Meny

– Norge hadde svært liten erfaring i å håndtere kulturelt og religiøst mangfold

Radikale endringer har skjedd uten at offentligheten har reflektert over dem og hva de har betydd, mener historieprofessor og forfatter Terje Tvedt. Foto: Siri Øverland Eriksen
Radikale endringer har skjedd uten at offentligheten har reflektert over dem og hva de har betydd, mener historieprofessor og forfatter Terje Tvedt. Foto: Siri Øverland Eriksen
Norsk multikulturalisme er et samfunnsmessig eksperiment uten noe felles verdigrunnlag å bygge på, mener forfatter Terje Tvedt.

Intervjuet ble først publisert på  Dagsavisen.no lørdag 9. desember.

Hva legger du i bokas tittel; «Det internasjonale gjennombruddet?»

– Fra begynnelsen av 1960-tallet og fram til i dag er Norge blitt «verdensmester» i utviklingshjelp. Vi ble også et av de landene i verden som oftest deltok i krig utenlands. Nærmest over natta fikk vi et flerkulturelt samfunn med innbyggere fra hele verden. Sammenlignet med det nasjonale gjennombruddet på 1800-tallet; med løsrivelse fra Danmark og Sverige og fremveksten av nasjonalromantikken, og det sosiale gjennombruddet på starten av 1900-tallet da arbeiderbevegelsen vokste fram og senere tok styringen i samfunnet, var det internasjonale gjennombruddet noe helt nytt. Det er denne epoken i landets historie boken prøver å forstå.

Det blir sagt at boken gir ny forståelse av det flerkulturelle Norge og vårt internasjonale engasjement. Hva vil du fortelle?

– Norge, og dette landets politiske ledelse, hadde svært liten erfaring i å utvikle andre land og i å håndtere kulturelt og religiøst mangfold. Norge er et av få vesteuropeiske land som ikke har vært en kolonimakt, og som inntil for noen tiår siden var et usedvanlig ensatet land. Disse radikale endringene har skjedd uten at offentligheten har reflektert over dem og hva de har betydd. I boka prøver jeg å gi en sammenfatning av denne utviklingen.

Har vi vært naive?

– Jeg bruker aldri ordet naivitet. Men det politiske lederskapet i Norge har vært overmannet av tenkemåter som har gjort verden forståelig. Dette gjelder for eksempel synet på islamisme, på hvor lett integrering vil foregå, på hva Norge kan bidra med i fredsforhandlinger og i kampen for menneskerettighetene.

Kaster boka nytt lys over dagens asyl- og innvandringspolitikk i Norge?

– Definitivt. Ved å plassere denne politikken i et mye lengre og mer sammenlignende perspektiv enn hva som er vanlig, avdekkes også dens særtrekk. Det viser tydelig at multikulturalisme i norsk «tapping» er et uprøvd eksperiment i samfunnsbygging. Dette foregår mot en bakgrunn der politikerne, og ikke minst den tradisjonelle venstresiden, ikke klarte å komme fram til et felles verdigrunnlag for det politiske fellesskapet i det nye multikulturelle samfunnet som statens ledelse satset på å utvikle allerede fra slutten av 70-tallet. Mye var uavklart da, og er det fremdeles.

Hva er status for det flerkulturelle Norge?

– Som historiker kan jeg bare analysere de store og nærmest ugjenkallelige endringene som har funnet sted. Så kan jeg spørre om samfunnet og det politiske lederskapet viste at de hadde oversikt over hva de gjorde og hva som skjedde, eller i alle fall hadde en klar idé om hvordan samfunnet skulle håndtere endringsprosessene på kort og lang sikt. Til det er svaret nei.

Det er ikke første gang du skriver om verden og vårt nasjonale selvbilde. Hva vil du si om nordmenns selvbilde?

– Innenfor bistand og fredspolitikk er det for eksempel et trekk at det politiske lederskapet er orientert mot den store verden, men graviterer rundt sin egen navle. Det vil si at man har vanskelig for å erkjenne at andre ikke ønsker å bli kopier av en selv. Jeg viser at kritikken av nordmenn som selvgode, sjåvinistiske, fremmedfiendtlige etc. er en stereotypi; ja, en fordom. De norske selvbildene er mye mer sammensatte og interessante.

Finnes det nasjonale myter vi gjerne holder liv i?

– Den viktigste nasjonale myten er den offisielle forestillingen om at norske verdier er universelle. Boken identifiserer en rekke nasjonale myter, tankefigurer og dogmer om verden, islamisme, utvikling og menneskerettigheter. Dernest hvordan de ble så mektige. Jeg beskriver fremveksten av en ny politisk elite som nettopp ble bærere av disse nasjonale ideene og dogmene, og som selv ble fanget av dem.

Skiller norsk bistand seg fra annen vestlig bistand?

– Både ja og nei. Norsk bistand ble startet etter initiativ fra den amerikanske regjeringen, og vokste ikke fram som et resultat av norsk misjon – slik mange tror. Den var i stor grad en kopi av utenlandske forbilder. Det spesielle i Norge er likevel at bistanden fikk en så sterk plass i nasjonens liv og dannelse samtidig som den mobiliserte hele folket. Det var jo også bistandsfeltet som skapte de eneste nye nasjonale ritualene etter andre verdenskrig. Jeg tenker på Operasjon dagsverk og de store innsamlingsaksjonene der 100.000 bøssebærere samler inn penger til verdens fattige.

Les også: 

Forenklet vekk likestillingsplikt

#metoo og middelmådige menn

Asylsøkere vant i rettssak om alderstesting

Populært