Kan Trumps «ild og vrede» bidra til fred?

27. april møttes Kim jong-Un og Moon Jae-in.
27. april møttes Kim jong-Un og Moon Jae-in. Foto: AP

I dag kan det se ut til at Trumps harde ord kan ha bidratt til å skremme de stridende partene nærmere fred, skriver Audun Tjomsland.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Audun Tjomsland
Utenrikskommentator ABC Nyheter. Forfatter og tidligere korrespondent for NRK i New York og London.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Det synes å være en liten evighet siden president Donald Trump i fjor høst skjelte ut Nord-Koreas unge diktator Kim Jong-un. Trump bebudet «ild og vrede som verden aldri før har sett» hvis Nord-Korea opprettholdt sine prøveoppskytinger av interkontinentale raketter, som synes å kunne ramme også USAs territorium. Og i en tale til FN kalte Trump den nordkoreanske diktator Kim for «lille rakettmann». De hyppige oppskytingene av raketter med stadig større rekkevidde styrt av et uberegnelig regime uten internasjonal erfaring, var uholdbart for verdensamfunnet.

I dag kan det se ut til at Trumps harde ord kan ha bidratt til å skremme de stridende partene nærmere fred.

Da Trumps harde ord falt i FN var det få som hadde i tankene at det bare skulle gå noen måneder før de politiske lederne av Nord- og Sør-Korea skulle følge hverandre over grenselinjen mellom de to tidligere krigførende partene.

Grensen går langs den 38. breddegrad som siden 1953 har skilt de to landene. Det er ikke lenge siden de siste som forsøkte å flykte over grensen, ble skutt. Og ennå er det folk som sitter i nordkoreanske fengsler «bare» fordi de har forsøkt å passere grensen. I 65 år har grensen vært en ugjennomtrengelig isfront.

Den kalde krigen

Koreakrigen begynte i juni 1950 da 75.000 soldater fra det kommunistiske landet Nord-Korea med Kim Il-sung som øverste leder, rykket fram over den 38. breddegrad, som var grensen mellom Nord-Korea og det vest-orienterte Sør-Korea. I juli samme år rykket amerikanske styrker inn for å forsvare Sør-Korea.

USA anså dette som en kamp mot frammarsjen av internasjonal kommunisme, og den kalde krigen var i ferd med å bli varm.

Kampene på Korea-halvøya bølget noe fram og tilbake over den 38. breddegrad, uten at noen av partene erobret nytt land av betydning. Amerikanske offiserer forsøkte å få etablert en våpenhvile med nordkoreanerne, for å unngå at Korea-krigen skulle bli utvidet til en full krig mellom USA på den ene siden og russiske og kinesiske styrker på den andre. Og faren var reell for at konflikten skulle utvikle seg til en tredje verdenskrig.

I juli 1953 ble krigshandlingene i Korea-krigen avsluttet, etter at omkring fem millioner soldater og sivilpersoner hadde mistet livet. Det ble imidlertid aldri inngått en formell avtale om fred mellom regjeringene på de to sidene, kun en avtale om våpenhvile mellom de to landenes militære styrker. Den koreanske halvøy er ennå delt mellom den totalitære, kommunistiske folkerepublikken Korea i Nord (Nord-Korea) og den demokratiske republikken Korea (Sør-Korea).

Kim Il-sung ledet utviklingen av Nord-Korea til å bli en lukket, kommunistisk stat med betydelig støtte fra Sovjetunionen. Han ledet Nord-Korea under hele Korea-krigen fram til sin død i 1994. Da overtok hans sønn Kim Jong-il, fram til han selv døde i 2011 og tredjegenerasjon, Kim Jong-un, overtok.

Ingenting å tape

Det er dermed sønnesønnen til han som gjorde Nord-Korea kommunistisk og førte landet inn i Koreakrigen, som nå etablerer relasjoner med både Sør-Korea, USA og andre vestlige land for å gjøre en endelig avslutning på Korea-krigen og normalisere forholdet til Sør-Korea.

I forkant av vinter-OL i Sør-Korea i februar i år begynte forholdet mellom de to delene av Korea-halvøya å tø opp. Sør-Korea skulle arrangere Vinter-OL, og i en overraskende gest ble også utøvere fra Nord-Korea invitert til å delta.

