Meny

Vi må gjøre mer enn å ta debatten

FOTO: Alexander Helberg/Gage Skidmore /Flickr cc
FOTO: Alexander Helberg/Gage Skidmore /Flickr cc
Stemmer: Emil Øversveen
Stipendiat i sosiologi ved NTNU, og forsker på sosial ulikhet og teknologisk utvikling i helsevesenet.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Høyrepopulismens frammarsj kan skyldes en utbredt oppfatning av at politikere enten ikke kan eller vil styre samfunnet på en måte som kommer størsteparten av befolkningen til gode.

I Morgenbladet (27/3) skriver Lan Marie Nguyen Berg om framveksten av høyrepopulistisk retorikk etter 22. juli. Berg skriver at debatten om ideologien bak Anders Behring Breiviks terrorangrep først nå har startet, og at vi «ikke har lært noe av terroren før disse farlige ideene er fullstendig delegitimert i det politiske ordskiftet.»

Bergs kommentar er typisk på to måter: For det første fordi den kategorisk fordømmer høyredreiningen i norsk, europeisk og amerikansk politikk fra en utsiderposisjon, og for det andre fordi den ikke gjør noe forsøk på å forklare eller forstå hva som kan ha forårsaket denne dreiningen.

Også her plasseres ansvaret for høyrepopulismen langt på vei hos de fattige og lavt utdannede velgerne selv.

Den økonomiske, politiske og sosiale konteksten for ordskiftet nevnes knapt med et ord. I stedet framstilles de farlige ideene som drivkrefter i seg selv – de ulmer i offentlighetens ytterkanter, hardner til i det skjulte, og sprer seg som viruslignende formasjoner gjennom kommentarfelt, Facebook-grupper og alternative nyhetssider.

Les kommentaren:  Mann med skjedd redder meg, igjen

Bevegelsen mot fascisme som kjennetegner store deler av Europas høyreside i dag, framstilles dermed som et rent ideologisk problem. Grumset skyldes ikke noe ved dagens økonomiske og politiske situasjon, men det som er inne i hodene på folk, og om alle bare tenkte og ordla seg annerledes, ville problemet vært løst.

Bergs kommentar er derfor grunnleggende idealistisk, ikke i den forstand at den er skrevet ut fra et ønske om en bedre verden, men fordi den anser ideer som den viktigste faktoren i politikken. Ideer, ideologier og tankestrømninger oppstår imidlertid ikke i et vakuum, men under bestemte sosiale, økonomiske og historiske betingelser. For å forstå de farlige ideene, kan man derfor ikke bare kikke i kommentarfeltene, man må også se på hva det er med resten av samfunnet som kan ha forårsaket dem.

Resultatet blir en stadig mer utbredt følelse av at vi som samfunn ikke lenger har kontroll over økonomien.

En vanlig forklaring på høyrepopulismens framvekst har blitt funnet i velgernes klassebakgrunn. Her portretteres den typiske Brexit- og Trump-velgeren som en bitter, hvit og mannlig proletar som vender seg til populistiske demagoger i håp om å gjenvinne den økonomiske og sosiale statusen som globalisering, deindustrialisering og identitetspolitikk har tatt fra ham.

Også her plasseres ansvaret for høyrepopulismen langt på vei hos de fattige og lavt utdannede velgerne selv. Historisk er det imidlertid ingen sammenheng mellom arbeiderklassen og den ytre høyresiden. Det er først og fremst arbeiderbevegelsen som har kjempet fram demokrati, stemmerett og politiske og sosiale rettigheter, ofte i konflikt med liberale stemmer som ville begrense den bredere befolkningens rett til politisk deltagelse og materiell trygghet.

At de samme gruppene nå trekkes mot politiske bevegelser som står for det motsatte, er altså en historisk ny utvikling. En mulig forklaring kan finnes i forholdet mellom politikk og kapitalisme. De kapitalistiske demokratienes legitimitet har tradisjonelt vært forankret i deres evne til å kombinere sterk økonomisk vekst med en offentlig politikk som demmet opp for problemene den eksplosive veksten kunne medføre. Økende ulikheter og ødeleggelse av miljøet er blant de mest dramatiske av disse problemene, som også inkluderer meningstapet og rotløsheten som vil følge av et samfunn hvor alt av nødvendighet må utvikle seg raskere og raskere.

