Meny

Torunn Kanutte Husvik varslet om metoo-tilstander i Ap allerede i 2012

Torunn Kanutte Husvik. Foto: Adrian Nielsen.
... men Ap tok ikke tak. – Nå har dagens kommende ledere fått en oppskrift på hvordan de ikke skal oppføre seg, sier Utøya-overlevende Torunn Kanutte Husvik (34).

– Jeg har faktisk ikke helt bestemt meg ennå, om jeg skal se den 22. juli-filmen eller ikke. Jeg har ikke noe imot at Erik Poppe har laget den, men jeg må tenke litt på det, sier Utøya-overlevende Torunn Kanutte Husvik (34) i telefonen når vi avtaler dette intervjuet. Hun er ellers sjefen for Oslo Aps kvinnenettverk. I dag leder hun partiets årskvinnekonferanse, og om noen dager skal hun ut i gatene for å gå i 8. mars-tog. Der lyder årets hovedparole: «Metoo – fra taushet til kvinnekamp». Budskapet fra vinterens kampanje på sosiale medier er altså på full fart inn på de mer tradisjonelle, kvinnepolitiske arenaene.

FAKTA: Torunn Kanutte Husvik

Født 9. august 1983 i Trondheim, oppvokst i bygda Selsbakk utenfor Trondheim med foreldre og en fem år eldre bror. I dag bosatt i leilighet på St. Hanshaugen.

Utdannet allmennlærer fra Høyskolen i Oslo.

Tidligere leder for Trondheim AUF, valgkamp­rådgiver i AUF, sentralstyre­medlem i Ungdom mot EU.

Leder av bydelsutvalget på St. Hanshaugen for Ap 2007–2015.

I dag lærer ved Grünerløkka skole og leder for Oslo Aps kvinnenettverk. Innstilt til ny toårsperiode.

Overlevde massakren på Utøya 22. juli 2011.

Advarte mot seksuell trakassering i Ap i 2012, fem år før metoo-kampanjen.

Leder Oslo Aps årskvinnekonferanse.

– På årskvinnekonferansen starter vi med diskusjon i et metoo-panel, der folk fra ulike bransjer og organisasjoner er representert. Vi håper også å gjøre politiske vedtak som bedre sikrer interessene til de som varsler, og selve 8. mars kommer i år garantert til å bli preget av metoo. Jeg håper på både større engasjement og høyere oppslutning rundt årets kvinnedag, sier Husvik.

– Vi hadde stor mobilisering det året vi slåss mot reservasjonsretten, og metoo er også en veldig bred, kvinnepolitisk sak. Den går på tvers av bransjer, klasser og etnisitet, og angår alle kvinner uansett politisk ståsted. Så i år blir det forhåpentligvis ikke bare smale debatter om prostitusjon og om hvem som ikke skal få gå i toget, slik mediebildet har vært de siste årene, sier Husvik litt syrlig.

Les også:   – Et sjokk at menn ikke snakker om metoo

Diskuterer samfunnsspørsmål i klasserommet

Vi møter henne på en kafé i området der hun politisk hører hjemme, Youngstorget, men ellers er det i klasserommet på Grünerløkka skole trønderjenta trives aller best. Skal vi tro Husvik, prater og diskuterer hun det meste med elevene sine. Som Donald Trump, 22. juli, eller at hun forteller om da hun var liten. Da ville hun bli enten Ronja Røverdatter, same, budeie, krigsreporter eller lærer. (Hun hadde blant annet inntrykk av at samer og budeier var mye ute, og det syntes hun hørtes veldig bra ut). Husvik vokste opp i en venstreside-familie der både Ap, AKP, SV og miljøbevegelsen var representert. Mor var lærer, mens far kjørte lastebil. Lydsporet i familien var Åge Aleksandersen og Terje Tysland.

