Meny

Vafler for demokratiet

Illustrasjonsfoto. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Illustrasjonsfoto. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Stemmer: Lise Rakner
Professor i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Å steke vafler for det lokale fotballaget er en god demokratiskole.

Tidligere i desember ble ICAN, den internasjonale kampanjen mot atomvåpen, tildelt Nobels fredspris. ICAN er en relativt fersk organisasjon, etablert i 2007. Koalisjonen har i løpet av ti år lykkes i å samle 468 NGO-er fra over 100 forskjellige land om ett felles mål: Å traktatfeste et internasjonalt forbud mot atomvåpen.

Gjennom dette viktige arbeidet har ICAN og organisasjonene den representerer, gitt en stemme til millioner av mennesker verden over som opplever atomvåpen som en kilde til intens uro og frykt – og langt fra en garanti for fred. Organisasjonens største seier kom i FN i september i år, da 122 land stemte for å forby bruk av atomvåpen.

ICAN, med sine 468 medlemsorganisasjoner, viser den enorme kraften som finnes i det ikke-voldelige arbeidet millioner av mennesker verden over gjør hver dag for å skape et fredeligere og bedre samfunn.

Mennesker som er tett knyttet sammen i organisert arbeid, engasjerer seg lettere i sosiale bevegelser.

Det er nettopp denne langsiktige kampen som ligger til grunn for de fleste sivile, politiske og økonomiske rettigheter vi setter høyt: allmenn stemmerett, borgerrettigheter, beskyttelse av minoriteter, anti-apartheid, likestilling mellom kjønn, rett til homofilt samliv, for å nevne noe. Endringer skjer ikke over natten. Kampene for slike rettigheter har mange tilbakeslag og rettigheter tilkjempet, må forsvares. Dette er kjernen i demokratiet.

Ideen om at sivilsamfunnet har betydning for demokratiet, er gammel. I Democracy in America (1835) viste Toqueville til sammenhengen mellom et bredt nettverk av sivile samfunnsorganisasjoner, høy grad av folkelig deltagelse og demokratiets levedyktighet.

Les kommentaren: Er fred en kvinnegreie?

Denne ideen dannet senere et utgangspunkt for et av statsvitenskapens klassiske verk, The Civic Culture: Political Attitudes and Democracy in Five Nations (1963), der Gabriel Almond og Sydney Verba viser at levedyktige demokrati er tuftet på langt mer enn politiske institusjoner og konstitusjoner.

De landene der demokratiet har sterkest og dypest røtter, er land hvor befolkningen viser høy tillitt, deltar i sivilsamfunnet og kjennetegnes av en samfunnskultur preget av befolkningens grunnleggende respekt for borgerlige plikter og rettigheter.

Jo flere som deltar, dess sterkere står demokratiet.

Det er nå snart et kvart århundre siden den amerikanske statsviteren Robert Putnam lærte oss at å synge i kor, være medlem i en sanitetsforeninger, steke vafler for det lokale fotballaget, eller sitte i styret i borettslaget, er sentrale bidrag til demokratiet.

I boken Making Democracy Work (1993) viser Putnam at samhandling gjennom ulike foreninger og lag – som ikke nødvendigvis har som mål å påvirke «storpolitikken» – faktisk er verdens viktigste demokratiskole: Sangkoret, idrettslaget, speideren, Dyrebeskyttelsen er alle eksempler på arenaer hvor tillit, normer og sosiale nettverk mellom borgere muliggjør felleshandlinger som fremmer effektiv styring og medbestemmelse i samfunnet.

Mennesker som er tett knyttet sammen i organisert arbeid, engasjerer seg lettere i sosiale bevegelser og bidrar til å uttrykke kollektive mål og prioriteringer. Dermed gir deltagelse i sivilsamfunnet store befolkningsgrupper økte muligheter til aktiv deltagelse og demokratisk påvirkning. Jo flere som deltar, dess sterkere står demokratiet.

Les kommentaren: Ærlig prat om handel

Ideen om at mangfoldige og sterke sivilsamfunn er sentrale for demokratiets levedyktighet, har også motivert mye av den internasjonale støtten til demokrati (demokratiassistanse) siden begynnelsen av 1990 tallet.

Dette kommer klart til uttrykk i den norske Stortingsmeldingen (2014) Muligheter for alle: Menneskerettigheterne som mål og middel i utenriks- og utvilingspolitikken, som slår fast at sterke og mangfoldige sivilsamfunn er drivkrefter for å bygge demokrati, menneskerettigheter og rettsstatlige prinsipp.