Les kommentaren: Brexit, ideologi og tvangstrøyer

Staten sikret derfor støtte til systemet gjennom en politikk som fordelte inntektene av veksten jevnt utover i befolkningen (om enn i begrenset grad og bare for bestemte grupper). I tillegg etablerte man sosiale institusjoner, deriblant helsevesen, skole og trygdeordninger, som skulle sikre befolkningen et visst vern fra markedsøkonomiens mest destruktive konsekvenser.

Samtidig er det få ting som tyder på at de endeløse debattene i Dagsnytt 18, Morgenbladet eller på Facebook rent faktisk har ført til et bedre ordskifte.

I dag er statens evne til å løse disse oppgavene under press. Økonomisk vekst er stadig vanskeligere å oppnå, og dette tvinger stater til å gjennomføre politikk som gagner kapitaleiernes interesser på bekostning av resten av befolkningen. Arbeiderbevegelsen marginaliseres, og politikere setter villig vekk den økonomiske styringen av landet til overnasjonale styringsorganer, eller låser den i byråkratiserte institusjoner og udemokratisk framforhandlede handelsavtaler.

Resultatet blir en stadig mer utbredt følelse av at vi som samfunn ikke lenger har kontroll over økonomien, men at den nå kontrollerer oss, og hvor en reell forandring virker stadig mer umulig.

De kapitalistiske demokratiene står derfor overfor det man etter sosiolog Jürgen Habermas kan kalle en legitimeringskrise, kjennetegnet av en svikt i folks tillit til offentlig administrasjon, rettsvesen og politikere. Den økende forakten, hetsen og trakasseringen politikere som Lan Marie Nguyen Berg opplever, er bare ett av denne legitimeringskrisens mange uttrykk.

Mer utbredt er en dunkel følelse av at noe er i ferd med å gå forferdelig galt, men at vi som samfunn er ute av stand til å styre unna isfjellene som lurer i horisonten. Dette resulterer i en blanding av håpløshet og desperasjon som skaper grobunn for radikalisme i alle farger, men som høyresiden fram til nå har lyktes best i å utnytte.

Når markedskreftene har fått vokse seg sterkere på bekostning av resten av samfunnet, bidrar det til en skjørere, mer kriserammet og ukontrollerbar verden.

Høyrepopulismens frammarsj kan sånn sett forklares som motivert av en utbredt (og langt på vei legitim) oppfatning av at politikere enten ikke kan eller vil styre samfunnet på en måte som kommer størsteparten av befolkningen til gode. Kanskje er dette også noe av årsaken til den hardheten i ordskiftet Berg beskriver – når man ikke lenger tror at politisk retorikk har noen innvirkning på virkeligheten, kan man også tillate seg selv å si mye man ikke ville sagt tidligere.

I dag hører vi ofte at farlige ideer må møtes med dialog. Vi må «ta diskusjonen om diskusjonen», konfrontere de farlige ideene og menneskene som besitter dem, og gjennom en blanding av fornuft og moral drive dem tilbake til kjellerdypene hvor de hører hjemme.

Les kommentaren: Styrket Putin på utrygg grunn

Samtidig er det få ting som tyder på at de endeløse debattene i Dagsnytt 18, Morgenbladet eller på Facebook rent faktisk har ført til et bedre ordskifte. Snarere ser tendensen ut til å være til det motsatte – til mer polarisering, mer hat og mer forakt, godt hjulpet av en medielogikk hvor det er de skarpeste og mest uforsonlige stemmene som vinner fram i kampen om oppmerksomhet.

Når markedskreftene har fått vokse seg sterkere på bekostning av resten av samfunnet, bidrar det til en skjørere, mer kriserammet og ukontrollerbar verden. Om de etablerte politikerne ikke viser vilje og evne til å snu denne utviklingen, vil det uunngåelig skape et behov for sterke og handlekraftige ledere som lover å gjøre nettopp det. Kampen mot høyrepopulismen handler derfor ikke om farlige ideer og holdninger, men om hvem som kan gi folket troen på politikken tilbake.

Kommentaren er først publisert på Agendamagasin.no

Stemmer
Populært