen, ikke engang med De Grønne i regjering. Kommisjonen vil trolig ønske utfasing av kull 2030-2040. Vi vil trenge en plan for utfasing. Noen miljøorganisasjoner sier det er mulig å fase ut kull i 2025, uten gass 2030, sa han.
Scholz tror eksisterende gasskraftverk kan ersatte kullkraftverkene.
Realiteten er at land som Tyskland og Polen, om de trapper ned kullkraftproduksjon, foreløpig ser ut til å være avhengig av å ha kullkraftverk i reserve for å settes i gang i ekstreme tilfeller, dersom de da ikke tyr til atomkraft.
Polen har ikke atomkraftverk, og Tyskland har vedtatt å fase ut sine.
EU-kommisjonens Marcelo Masera sa på konferansen at valgene av energimiks er opp til medlemslandene, bare de overholder kuttforpliktelsene som er lagt på dem.
Det inkluderer atomkraft som mulighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Men begynner du å planlegge nå, vil ikke et atomkraftverk stå der før om ti år, påpekte han.
EU som helhet skal ha en reduksjon på 30 prosent i 2030 sammenlignet med 2005 for utslipp utenfor kvotesystemet ETS. Norge, som har sluttet seg til EUs plan, har forpliktet seg til 40 prosent. For Tyskland er tallet 38 prosent, for Polen sju prosent.
Artikkelen fortsetter under annonsen
I artikkelen «EUs sugerør i oljepengene» i Klassekampen 6. juni, påpeker for øvrig professor Øystein Noreng at Norge har påtatt seg strengere forpliktelser, trass i at norske CO2-utslipp er lavere:
I 2016 hadde EU 212 tonn utslipp av CO2 per tusen dollar i verdiskapning. For Norge er det tilsvarende tallet 103 tonn, for Tyskland 218 tonn, og for Polen 638 tonn.
Som om ikke alle de interne problemene er nok, kom enda ett på bordet:
Karbonlekkasje.
Det innebærer at kostnadene EU (og Norge) tar med å redusere utslipp til produksjon av kraft, varer, infrastruktur, bygninger og tjenester, ikke minst i disse handelskrigstider, kan utkonkurrere europeisk industri.
Artikkelen fortsetter under annonsenI så fall flyttes produksjon til andre regioner med høyere CO2-utslipp, som da overtar arbeidsplasser og verdiskaping.
– Den dagen vi blir i stand til å inkludere karbonprisen i varer, inkludert import, er vi på plass, var EU-kommisjonens Marcelo Maseras svar på det.
– Hva sier du til at innføringen av en karbonavgift på import til EU vil bli dømt som ulovlig handelshindring i Verdens handeslorganisasjon WTO?
– Regler er til for å endres, svarer Masera på ABC Nyheters spørsmål om organisasjonen WTO, som siden 2001 i sin såkalte Doha-runde ennå ikke har klart å bli enige om en ny, omfattende handelsavtale.