– Fakta kan elevene mine google seg til. Det kan være vel så viktig for læringen å diskutere aktuelle samfunnsspørsmål i klasserommet. Jeg får virkelig brukt engasjementet mitt, og heldigvis er skolen et sted der skjer noe hele tida. Jeg sliter med å sitte på et kontor. Jeg er altfor rastløs, sier Husvik, som i friperioder gjerne bruker sin rastløshet og energi sammen med storfamilien på Otterøya utenfor Namsos.

Der holder farsfamilien til. Morsfamilien er fra Midtre-Gauldal, og Husvik er vokst opp sammen med besteforeldre, foreldre og en eldre bror i tomannsboligen morfaren hennes bygde etter krigen. Huset ligger i jernbane- og fabrikkbygda Selsbakk, i praksis en bydel i Trondheim. Skal vi tro Husvik, var hennes barndoms Selsbakk et lite, gjennomorganisert og solidarisk «alle skal med»-samfunn, der Husvik startet sin politiske karriere som militant Blekkulf-detektiv og «basarunge» på butikken sammen med vennene sine.

– Det er vel ikke den ting jeg ikke har prøvd å selge til inntekt for Redd Barna eller kirkeasylanter. Ting laget av trolldeig, malte steiner, blomster rappa fra hagen, skrot fra boden til mormor ... Men i feriene var vi alltid på Otterøya, som er familieøya vår, forteller Husvik, men tar seg i det.

– Det blir litt feil å si «familieøy». Det er tross alt Nord-Trøndelags største øy, så det bor anna` folk der også! Der skal det ofte males og snekres, og der er hele flokken med. Men jeg tror jeg sliter ut foreldrene mine med all energien min. Mamma og pappa må visst ha seg ei uke eller to med ferie etter at jeg har reist tilbake til Oslo. Da må dæm hent` sæ inn litt, hehe.

Les også:   Utøya-overlevende etter trussel: – Det er nok nå

8. mars-tog

Kvinnepolitikeren fra Oslo Ap var bare 13 år da hun dro inn til Trondheim for å gå i sitt første 8. mars-tog. Hun har gått i tog alle år siden. Hun er nå enstemmig innstilt til sin fjerde toårsperiode som leder for Oslo Aps kvinnenettverk. Hun slår fast at det har vært en tøff metoo-vinter i mange bransjer og partier, også i Ap.

– Men det var ikke slik at metoo kom som et sjokk på meg. For min del var dette både varsla og venta, sier hun om metoo-bølgen i Ap.

– Det var ikke sånn at jeg så Alyssa Milano skrive «metoo» på Twitter og tenkte: «Jøss, her er det noe som skjer! Finnes dette her, liksom?». Seksuell trakassering er et felt jeg har jobba lenge med, sier Husvik, som her i Dagsavisen forsøkte å varsle om en ukultur i Ap allerede i 2012, fem år før metoo-bølgen slo inn. «Flertallet av de jentene jeg kjenner i Arbeiderpartiet har opplevd seksuell trakassering eller at menn gjør bevisste og ubevisste forsøk på å misbruke sin makt», sa Husvik til Dagsavisen, med utgangspunkt i den såkalte Ingebrigtsen-saken.

Aps Roger Ingebrigtsen måtte trekke seg som statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet, etter å ha offentlig innrømmet at han hadde hatt sex med ei da 17 år gammel AUF-jente. Husvik fikk en trang til å si fra om at dette ikke bare var en enkeltstående sak, men et problem i eget parti, og i andre partier og organisasjoner der hun hadde vært på helgeseminar. Hun var veldig klar på at Ap ikke hadde vært gode nok på å skape gode holdninger blant menn i partiorganisasjonen. På eget initiativ tok hun kontakt med 45 menn i Ap, for å finne ut hvordan de hadde blitt informert av partiet om «hva som er greit og hvor grensen går». «Svarene var nedslående», sa Husvik til Dagsavisen. «Ingen av de 45 mennene hadde vært i samtaler om dette. Verken ansatte eller tillitsvalgte, statssekretærer eller lokallagsledere, unge eller gamle». Husvik tok så til orde for bedre skolering av menn med makt i hele partiet. «Vi må forebygge seksuell trakassering og overgrep ved å ta dette inn i skoleringen av tillitsvalgte og ansatte», sa Torunn Kanutte Husvik.

