Meny

– Mikrofinans utrydder ikke fattigdom

Mikrolån til småentrepenører gjør livet litt lettere, men får ikke dem som mottar lånet ut av fattigdommen, viser den svenske økonomen Pontus Engström (t.h.) i sin doktorgrad. For at virksomheter skal vokse og gi arbeidsplasser må man satse på de små og mellomstore bedriftene, mener han. Foto: Privat.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Småbedrifter finansiert med mikrokreditt gir mat på bordet, men vokser ikke, viser ny forskning.

Mikrolån til de aller fattigste menneskene skaper hverken arbeidsplasser, vekst eller får dem ut av elendigheten, viser forskning gjort av den svenske økonomen Pontus Engstrøm.

– Mikrofinans kan gi litt penger i lommeboka, det kan betale skolepenger eller reparasjon av et hus, og det er jo bra, men det utvikler ikke samfunnet rundt dem som får låne penger, understreker den svenske forskeren og entreprenøren.

Engström forsvarte i fjor sin doktorgradsavhandling om mikrofinans ved Universitetet i Agder (UiA). Tittelen på avhandlingen er «The Role of Finance and Microentrepreneurship in the Informal Economy». Til høsten publiseres også en artikkel av Engström om ny forskning på mikrokreditt i en spesialutgave av International Small Business Journal.

Arven etter Yunus

Nobelprisvinner Muhammad Yunus taler under en samling i Aten i 2007. Scanpix/AP.

I 2006 ble Nobels fredspris tildelt Muhammed Yunus. Økonomiprofessoren fra Bangladesh fikk tilnærmet superkjendisstatus for en periode, og svært mange ble begeistret for hans filosofi om å få slutt på verdens fattigdom ved hjelp av mikrofinans. Engstrøm var blant dem som likte budskapet fra Yunus, men ble i tvil om hvor effektivt mikrokreditt var da ha så det satt ut i livet.

Han var for noen år siden økonomisjef for Svenska Missionskyrkan, en organisasjon som - via Oikocredit - driver med mikrofinans i forskjellige utviklingsland. Her befinner så mye som 80 prosent av befolkningen seg i den uformelle delen av økonomien, de betaler ikke skatt, fører ikke regnskap eller har formelle ansettelseskontrakter. Mye forskning viste at mikrofinans ikke hjalp mennesker ut av fattigdommen, men hva var grunnene til det? Han bestemte seg for å finne ut hvordan mikrofinans påvirker mikrobedriftenes lønnsomhet og vekst.

Les også: – Vi vet skremmende lite om hva som virker

Kunnskap viktig

Ana Helena Domingos, en grossist i Angola, transformerte sin bedrift med et mikrokredittlån på 1000 dollar for drøye ti år siden. Scanpix/AP.

Den svenske økonomen og to masterstudenter fra NTNU i Trondheim brukte ni måneder på å samle inn data om 755 småentreprenører (næringslivsgründere) som fikk mikrokreditt i Ecuador. De samarbeidet med D-Miro, et av Sør-Amerikas mest etablerte mikrofinansinstitutt. De-Miro hadde omkring 40 000 mikrokredittkunder på den tiden forskningsprosjektet startet.

Engstrøm og hans medhjelpere analyserte driften til småentreprenørene over en ti-årsperiode. Konklusjonen på funnene var klar, bedriftseierne tjente litt på virksomheten sin, men ikke nok til å vokse og ekspandere. Og slikt blir det ikke flere arbeidsplasser av.

– Disse menneskene mangler grunnleggende forståelse for det å drive en bedrift, så her kan ting bli bedre om de får tilbud om mer skolering innen økonomi. Småentreprenørene tenker altfor kortsiktig, de vil bedre økonomien her og nå, ikke skape verdier på sikt, sier Engstrøm.

Han synes det er positivt mikrokreditt til småbedrifter kan gi eierne et litt bedre liv. Likevel mener han at utviklingseffekten vil bli større ved å rette mer av investeringene inn mot mellomstore bedrifter med 10 til 300 ansatte. Engström peker på at det er her kompetansen finnes til å skape mer verdier for hver krone investert.

Les også: 6 av 10 kan ikke nevne ett norsk bistandsland

Kompleks fattigdom

– Pontus Engström har noen gode poenger, sier leder for mikrofinans i Strømmestiftelsen, Bjørn Stian Hellgren.

Kvinner i Bangladesh, som fikk et mikrokredittlån fra Association for Social Advancement, lager dukker i slummen i Dhaka, i dette arkivfotoet fra februar 2004. Scanpix/AP.

Strømmestiftelsen er - sammen med Norfund og Misjonsalliansen - de største norske aktørene innen mikrofinans, de er aktive i flere utviklingsland og har etter hvert lang erfaring. I 2008 gikk Norfund sammen med Ferd, Storebrand, DNB og KLP og startet opp Det norske Mikrofinansinitiativet (NMI). Også Norad støtter en rekke mikrofinansinstitusjoner direkte.

– Vi har nå vært i mikrofinansindustrien i lang tid, og vi har lært mye. For vår del har det blitt et mye tydeligere skille mellom hva som er business og investering, og hva som er bistandsarbeid. Fattigdom er komplekst og det er bruk for flere verktøy. Det er behov for bistand, og det er behov for finansiering for dem som er høyere oppe i fattigdomspyramiden, understreker Hellgren.