Men nå – som en del av det globale demokratiske tilbakeslaget – møter internasjonale bestrebelser på å støtte lokale sivile organisasjoner i nye demokratier, utfordringer. Mange samfunn i det globale sør med skjøre demokratiske institusjoner, har de siste ti årene innført en rekke restriksjoner på sivilsamfunnets muligheter til å motta internasjonal pengestøtte.

Argumentet for å begrense «demokratiskolene» fra myndighetenes side, er delvis å begrense internasjonalt press i retning av mer demokrati og videre å begrense organisasjoners muligheter til å utfordre makten.

At sivilsamfunnets posisjon nå utfordres, er et resultat av en ønsket utvikling.

Forbud mot å motta internasjonal støtte og innskrenkninger på hva sivilsamfunn kan engasjere seg i, er to viktige utviklingstrekk ved den demokratiske tilbakegangen vi nå ser over store deler av verden. Rundt 50 land har så langt innført lover som begrenser organisasjonenes muligheter til å motta støtte, hvordan støtten kan brukes, og hvor mye pengestøtte organisasjonene kan motta.

Vietnam har innført lover som forbyr organisasjoner å motta internasjonal støtte som kan påvirke «politisk orden». India har med en tilsvarende begrunnelse fratatt nesten 20.000 organisasjoner lisens og dermed rett til å motta internasjonal støtte.

Etiopia forbyr menneskerettighetsorganisasjoner å motta støtte som går utover 10 prosent av budsjettet. Zimbabwe har innført lover som hindrer NGO-er å bruke internasjonal pengestøtte i velgeropplæringsarbeid.

Det er ikke bare i nye demokrati at sivilsamfunnet utfordres. I etablerte demokratier, som de nordiske landene og USA, ser vi også at sivilsamfunnet endrer seg på måter som utfordrer rollen som demokratiskole. Igjen fanget Robert Putnam tidlig et viktig utviklingstrekk.

I boken Bowling alone. The collapse and revival of American community (2000), diskuterer han hvordan stadig færre amerikanere er politisk aktive i valg. Videre synker medlemstallene i frivillige organisasjoner.

Mange er med rette bekymret for det liberale demokratiets fremtid.

Putnam finner en klar sammenheng mellom lavere politisk deltagelse og en økende mistillit til politikerne. For å forklare hvorfor synkende medlemstall i sivilsamfunn er en utfordring for demokratiet, bruker Putnam bowling som eksempel. Selv om mange flere amerikanere bowler nå enn de gjorde før, er antallet som deltar i bowlingligaer sterkt redusert.

Når folk bowler alene, hevder Putnam, deltar de ikke i den sosiale interaksjonen og diskusjonene som skjer rundt ligaen/foreningens aktiviteter. Flytter vi diskusjonen til nordiske land, ser en tilsvarende utvikling.

Tendensen går i retning av en form for «organisert individualisme» hvor organisering i økende grad handler om en individuell solidaritet basert på egeninteresser. Dette betyr at de nasjonale, ideologiske organisasjonene som jobber for andre, taper terreng, mens mer lokale, egenorienterte foreninger og nettverk vokser fram. Og der det å bowle alene står som et symbol for demokratiets utfordring i USA, kan vi overført til Norge se på den store økningen i medlemskap i treningssentre, samtidig som stadig færre voksne deltar i idrettslag.

Det er ikke alle vaflene som stekes i norske idrettshaller om søndagene som er det sentrale med demokratiskolen i idrettslaget – det er deltagelsen på en felleskapsarena der det foregår diskusjoner og tas beslutninger om ressursbruk og mål.

Svekkes sivilsamfunnet, utfordres demokratiet.

Mange er med rette bekymret for det liberale demokratiets fremtid. At sivilsamfunnets posisjon nå utfordres, er et resultat av en ønsket utvikling – fra politiske ledere verden over som søker å begrense demokratiet, og en teknologisk utvikling som fremdyrker individuelle løsninger på bekostning av fellesarenaer.

Svekkes sivilsamfunnet, utfordres demokratiet. Skal vi lykkes i å reversere demokratiets tilbakegang globalt, må de sosiale, konstitusjonelle og økonomiske snubletrådene som legges for sivilsamfunnet, møtes med lokale og internasjonale tiltak.

Les kommentaren:  Nei, rikdom sildrer ikke ned

Der ny teknologi representerer utfordringer for fellesskapet, representere det også enorme muligheter. Ikke minst visker moderne informasjonsteknologi ut noen av barrierene for samarbeid på tvers av land, region og økonomisk utvikling. Derfor fremstår ICAN som en enorm inspirasjon for fremtidige globale demokratiskoler.

Kommentaren ble først publisert på Agendamagasin.no

Stemmer
Populært