Rungende taushet

Torunn Kanutte Husvik. Foto: Adrian Nielsen.

Hun ble møtt av rungende taushet fra partiledelsen, som på den tida besto av Jens Stoltenberg, Helga Pedersen og Raymond Johansen.

– Hørte du aldri fra partiledelsen etter utspillet ditt i Dagsavisen?

– Nei, jeg gjorde ikke det, sier Husvik i en nøytral tone.

– Å løfte en partikultur er uansett et felles ansvar. Oppsummeringa må være at det skjedde for lite etterpå, sier Husvik.

– Det var veldig delte reaksjoner. Jeg fikk mye støtte, og fikk høre flere historier. Jeg møtte også en del stillhet. Så fikk jeg også tilbakemeldinger om at dette var illojalt av meg, at det var feil, at flere ikke så denne ukulturen. Jeg fikk også bli kjent med nettrollene på en ordentlig måte ... Til at det skjedde så lite, så var det veldig intenst, sier Husvik.

Les også:   – Alle skal kunne føle seg trygge på jobb

– Metoo er ikke over

– Jeg var ganske alene, og da skjer det lite. Men denne vinteren har vist at jeg hadde rett den gangen. Den største forskjellen på 2012 og tida nå, etter metoo, er at folk da ikke trodde på noe de selv ikke hadde opplevd eller sett. Det gjør de nå, også dagens partiledelse. Så sterk er kraften i metoo, sier Husvik.

– Men metoo er ennå ikke over. Fortsatt kommer det folk til meg med historier, og det er også noen som har sagt de skulle ønske de hadde tatt diskusjonen i 2012. Men det er nå som den store stormen er over, i «fredstid», at vi må ta tak. Mitt poeng er at dette aldri har handla bare om en mann, eller om maktkamp. Arbeidet er ikke over. Vi er bare i startgropa.

– Men hvis Ap hadde tatt tak i 2012, så kunne kanskje den store metoo-krisen i vinter vært unngått?

– Det er det vanskelig å si noe bastant om. Men enden på visa er at dagens kommende ledere nå har fått en oppskrift på hvordan de ikke skal oppføre seg.

Men Husvik er altså ikke bare lokalpartiets «kvinnesjef» som forsøkte å varsle om ukultur i Ap allerede for fem år siden – hun er også en overlevende etter massakren på Utøya. Tilfeldigvis er det i år slik at den første filmen som skildrer 22. juli har norgespremiere dagen etter kvinnedagen, den 9. mars. Erik Poppes sterke film «Utøya 22. juli 2011» går tett og sårt på AUF-ungdommenes desperate kamp for å overleve Anders Behring Breiviks terrorangrep i 2011. Selv overlevde Husvik skytemassakren ved å ligge musestille i høyt gress like ved scenen, delvis skjult av et tre. Der lå hun i nærmere fire timer. Hun var av de siste som ble reddet fra øya.

– Er det blitt et samtaleemne blant dere AUF-ere som overlevde, om dere skal se Erik Poppes film eller ikke?

– Ja, det er en snakkis nå. Jeg tror det er flere av oss som heller mot at vi ikke vil se den. Vi har jo sett alt dette før – på ekte.

Da Jagland kastet kofferten

Seinsommeren 1997 hadde Torunn Kanutte Husvik nettopp fylt 14 år, og nylig meldt seg inn i AUF. Ikke bare det, hun hadde nylig startet et nytt AUF-lag i Selsbakk sammen med barndomsvennene. Nå deltok hun i sin første valgkamp for Arbeiderpartiet. Storøyd var 14-åringen vitne til at daværende partileder Thorbjørn Jagland, som like etter skulle falle så dypt med sin 36,9-strategi, troppet opp på valgkamp i Trondheim i Rosenborg-skjerf. (Enda han som Lier-mann burde heie på Strømsgodset, mente folk). Hun var også vitne til at den samme Jagland med stor iver deltok i en slags underlig stresskoffert-kastekonkurranse på Lerkendal stadion. («Jeg husker jeg syns det der var ... veldig rart»). Tidligere på sommeren hadde hun også vært på sin aller første AUF-leir på Utøya. Hun forelsket seg i den politiske leirlivet fra første teltnatt. Siden ble det mange, gode somre på AUF-ungdommens egen øy i Tyrifjorden.