Lederen av den nordkoreanske delegasjonen var diktatorens søster Kim Yo-jong. Hun ble det første medlemmet av Nord-Koreas herskende familie som besøkte Sør-Korea siden Korea-krigen tok slutt i 1953. Hun ble, neppe ved en tilfeldighet, plassert nærme USAs utenriksminister Mike Pence på hovedtribunen, men Pence sørget for å skaffe seg en annen plass litt lengre unna – så de møtte hverandre ikke under OL.

Så inviterte nordkoreanske myndigheter Donald Trump til å møte Kim Jong-un på et ubestemt sted innen utgangen av mai. Glemt på begge sider av konflikten var opphetede trusler og sviende skjellsord. Etter en kort tenkepause takket Trump ja til invitasjonen.

Han tenkte åpenbart at han ikke hadde noe å tape på å vise godvilje.

Dette politiske dramaet må sees på bakgrunn av at den nordkoreanske økonomien er betydelig nedkjørt etter årtier med straffetiltak fra den vestlige verden, særlig etter at Sovjetunionen kollapset. Etter at Berlinmuren falt i 1989 og Sovjetunionen brøt sammen i 1991, har Russland vært mindre interessert i et samarbeid med Nord-Korea. Og i 1990-årene ble Nord-Korea rammet av en sultkatastrofe som tok livet av anslagsvis 2-3 millioner mennesker. Da ble militært personell beordret til å drive landbruk og annen matproduksjon, gjennom Kim Jong-ils såkalte Songun-prosjekt, hvor landets militære forsvar fikk ansvaret for hele landets samfunnsutvikling.

På 90-tallet oppholdt Kim Jung-un seg mye i Sveits mens hungersnøden herjet i hans hjemland. Han skal ha levd et utsvevende ungdomsliv fylt av alt det familiens rikdom kunne tilby. Kontrasten til forholdene i hans hjemland må ha gjort et varig inntrykk på ham, der han nå som 35-åring sitter som landets ubestridte hersker. I dagens elektroniske tidsalder vil han ikke kunne forhindre at elektronisk informasjon vil vise kontrastene også til innbyggerne i det hittil så lukkede samfunnet Nord-Korea.

Kan selge seg dyrt

Nå synes imidlertid Nord-Koreas diktator og Sør-Koreas president Moon Jae-in å være enige om å slutte fred, arbeide for atomnedrustning og generelt forbedre forholdet mellom de to landene. Foreløpig er det først og fremst Sør-Korea og USA som er engasjert i prosessen overfor Nord-Korea. President Trump kommuniserer på sin sedvanlige måte på Twitter, med blant annet en melding som lyder slik: «Gode ting skjer, men bare tiden vil vise!».

Positiv, men likevel avventende.

En annen som vil kunne bidra sterkt, er den japanske statsministeren Shinzo Abe, selv om han er mer skeptisk med ordene: «Jeg har et sterkt håp om at Nord Korea vi gjøre noe konkret. Jeg vil følge utviklingen i Nord-Korea nøye fra nå av.»

Med andre ord, han tar det ikke for gitt at nordkoreanerne vil fjerne sine atomvåpen. Japan kan imidlertid spille en nøkkelrolle hvis de ser at nedrustningen virkelig finner sted. De kan bidra med den økonomiske kompensasjon som nordkoreanerne åpenbart vil kreve.

Kanskje ser nå Kim Jong-un at han ikke har noe valg? Kanskje han bak lukkede dører i sitt palass i Pyongyang minnes erfaringene fra Sveits? Kanskje han har lært seg mer om verden omkring seg enn det vi tror? Og kanskje han samtidig forstår at så lenge han greier å opprettholde et inntrykk av at hans kjernefysiske våpen har rekkevidde og styrke nok til å true deler av den vestlige verden, ikke minst USA, vil han ennå ha muligheten til å selge seg dyrt.

Og kanskje er det dette den unge Kim Jong-un vil forsøke, for å lykkes der hans far og farfar ikke lyktes, med å nedruste og leve i fred med det internasjonale samfunn.

For det trenger han, for å få hjelp til å forbedre levevilkårene for sitt lands innbyggere i samarbeid med sitt naboland i sør. Sammen kan de kanskje gjenoppstå som ett land med felles språk, kultur og historie.

Audun Tjomsland har vært korrespondent for NRK i New York og London, han har skrevet boka «En personlig reise i AMERIKA fra Kennedy til Obama» og har fulgt amerikansk politikk i mer enn 50 år. Han kommenterer på oppdrag for ABC Nyheter og blogger om utenrikspolitikk på Tjomsland.no.

Personvernpolicy