#Valg2017:

Tre ting jeg lærte av å vokse opp på Nordstrand

Jeg ble født i 1981, og vokste opp på Nordstrand i Oslo gjennom 80- og 90-tallet. La meg fortelle om tre ting jeg lærte av å vokse opp på Nordstrand:

Bjørnar Moxnes har lært mye av sin oppvekst på Nordstrand. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Bjørnar Moxnes har lært mye av sin oppvekst på Nordstrand. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Partilederne forteller

ABC Nyheter har invitert alle partilederne til å fortelle en personlig historie - med egne ord - om oppvekst, familie og hvordan dette har formet dem til politikerne de er i dag.

1. Rikdom handler mer om flaks enn om hardt arbeid:

Farsslekta er fra Breigata på Grønland i Oslo. Min oldefar Herman Fridtjof Bonde var travkusk og jobbet som slakter. Han var godt kjent i området rundt Youngstorget, for han sto i basarene og solgte førsteklasses hestekjøtt – biffer og pølser. Etter krigen var folk veldig sultne på kjøtt, mens bøndene i stor stil la om fra hest til traktor. Derfor ble det slaktet mye hest, og det var stor etterspørsel etter kjøttet. Det var så gode tider at familien fikk nok penger til å kjøpe en del av et hus på Nordstrand, som lå ute på landet den gangen. Og siden har huset gått i arv. Ettersom tiden har gått, har Nordstrand blitt et av Norges mest velstående nabolag. Huset som min oldemor sørget for at familien kjøpte seg inn i, har hatt en verdistigning hun aldri kunne forestille seg. Derfor kommer jeg og søsteren min til å arve en verdifull bolig. Er det fordi vi har jobbet hardere enn andre, slik høyresiden ofte liker å framstille det? Åpenbart ikke. Det er først og fremst på grunn av flaks. Min oldefar var på rett sted til rett tid, og tjente godt med penger. Jeg har ingen grunn til å tro at min oldefar jobbet noe hardere enn andre på den tida, eller gjorde en viktigere jobb. Han hadde marginene på sin side. Og pengene han tjente gikk til å kjøpe seg inn i et hus i et område som siden utviklet seg til østsidens vestkant i Oslo. Dobbeltflaks.

Min egen slektshistorie viser hvordan rikdom handler mer om flaks enn om hardt arbeid.

Ikke at rikfolk ikke kan jobbe hardt, de også, det tviler jeg ikke på. Det er bare ikke derfor de har blitt rike.

I hvert fall ikke bare derfor. Husk at 77 av de 100 rikeste i landet ikke har jobba for verdiene, de er arvinger. Og den flaksen er ikke noe de har fortjent noe mer enn andre. Derfor burde vi ha høyere skatt på arv og store formuer. Har man vært heldig og trukket gullbillett til livet, må man tåle at samfunnet stiller noen krav tilbake. Vi må tørre å snakke om plikter, ikke bare rettigheter. Dessverre valgte Erna Solberg å gjøre det motsatte, når regjeringen fjernet arveavgiften og senket formueskatten.

2. De som har minst å klage over, klager ofte mest

Nordstrand har lært meg mye om forakten for vanlige folk som finnes blant rike. De som har det aller best og som selv er født med sølvskje i munnen, er de som snakker styggest om dem som vasker kontorene deres, som passer ungene deres, som lærer ungene deres å lese og skrive på skolen eller reparerer bilene deres. Det er disse som er råest til å rakke ned på late arbeidsfolk som «sluntrer unna og hever penger hos Nav». Jeg tror ofte det handler om uvitenhet. Når klasseskillene blir så store som i Oslo, gjør det at folk omgås andre som er ganske like dem selv. Da blir det vanskelig å sette seg inn i andres situasjon, og fordommene vokser.

Oppveksten min var utypisk sånn sett. Jeg har vokst opp i nabolaget til noen av landets rikeste mennesker, men med foreldre som har hatt vanlige jobber og lønnsinntekter. Det har vært en veldig viktig erfaring. Min mor har hatt to kneoperasjoner og sliter med helsa. Hun har i hele yrkeslivet jobbet i barnehage eller på sykehjem, og kroppen er utslitt. Min far valgte, etter tre års ørkesløs krangel med Nav om uføresøknaden, å gå av med AFP ved 62 år, som fastlegen anbefalte.

Likevel hører du sjeldent folk som dem klage. Det drukner i støyen fra elitens sutring.

3. Høyreekstremisme er livsfarlig

Jeg var ikke interessert i politikk før langt oppe i tenårene. Men da jeg gikk på ungdomsskolen, vokste det fram et stort og aktivt nynazistmiljø på Nordstrand. Det ble en politisk vekker for meg. Min storesøster var med på å starte en antirasistisk organisasjon på skolen, og det var ikke det mest populære man kunne gjøre. Nynazistene gikk med hakekors i gatene på Nordstrand, og det var tidvis skremmende forhold i skolegården. Vi hadde en rektor som nektet antirasistene å ha møter i skoletida, for da mente han at også nazistene måtte få ha møter på skolen. Sånn går det når toleransen for det intolerante går for langt. Men andre voksne tok grep, og de begynte å gå natteravn i bydelen. Et oppegående lokalt politi bidro til å sprenge miljøet.

Men så seint som da jeg var 19 år, ble jeg truet med balltre av Ole Nicolai Kvisler på en bensinstasjon.

Få måneder seinere var han med på drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia. For meg ble det en viktig lærdom om hvor livsfarlige organiserte høyreekstreme miljøer er. Derfor blir jeg skremt av å se nynazistiske miljøer på framvekst i Norge. Dette er en terrorideologi som må møtes like knallhardt som jihadistiske terrormiljøer.

Hva kan du om Rødts politikk? Sjekk dine kunnskaper:

Partilederne forteller

ABC Nyheter har invitert alle partilederne til å fortelle en personlig historie - med egne ord - om oppvekst, familie og hvordan dette har formet dem til politikerne de er i dag.

Hva kan vi bli bedre på?

Dine synspunkter er viktige i vårt kontinuerlige arbeid med å forbedre Startsiden. Derfor ber vi deg bruke cirka 3 minutter på en kort spørreundersøkelse.

Ja, jeg kan delta
Nei takk

Hilsen oss i Startsiden