– Folk spør, er du helt hyper, liksom? Tar du Møllers Tran? Det tar jeg jo.

Masud Gharahkhani.
Masud Gharahkhani. Foto: Siri Øverland Eriksen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Masud Gharahkhani flyktet fra Saddams bomber. I dag er han bulldoseren fra Buskerud på Stortinget. Møt ham i portrettet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Folk spør, er du helt hyper, liksom? Tar du Møllers Tran? Det tar jeg jo. Men jeg liker ikke sånne byråkratiske greier. Når jeg ser urettferdig behandling av folk, liker jeg å løfte det opp på dagsordenen.

Han bruker ord og uttrykk som «damer» og «mannfolk» og «sånn erre». Hvor han kommer fra avsløres i det veldig iøynefallende Strømsgodset-skjerfet som er pent bretta utover sofaryggen på det nye Oslo-kontoret. Han innrømmer at han som 35-åring ikke lenger kan si at han er ungdom, men heller «en ung voksen. Sånn erre».

Vil være en bulldoser

Masud Gharahkhani har sittet på Stortinget i knappe 50 dager, men han har allerede rukket å markere seg. Vet å kontakte mediene på forhånd når han skal stille spørsmål i spørretimen på Stortinget. Han har vært tent siden han kom inn. Om det skyldes en eller annen oppdragelse, eller hans bakgrunn som telefonselger, vites ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg ønsker å være en bulldoser. Det er min måte å være på.

Selv tror han at hans lange arbeidserfaring som lokalpolitiker i Buskerud kan ha noe av skylda for det brennende engasjementet.

– Da kommer du tettere på mennesker. Tettere på hverdagen. Jeg liker å se de jeg skal jobbe på vegne av. Det har vært en unik erfaring å ta med seg.

Masud Gharahkhani har vært lokalpolitiker for Buskerud Arbeiderparti i totalt åtte år. Seks av dem som ordførerkandidat i Drammen, der han også var fylkestingsrepresentant og gruppeleder – før han suste inn i Stortingets familie- og kulturkomité etter årets valg.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det som først møtte ham var regjeringens foreslåtte kutt i pressestøtten.

– Det reagerte jeg på med en gang. Det er viktig med mediemangfold. Man skal ha mulighet til å lese lokalaviser og større meningsbærende aviser. Det er viktig for demokratiet vårt, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: En helt normal familie utenom det vanlige

– Det var mangel på frihet

For demokrati er viktig. Fraværet av det har han selv kjent på kroppen.

Teheran, sent på 80-tallet. Moren og faren hans var fortsatt unge. Det hadde ikke gått den veien de hadde håpet. Og selv om man på den tida så en større vilje til endring, ble ikke resultatet det de hadde kjempa for.

Fem favoritter

Musikk: Tina Turner. Også liker jeg persisk «undergrunnsmusikk» på radiokanalen Radio Javan.

Film: «Gudfaren»-filmene går igjen hver jul. Liker også TV-serier som «Modern Family» og «Sopranos».

Bok: Siste jeg leste var Haakon Lie-boka til Lahlum. Jeg leser mest aviser. Lokal­aviser og riksaviser.

Mat: Som du ser, er jeg glad i mat. Jeg liker persisk mat fra Gilan-provinsen i Iran. Med god ris til.

Sted: Drammensmarka.

– Jeg tror mange har fått med seg hvilken retning det har tatt. Det var mangel på frihet. Man så ikke for seg noen fremtid i det hele tatt.

Men det var ikke bare den politiske kampen for demokratiet i Iran som truet friheten.

«Kommer Saddam igjen?». Det var ved faste tidspunkter på nettene at alle måtte stå opp, og gå ut i gatene. Det var tryggere ute på gata om ei bombe skulle finne på å smelle ned i huset. Vanligvis tok rakettskjoldet de fleste. Men noen dager tidligere hadde noen av dem truffet et sted i nærheten. Det gjorde folk redde og bekymra. Fem år gamle Masud trodde det var stjerner. Og midt oppi alt bråket og ståket, måtte han spørre om det var denne Saddam som var på ferde nok en gang. Folk lo. Det roet noen nerver i mørket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er ett av de sterkeste minnene jeg har som barn. Kanskje mest fordi det skjedde så mange ganger, at vi måtte ut på gata midt på natta. Jeg unner ingen barn å ha det sånn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Onkelen og tanta hadde allerede reist i forveien. Det tok ikke lang tid før mor og far Gharahkhani fulgte etter.