Les også:   Norge ga 34,5 milliarder kroner i bistand i 2015

Flere jobber, færre entreprenører

Engström er ingen tilhenger av ideen om at "alle skal være sin egen entreprenør".

– I fattige land så er det ofte dårlig og svak lovgiving, tungt og lite fleksibelt byråkrati, høy korrupsjon og mangel på finansieringsmuligheter. Det finnes dårlige ordninger for å hente inn kapital. Og skatten er høy. Men fremfor alt er kunnskapen hos mikroentreprenørene svært lav. I snitt har en person gått fem år på skole, og flertallet har ingen skolegang. Det er ikke lett å få en bedrift til å vokse når du har bare fem års utdannelse som grunnlag. Å tilby mikrofinans til de mellomstore bedriftene, med høgskoleutdannede ledere, og helst litt større lån, vil trolig ha en bedre effekt, sammen med overføring av kunnskap om økonomi, påpeker Engström.

Han peker på at omlag 40 prosent av de sysselsatte i Uganda er selvstendige entreprenører.

– De fleste ønsker bare en jobb, ikke nødvendigvis å drive sin egen virksomhet. Til sammenligning så er bare omkring seks prosent av innbyggerne i de nordiske landene entreprenører, poengterer Engstrøm.

Bjørn Stian Hellgren i Strømmestiftelsen deler dette synspunktet.

– Jeg er enig i at ikke alle ønsker eller har forutsetninger for å bli entreprenører. Vi tror heller ikke at det å gi lån til hvem som helst er det som skal til. Først når en låntaker har en bærekraftig forretningsplan, en viss produktivitet og noen verdier i form av produkter og produksjonsvilkår, vil det bidra positivt å yte et mikrolån til vedkommende. Det er noen viktige forutsetninger som må ligge til grunn. Vi forsøker å bidra til å skape disse forutsetningene ved å koble utdannelse og finansielle tjenester, slik at vi sikrer at de som skal få lån har den nødvendige forståelsen for alt fra businessplaner til renter. Derfor legger Strømmestiftelsen vekt på at mikrolån skal kobles med utdanning og opplæring, understreker Hellgren.

Les også: Kan ta 81 år før vi har likestilling globalt

Vil bygge selskaper

Et annet funn i Engströms avhandling er at når de minste bedriftene får et lån, så går inntektene litt ned. De litt større bedriftene som får et lån vil derimot tjene litt mer. Det virker altså som om effekten av et mikrolån er bedre når bedriftene er litt større.

– Andelen mellomstore bedrifter i Afrika er lav, og denne ”missing middle” som det kalles er blitt forsømt av investorer og bistandsorganisasjoner, forteller Engström.

Tar mikrofinansinstitusjonene for lite risiko når de låner ut penger?

– Ja, helt klart. Man bør prøve å vri fokuset til å bygge selskaper fra bunnen, å ha en mer selektiv finansiering. Men jeg tror ikke at man skal erstatte mikrokreditt, men heller komplettere med privat mikro equity. Det vil si der man satser i et selskap og har en eierandel, men det krever at ledelsen i selskapet har universitetsutdanning. Risikoen blir for stor om man jobber med for mange som mangler kunnskap om hvordan et foretak skal drives.

Bør man også gå inn med større beløp når man investerer i litt større bedrifter enn de aller minste?

– Ja, det er et bedre alternativ med tanke på å skape vekst og arbeidsplasser. 200 000 til 300 000 dollar er beløp som gir handlingsrom for mellomstore bedrifter. Å gå fra uformell sektor til formell sektor er også kostbart, sier Engström.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Afghanske kvinner lytter til en bistandsarbeider fra Care International under innsamling av ukentlige avdrag i et mikrofinansprogram i Kabul. Arkivfoto fra juli 2004. Scanpix/AP.

Satser på parfyme og slakteri

Den svenske økonomen driver ikke bare med forskning, han prøver også sine økonomiske teorier i praksis, i Øst-Afrika. For tre siden startet Pontus Engström investeringsselskapet MTI Investment AS. Det gjorde han sammen med sin veileder på doktorgradstudiet, professor i økonomi ved UiA, Trond Radøy.

Selskapet har investert i blant annet et slakteri, en parfymerikjede, et meieri, et renovasjonsselskap på Zanzibar og Ecohomes, et selskap som produserer hus og skoler. Nylig har MTI Investment AS også investert i et selskap som forsøker å koble mennesker som kan utføre enkle oppgaver med folk som trenger hjelp med enkle oppgaver.

Engström hjelper også en annen større nordisk investor med et forretningsprosjekt i Uganda. Etter snart fire års erfaring som investor konkluderer han med at framgang i utviklingsland krever erfaring, lokale kontakter, tålmodighet og utholdenhet.

– Vi tror vi har funnet en modell som gjør det mulig for folk, ikke bare de med store formuer og store institusjoner i ryggen, å investere i Øst Afrika, men også privatpersoner som ønsker å gjøre nytte samtidig som det på sikt kan gi god avkastning, sier han.

Les også:

Dette er vinnerne i kampen om bistandskaka

Forsker: Vi vet skremmende lite om hva som virker

Moira Eknes er Care Norges kreative spardame

Populært