Meny

De glemte i skvis

FOTO: Gina Collecchia/Flickr c
FOTO: Gina Collecchia/Flickr c
Stemmer: Sylo Taraku
Rådgiver tankesmien Agenda.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

De som stemmer på populister er verken fattige eller rasister.

De fleste artikler og bøker om populisme jeg har lest, handler om populistiske partier og deres ledere. Om hvordan de kommuniserer, om hvor farlige de er, og om hvilken strategi man bør bruke mot dem. Senest i rekken er Simen Ekerns Folket, det er meg, som gir et godt innblikk i historien til noen av de populistiske partiene i Europa og hva de står for.

Det er viktig å forstå hvordan disse partiene – eller bevegelsene som de liker å kalle seg selv – har utviklet seg, hvordan populistledere artikulerer sine budskap og hvordan de spiller sine politiske spill.

Enda viktigere er å forstå deres velgere. Hvem er de og hvorfor stemmer de på høyrepopulistiske partier?

Nå vet vi ganske mye om dem allerede, ikke minst siden folk kan følge dem selv på TV, aviser og i sosiale medier. Men enda viktigere er å forstå deres velgere. Hvem er de og hvorfor stemmer de på høyrepopulistiske partier?

Det siste er det delte meninger om.

Økonomi eller kultur?

Debatten om høyrepopulismen framvekst i Vesten gir fort inntrykk av at det skyldes enten sosioøkonomiske forhold eller kulturkamp. Men det er kunstig å skille mellom økonomi- og kulturforklaringer.

Spørsmålet rundt slike velgeres motivasjoner er slett ikke så nytt som man kan få inntrykk av. Allerede i 1976 skrev sosiologen Donald Warren fra Oakland University i Michigan en bok som sklir rett inn i dagens debatt.

Boken het «The Radical Center: Middle Americans and the Politics of Alienation». Den handler om den hvite middelklassen i USA mellom 1971 og 1975.

Les kommentaren:Merkel for fjerde gang

På tvers av hovedskillet

Warren hadde identifisert en gruppe velgere som trosset de vanlige ideologiske skillelinjene. De hadde ikke høyere utdanning, de hadde en middels eller lav inntekt og de hadde yrker som krevde lav kompetanse. På den tiden utgjorde de en fjerdedel av alle stemmeberettigede i USA, og de var verken konvensjonelt liberale eller konvensjonelt konservative.

Det som kjennetegnet dem var en intens overbevisning om at de var under beleiring ovenfra og nedenfra.

Les kommentaren:Grenser diskriminerer

I skvis

De følte seg i skvis og neglisjert av eliten. De fattige og de rike fikk all oppmerksomheten i den politiske debatten, mens velgergruppen i midten ble overlatt til seg selv.

Denne gruppen med stolte, hvite amerikanere ville ikke akseptere at de skulle miste sine privilegier, ei heller at de hadde noe ansvar for å gjøre opp for tidligere urett mot afroamerikanere.

De var også skeptiske til store selskaper, som de mente hadde for mye makt og oppførte seg på en måte som ikke gagnet folket.

Står seg godt i dag

Donald Warren beskrev dermed en ny og tydelig avgrenset del av velgermassen. Det er slående hvor godt identifiseringen står seg i dag. Den gruppen Warren skrev om høres på mange måter ut som Donald Trumps mest trofaste tilhengere.

I løpet av de 40 årene som har gått, har nettopp det segmentet Warren identifiserte, mer enn noen andre, sakket akterut og blitt glemt.

Når eliten skal løfte gruppene med lav sosioøkonomisk status, så er det de fattigste som står i fokus, ikke mellomgruppen.

Denne gruppen har høyere forventinger og bidrar mer inn til systemet enn de fattigste. Dermed er de også spesielt misfornøyde med «The establishment».

Les kommentaren:Vi som burde elske Amerika

Kulturelle faktorer viktigst

Det er forsket en god del på årsakene til populismens økte oppslutning de siste årene. Warrens funn har fått følge av en rekke andre forklaringer. Støtten til populistiske partier er generelt sterkere blant:

  • Den eldre generasjonen.
  • Hvite menn
  • De som har lav utdanning.
  • De mer religiøse.
  • Folk som bor i distriktene.

Disse ulike forklaringsfaktorene henger sammen. Forskningen viser at høyere utdanning gir høyere sosial status og mer progressive og tolerante verdier. Kjønnsgapet kan forklares med at kvinner i større grad enn menn har snudd ryggen til tradisjonelle patriarkalske holdninger og omfavnet progressive verdier.

Disse velgerne er ikke i skvis bare sosialt, men også kulturelt. De føler sin identitet truet.

De religiøse er en sammensatt gruppe, men både de mer religiøse og de som bor i distriktene, har generelt mer tradisjonelle verdier enn de sekulære, som i større grad lever urbane liv der individualisme og mangfold står sterkere.

Disse velgerne er ikke i skvis bare sosialt, men også kulturelt. De føler sin identitet truet. På den ene siden fra individualismen, sekularismen og kosmopolitismen som dominerer i store byer, og på den andre siden fra ikke-vestlige innvandrere, spesielt fra muslimer.