Les også: Lei av praten om menn i den hvite arbeiderklassen

Første møte med Norge: Larkollen

1987. Larkollen asylmottak var hans første hjem i Norge. Der bodde flere småbarnsfamilier, og det var grøntarealer å boltre seg på. Flere var på samme alder som lille Masud. Da han fylte seks, fikk han krone og kake og hele pakka.

– Derfra har jeg bare gode minner. Hun som leda asylmottaket ble vi veldig gode venner med. Frem til jeg var 13–14 år fikk jeg truser og sokker i posten av henne. Jeg kom på det her om dagen, «pappa har du hørt noe fra henne?»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men nei, pappa Bijan hadde ikke det.

– Jeg vil så gjerne dra tilbake dit en gang, og se hvordan det ser ut nå, om det har skjedd noe. Ser det likt ut?

Etter oppholdet på Larkollen falt valget om nytt bosted på Øvre Eiker kommune med største selvfølgelighet. Fra millionbyen Teheran, skulle de nå bosette seg i ei lita bygd ved navn Skotselv i Buskerud. Der starta oppveksten.

– Naboen vår het Pia, og bodde med mannen sin som senere døde av kreft. Pia ble en slags bestemor for meg. Hun lærte meg hva jul var. Der feira vi jul hvert år.

I Skotselv var fritiden begrensa til to valgmuligheter: Fotballen eller misjonskirka. Den lille bulldoseren Gharahkhani sa ja takk, begge deler.

– På fotballen var jeg «lille Maradona». Jeg tror det var fordi jeg var smårund og mørk, mer enn at jeg hadde talent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Latteren sitter løst på stortingskontoret. I dag går det mest i å se på fotball. Godset er jo laget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Når jeg ser på norsk fotball, da kobler jeg helt av. På kamper velger alltid jeg og en kompis et strategisk sted å stå på tribunen, der vi føler at vi er på en skikkelig kamp og folk blir skikkelig engasjerte. Der bestemor på 70 kan dele et banneord eller to med deg.

«Lille Maradona» i Skotselv dro også i misjonskirka. Det var et naturlig sted på fritiden.

– Der lærte vi om Jesus og slikt, gjennom disse filtfigurene som ble plassert på filtbrett.

Les også: Bak dette piggtrådgjerdet bodde den norske familien Josef

– Sunt å lære om andres religioner

Muslimen Masud gikk i misjonskirka, deltok i alle gudstjenester og pugga salmer. Men muslimen ble ikke omvendt av den grunn. Han tror heller ikke i dag at barn tar skade av å delta på gudstjenester.

– Hva med dem som ikke ønsker å tilbe noen gud? Skal ikke det respekteres?

– Jeg tror det bare er sunt å lære om andres religioner, at man lærer hverandre å kjenne. Så lenge man kan ha valget om å ikke delta, tenker jeg det er greit. Jeg forundrer meg over at folk synes det er problematisk å synge «O’ jul med din glede». Jeg blir oppgitt over det. Mange steder tar man det for langt. Det beste jeg husker fra barndommen, var jula og salmene. Det viktigste for min del, var at jeg følte meg velkommen og inkludert i samfunnet. Det har vært med på å forme meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Fotballen. Misjonskirka. Julefeiringer. Han var aldri «Masud fra Teheran», men «Masud fra Kopperudsvingen».

«Just as long as I’m here in your arms. I could be in no better place. Your’e simply the best. Better than all the rest. Better than anyone. Anyone I ever met.»

Når Gharahkhani skal koble av, er det godt å ha Tina. Stemmen murrer i øra mens han flanerer i Drammenskogen. Da er livet i harmoni. Med Tina Turner.

– Simply the best. Det er helt topp, det.

Portrett: NRKs nye nyhetsanker skulle egentlig ha vært død, eller i det minste kriminell (Bak betalingsmur)

– Jeg tror de ble overraska

Andre ting som er helt topp, er offentlige bibliotek. Nærmere bestemt Rjukan bibliotek. Der har Gharahkhani som ung radiograf tilbrakt mye tid utenom jobben på Blefjell sykehus.