22. juli

Hun hadde egentlig vokst fra Utøya da hun dro dit i juli 2011. Da var Torunn Kanutte Husvik snart 28 år gammel, hadde flyttet fra Trondheim til Oslo, og var leder for bydelsutvalget i St. Hanshaugen i Oslo. Hun var invitert til Utøya for å lede et politisk verksted, og bestemte seg for bli over en natt med AUF-venner. Da bomba smalt i regjeringskvartalet, ble hun veldig bevisst på at dette hadde skjedd i «hennes» bydel, og forsøkte å orientere seg om situasjonen. Hun sto inne på bakrommet til storsalen og snakket i telefonen da hun hørte de første skuddene. Utenfor vinduet fikk hun se mennesker som falt etter å ha blitt skutt. Gjerningsmannen kom inn i storsalen og begynte å skyte, og Husvik løp ut for å finne et gjemmested. På veien stoppet hun for å ta pulsen på folkene hun så ligge på bakken. Hun fant ingen. «Hvem var den første du ringte til?» spurte en av elevene hennes en gang. De ventet nok at hun ville svare «mamma», men litt brydd måtte hun innrømme at den første hun ringte til da skuddene falt på Utøya, var bydelsdirektøren på St. Hanshaugen. Hun hadde allerede kontakt der, og tenkte direktøren hadde en linje inn til politiet, slik at de fikk vite at det ble skutt på Utøya. Elevene har også spurt henne om hvorfor hun gjemte seg i det høye gresset like ved scenen, når hun samtidig har fortalt dem at det var et gjemmested som var mye bedre: Under scenen.

– Men jeg tenkte at der kunne det være mus, og det orka æ bare itj`! Hjernen er rar noen ganger, sier Husvik.

Lå stille i fire timer

I nærmere fire timer lå hun stille i gresset, og hørte på skuddene som smalt. Hun var alene, men holdt kontakten med noen gode venner på telefonen. Mannen til den ene av dem hadde vært yrkesmilitær, og mente hun hadde valgt et godt gjemmested. «Ligg stille til du enten blir skutt eller funnet», var hans råd.

– Vennene mine roet meg ned, trøstet meg, spurte meg hva jeg hørte, kom med innspill. Sånn sett var alle funksjoner dekket, sier Husvik.

Hun ringte ikke foreldrene sine.

– Jeg tenkte at «det de ikke vet, har de ikke vondt av». Det var ferietid, og tilfeldigvis var de uten radio, TV og telefon den ettermiddagen. Etter hvert ble jeg også uten telefon, forteller Husvik.

Da hun var blitt brakt til landsiden, som en av de siste, fikk hun i alt kaoset på avstand mimet foreldrenes telefonnummer til en av de frivillige redningsfolkene. Hun holdt tommelen opp. Han forsto, og ringte til foreldrene. Han visste ikke navnet hennes, men sa han hadde sett ei lyshåret jente i 20-årene gi ham tommelen opp. Slik fikk de vite at datteren hadde overlevd.

Fulgte rettssaken tett

Bare noen dager seinere, den 1. august 2011, begynte Torunn Kanutte Husvik i sin nye jobb som lærer ved Grünerløkka skole. Til å begynne med hadde hun aktiv sykemelding, for i flere måneder sov hun dårlig. Det som etter hvert hjalp henne med å finne ro og søvn, var å holde kontakten med andre AUF-ere, og få stadig mer informasjon om det som skjedde på øya. Hun følte nemlig hun manglet noen sentrale brikker i puslespillet, hun måtte få helheten i bildet. Våren 2012 fulgte hun derfor rettssaken mot Breivik tett, og fikk vite detaljer om venners død fra vitnemål fra AUF-ere hun ikke engang kjente. Det å se gjerningsmannen bli ført bort i lenker, mens hun selv kunne gå fritt ut på gata i vårsola, hjalp henne også til få kontrollen tilbake.