Økonomisk usikkerhet

Dermed kan det se ut som om det tradisjonelle skillet mellom høyre- og venstresiden etter andre verdenskrig, som i all hovedsak dreide seg om interessemotsetninger og materielle forhold, er i ferd med å miste betydning til fordel for identitets- og verdikonflikter.

De sosioøkonomiske forklaringene på populismen finner nemlig ikke entydig støtte i empirien. Sammenhengen mellom økt støtte til populistiske partier og de ulike kulturelle faktorene, blant annet innvandringsskepsis, er mye klarere.

Europeiske befolkninger er de mest pessimistiske i verden for tiden.

Det er imidlertid heller ikke tilfeldig at Donald Trump gjorde det bedre der velgerne følte at økonomien gikk dårligere, og i områder hvor tradisjonell industri sliter.

Det samme gjaldt Marine Le Pen, som i det franske presidentvalget fikk mest støtte i de nordlige delene av landet der økonomien er svakere. Og igjen så vi det samme med tyske AfD, som fikk mest stemmer fra velgere i Øst-Tyskland, der økonomien har stått svakere enn i Vest-Tyskland.

Verdens største pessimister

Det må også tas i betraktning at europeere er pessimistiske. Denne pessimismen handler i stor grad om de langsiktige økonomiske utsiktene. I en av sine undersøkelser spurte Pew Research Center om folk trodde at de som er barn og unge i dag ville få det økonomisk bedre enn foreldrene sine.

På optimismeskalaen ender europeerne på bunn.

Resultatet er nedslående. Europeiske befolkninger er de mest pessimistiske i verden for tiden. Optimismen er høyest i Latin-Amerika, der 58 prosent tror på bedre økonomiske utsikter for sine barn. I Afrika gjør 56 prosent det. I USA – ja, til og med i Midtøsten – er folk mer optimistiske enn i Europa, selv om optimismen er lav også der (32 prosent).

På optimismeskalaen ender europeerne på bunn. Bare 28 prosent mener at barna vil få det bedre enn foreldrene sine.

Krisetider skaper reaksjoner

Pessimismen er ikke helt ubegrunnet med tanke på nedgangstidene etter finanskrisen i 2008. Det finnes solid forskning som viser at økonomisk trygghet bidrar til mer åpenhet, toleranse for annerledeshet og økt tillit.

Krise, eller opplevelse av at det er krise, kan derimot stimulere til en negativ motreaksjon mot liberale eliter og etterspørsel etter en sterk leder.

Mange med lav utdanning har i vår del av verden betalt prisen for teknologiske nyvinninger.

Misnøyen i dag er da også sterkest blant arbeiderklassen og folk som av mange kalles for globaliseringens tapere.

Mange med lav utdanning og de med lavest lønn har i vår del av verden betalt prisen for teknologiske nyvinninger og internasjonal handel.

Dette er folk som mister jobbene sine som følge av at produksjon flyttes til lavkostland, av at innvandring legger press på arbeidsmarkedet hjemme og av at den teknologiske utviklingen skaper et stadig mindre behov for folk i mange bedrifter. Derfor føler de seg glemt og uten utsikter til at framtida skal bli bedre.

Truet identitet

Denne velgergruppen har en opplevelse av at samfunnet forandrer seg til noe ugjenkjennelig. Med andre ord: De er overflødiggjort i et stadig mer teknologi- og kunnskapsbasert arbeidsmarked og fremmedgjort i et stadig mer multietnisk samfunn, og de fleste politikerne tar ikke frykten på alvor.

Høyrepopulistiske partier har vært flinke til å fange opp misnøyen i dette segmentet, og til å tilby enkle og langt på vei utopiske løsninger. Det handler i bunn og grunn om å ta tilbake noe som er tapt: bringe nedlagt industri tilbake, gjeninnføre nasjonal grensekontroll og gjenskape en nasjonal identitet som var dominerende da samfunnet var mindre mangfoldig.

Forlengs inn i framtida

For høyrepopulistiske partier i EU-land innebærer dette enten motstand mot den liberale orden i Brussel, initiativ til en reforhandling av medlemskapet i EU, eller i siste instans en utmeldelse fra EU, slik resultatet ble etter Brexit-folkeavstemningen i Storbritannia i 2016. For Trump betyr det, «Make Amerika Great Again».

Det bør være mulig å løfte opp de som taper på grunn av globalisering, og å gi dem tryggheten tilbake, uten å måtte gå baklengs inn i fremtiden.

Man trenger ikke å ha respekt for høyrepopulistiske partier og deres løsninger, men man må ha respekt for deres velgere.

Følelsen av fremmedgjøring er det vanskeligere å gjøre noe med, men liberal arroganse er ikke veien å gå.

Man trenger ikke å ha respekt for høyrepopulistiske partier og deres løsninger, men man må ha respekt for deres velgere.

I det ligger også en forpliktelse til å skaffe seg mer forskningsbasert kunnskap om hva som gjør at de mister tilliten til tradisjonelle partier og baserer sine håp på ledere som snakker om hvor håpløst alt er. Man må ha både de økonomiske og de kulturelle problemstillingene i bakhodet.

Kommentaren er først publisert på Agendamagasin.no

Annonse
Stemmer
Populært