– På Rjukan bibliotek finner du mye bra gamle bøker om arbeiderhistorie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der kom også det sterke engasjementet for den norske fagbevegelsen. Så fort det åpna seg en jobb som faglig ungdomssekretær i LO Vestfold, var han i kjent stil på hogget, og fikk den. Men det skulle heller ikke ta mer enn ni måneder før det kom en ny telefon. Den var fra Martin Kolberg.

– Han ville at jeg skulle bli fylkessekretær i Buskerud Arbeiderparti.

Derfra tok det ikke lang tid igjen før han flytta til Drammen.

Men den politiske oppvåkningen fikk Masud fra Kopperudsvingen som 21-åring.

– Jeg likte å diskutere og snakke om ting. Men det kom jo fra et sted.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da pappa Bijan Gharahkhani ble den første folkevalgte med innvandrerbakgrunn noensinne i kommunen, meldte sønnen seg inn i ungdomspartiet. Så sendte han en liten bulldoser-mail.

– Jeg tror de ble overraska. Jeg skrev at jeg hadde meldt meg inn, og at jeg gjerne stiller opp. De var kanskje ikke vant med å bli kontakta på den måten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og de tok kontakt tilbake. Gharahkhani ble med i styret til AUF Buskerud. Samme år begynte han å jobbe på Blefjell sykehus, avdeling Kongsberg og Rjukan. Lite visste han da han sto ferdig utdanna som radiograf i 2003 at han angivelig skulle bli Telemarks første mammograf.

– Jeg pleier å si at vi gutta skal være glade det ikke finnes noe som heter «pappografi». Og jeg var litt skeptisk sjøl til å takke ja. Det var et lite sykehus, på et lite sted, med alt det fører med seg. Etter kort tid så kjente du jo alle. Men i vårt fantastiske land Norge, er det store avstander, og da ble jeg også spurt om jeg kunne ta mammografibilder, så damene skulle slippe å reise over store avstander for et par bilder.

Godal: – Jeg vil nødig være igjen alene sammen med Jonas

– Både damene og mannfolka ble så sjokkerte

Oppgaven skulle den unge Gharahkhan i nok klare. Han var mer bekymra for hva damene selv mente om saken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– En dag da jeg tok noen bilder, så spurte jeg hun ene dama: «Du, hva synes du om at en ung nyutdanna fyr – og inni meg tenkte jeg også litt sånn «med utenlandsk opprinnelse» – tar slike bilder og gjør dette her?». Da svarte hun at det hadde vært så lenge siden en mann hadde tatt på brystene hennes, så dette hadde hun gleda seg til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gharahkhani ble samtidig stadig mer politisk aktiv, og fikk større verv og ansvar. Det kom til det punktet der politikk trigget noe mer i ham, enn å klemme pupper mellom plater på Blefjell sykehus.

Ikke det at han var lei av å jobbe på kvinners vegne. Tvert imot. I 2007 ble Gharahkhani den første mannlige lederen i Buskerud fylkeskommunes likestillingsutvalg. Ett utvekslingsprosjekt husker han spesielt godt. Det var i Serbia.

Gharahkhani har sittet på Stortinget i knappe 50 dager, men han har allerede gjort seg bemerket. Foto: Siri Øverland Eriksen
Gharahkhani har sittet på Stortinget i knappe 50 dager, men han har allerede gjort seg bemerket. Foto: Siri Øverland Eriksen

– Serbia var jo et u-land i forhold til Norge. Og det ble sett på som en skam å ha krisesentre der, til tross for at det var mye vold mot kvinner, og man torde ikke prøve å sette opp noe, heller. Da fikk vi til et samarbeid med Betsy krisesenter i Drammen, som dro ned for å ordne opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å se en mann jobbe for likestilling var et gedigent sjokk for den gjengse serber. Men dette var ikke en hvilken som helst mann, heller. Dette var bulldoseren Masud fra Kopperudsvingen.

– Både damene og mannfolka ble så sjokkerte. De lurte på hvorfor i all verden hadde en mann sagt ja til å være leder for noe sånt. Først trodde de jeg hadde blitt tvunget til det. Det var jo politisk selvmord der nede.

Men Gharahkhani fortalte det slik det var, at han gjorde dette av helt fri vilje.