– Etter at dommen falt, har informasjonsbehovet mitt vært veldig lite, og jeg har sovet godt. Men jeg vet det blir annerledes når jeg utsetter meg for ting. Som når jeg møter noen fra Utøya eller pårørende som jeg ennå ikke har snakket med, og får høre deres historier. Eller jeg fordyper meg i noe som har med terroren å gjøre – da ripper jeg opp i ting, sier Husvik.

– Da får jeg en uke eller to hvor jeg sover kjempedårlig, eller får mareritt igjen. Jeg mister konsentrasjonen, blir mer sliten, får kortere lunte. Så bieffekten av å se Poppes film om 22. juli, er at jeg vet jeg må sette av tid til å ha det dårlig etterpå. Selv om det skulle gå fint å se den, så krever nok underbevisstheten sitt uansett, sier Husvik, som likevel forteller elevene sine om Utøya når de vil det. De elevene som har googlet henne, får likevel straks opp saker med titler som: «Torunn Kanutte ble et bilde på sorgen», illustrert med pressebilder der hun står og gråter utenfor Domkirken etter minnegudstjenesten 24. juli. Da hadde hun akkurat fått bekreftet i Jens Stoltenbergs tale at hennes venner Tore Eikeland og Monica Bøsei var døde.

Les også:  Kritikerskepsis til Utøya-filmen

Etterlyser Siv Jensens stemme

Husvik er heller ikke redd for å diskutere gjerningsmannens radikale, høyreekstreme holdninger med elevene sine, særlig når hun ser at lignende holdninger lever videre i dag.

– Det er mye farlig tankegods der ute fortsatt, folk som deler Breiviks holdninger. Du ser folk som tar til orde for et muslimfritt Hedmark, eller som sier at romfolk skulle vært kutta opp til hundefôr. Vi har ennå ikke tatt et oppgjør med det som motiverte gjerningsmannen 22. juli. Dette gjelder også en del folk i Frp, og jeg spør meg selv om hvor Frp-leder Siv Jensen er i alt dette. Jeg etterlyser Siv Jensens stemme. Jeg skulle ønske hun tok tak i sine egne tillitsvalgte og medlemmer, og sa klart fra om at dette ikke er et tankegods de bør formidle. Jeg tror ikke Siv Jensen er en vulgær rasist, men jeg merker meg at hun unngår å ta tak i de i Frp som går for langt i å lefle med ytre høyre, sier Husvik, som samtidig erklærer seg som «en varm forsvarer» av Erik Poppes og andres rett til å lage film om 22. juli.

– Det er jo en selvfølge. Først kom kronikkene og analysene i pressen, så kom dokumentarene og bøkene, og da er film det neste naturlige skrittet. Det får være opp til den enkelte AUF-er eller pårørende om de vil se filmen. Kanskje er den filmen laga mest for alle de som ikke var på Utøya? Jeg var der, jeg vet hvordan det var for meg. Jeg trenger ikke en film til å fortelle meg det.

Noen dager etter dette intervjuet kommer det en tekstmelding fra Torunn Kanutte Husvik: «Ikke sett filmen, og bestemt meg for ikke å se den på kino».

Les også:   Kampklar AUF-general

Fem favoritter

Musikk: I konsertform. Gjerne festival.

Film: Helst superhelter eller high school-filmer.

Litteratur: «Bli hvis du kan» av Helga Flatland. Og «Farvel, Rune» av Marit Kaldhol. Gråt av begge.

Mat: Torsk. Fiska av pappa. Eller taco med favorittfolka.

Sted: Klasserommet mitt, jeg elsker å være i klasserommet.

Denne saken ble først publisert i Dagsavisen.no 4. mars

Populært