– Mange tror jo det er olja som gjør Norge til et rikt land, men det er likestillingspolitikk. At kvinner deltar aktivt i samfunnsutviklinga. I arbeidslivet. På alle fronter. Da jeg fortalte folka i Serbia dette, fikk mange en skikkelig aha-opplevelse. Man trenger ikke å gå så langt tilbake i tid for å se at det var store forskjeller også i Norge, før kvinner begynte å jobbe.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Likestillingspolitikk og sterke kvinnelige forbilder har vært mye til stede i Gharahkhanis oppvekst. Trolig var det bestefarens skyld. Han hadde vært med å bygge opp jernbanesystemet i Iran og var en skikkelig «arbeiderklassekæll». Han hadde selv vokst opp under trange kår, og med alenemor, i en hard tid, der mange damer skulle gifte seg for å klare seg. Men moren hans ble ikke gift, og måtte klare seg alene.

– For ham har derfor kampen for kvinners rett til å være selvstendige vært svært viktig ham – og ikke det å stifte familie for å overleve. Han var overbevist om at kvinner skulle opp og fram.

Da bestefaren ble forelsket i Gharahkhanis bestemor, fant han en enda en sterk kvinne som prega livet hans.

Bestefaren var derimot aldri helt «happy» over at Gharahkhani ble med i politikken. Han hadde sett Norge, men politikk for bestefaren handla om å bli fratatt det nærmeste han hadde: Barn og barnebarn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men barnebarnet hadde vokst opp med en politikk som betydde at selv om man kommer utenfra, kunne man bli en del av samfunnet. Og man kunne bli den man ville.

– Der har du kontrastene. Hadde jeg vokst opp i Iran, ville jeg sannsynligvis ikke ha hatt noen fremtid i det hele tatt. For der er samfunnet bygd opp på egoisme. Noen snakker om religion, men det er ikke det dette handler om. Det handler om å fylle kontoene for seg og sine. Det er trist. Og det preger meg virkelig når jeg er der nede.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi skal ikke ha koran-reiser

Noen ganger får Gharahkhani reaksjoner på at han snakker så varmt om Norge.

– Det er mulig jeg har vært heldig. Jeg er klar over at mine foreldre har hatt stor betydning for hvor jeg har kommet i dag. Men også lokalsamfunnet. Det mine foreldre sa til meg, var at det er viktig at jeg bidrar tilbake.

I dag mener stortingsrepresentanten at Norge er et for snilt land, og må stille krav til trossamfunn. Sist uke var han på «Dagsnytt 18» for å si hva han mente om saken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi bor i et land bygd på frihet og demokrati. Sosial kontroll, og tankegodset om at damer ikke skal opp og fram, er jo noen av grunnene til at folk har flykta hit. Det er alltid noen religiøse ledere som ikke vil la seg tvinge til å gjøre noe på vegne av den norske stat, men det har noe å gjøre med hva slags Norge man ønsker å ha. Hvorfor sier ikke religiøse ledere i moskeer noe om at taxisjåføren ikke skal være moralpoliti, for eksempel?

Gharahkhani kunne ønska seg flere religiøse ledere som var klare og tydelige for sine medlemmer.

– Jeg har vært flere ganger i ei kirke enn i en moske i løpet av livet mitt, men poenget mitt er at moskeer er en naturlig møteplass for mange som kan bli påvirka av det som sies der. Det skaper verdier og holdninger. Vi skal ikke ha religiøse domstoler. Vi skal ikke ha koran-reiser. Vi bor i et fantastisk land der man får penger for å utøve religionen sin. Men da må staten få kreve noe tilbake. Det mener jeg vi må tørre å gjøre. Kan jeg få en tissepause?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Han er også klar på at det er helt nødvendig at innvandrerkvinner skal lære norsk, og må ut i arbeidslivet for å ta del i det norske samfunnet. Dersom man ikke tar den debatten, er han redd det vil oppstå en underklasse som aksepteres i innvandrermiljøene.

– Når du ser på Oslo og Drammen, er det mange som lever i fattigdom. Mange av dem er innvandrerfamilier, der en av de voksne ikke arbeider. Da må vi være tydelige på at det at begge foreldrene jobber, er viktig for fellesskapet. Disse utfordringene skal vi tørre å ta et oppgjør med. Jeg tror det er viktig.

Er det ett parti som må ta ansvar for å snakke om dette, så er det Arbeiderpartiet, mener Gharahkhani. Bulldoseren fra Kopperudsvingen nøler heller ikke med å tørre å ta debattene. Når han ser urettferdig behandling av folk, liker han å løfte det på dagsordenen. Han liker ikke sånne byråkratiske greier.

S aken er først publisert på Dagsavisen.no lørdag 18. november