Min mor var plutselig alene med to barn, og måtte bygge en ny hverdag for oss

Av en eller annen grunn møtte jeg på skolen mandagen etter at min far døde. Jeg husker at det var mørkt og kaldt og masse snø ute, til og med bergensværet var i OL-stemning en måned før lekene på Lillehammer. Det var vanskelig å svare da folk i klassen spurte hva jeg hadde gjort i helgen. Jeg kunne jo ikke si at min far var død, uten at masken falt fullstendig.

Foreldrene mine havnet i Bergen midt på 1970-tallet, møtte hverandre og ble værende. Jeg identifiserer meg mer med Vestlandet enn med vestkanten, men jeg har røtter der også. Min far vokste opp på Marienlyst og Frogner, og kursen for livet hans var egentlig satt. Han skulle ta over advokatkontoret til farfar. Men et sted underveis gikk han lei av jussen, og bestemte seg for å vie seg til noe helt annet: Teateret.

Hvert år i oppveksten min tilbrakte vi en god del av høsten og våren på turné med det lille teatret Rundt-Omkring. Jeg satt bak kulissene og lekte, lærte replikkene i stykkene utenat og var en del av turnégjengen. Jeg var enebarn i femten år, og vi tre var en tett, liten familie.

Kreften fikk jeg vite om første dagen i påskeferien, det siste året på ungdomsskolen.

Vi levde noen måneder i håpet om at det skulle gå bra. Når noen i familien får en alvorlig sykdom befinner man seg i en nådeløse pendel mellom håp og håpløshet, tro og fortvilelse.

To uker inn i januar 1994 mistet jeg min far. Jeg jobber med savnet ennå, det blusser opp i meg i alle de øyeblikkene i livet jeg gjerne skulle hatt en far. Alt fra de viktigste dagene, som da barna mine ble født, til de mer trivielle, når jeg skal pusse opp og trenger hjelp med alt han ikke rakk å lære meg.

Vi greide oss. Min mor var plutselig alene med to barn, og måtte bygge en ny hverdag for oss. Hun klarte det, og derfor husker jeg det ikke som noen utrygg tid. Likevel vil det alltid minne meg om hvor sårbare vi mennesker er, hvor uforutsigbart livet kan være. Og hvor viktig det er at fellesskapet stiller opp for oss når de vanskelige tidene kommer.

I våre vanskeligste dager ble vi møtt av fantastiske mennesker på Haukeland sykehus, og da vi sto uten inntekt, fikk jeg stipend til bøker på skolen. Foreldrene mine hadde vært framsynte nok til å tegne en forsikring som berget huset. Men min mor gikk også fra barnehage til barnehage uten å få plass til lillebroren min da sykdommen forverret seg, og hun ønsket tid til å være med mannen sin. I dag har norske barn heldigvis lovfestet rett til barnehageplass. Det er jeg stolt av at SV var pådriver for.

Kampen mot økende forskjeller er en av SVs viktigste saker. Det handler om å bevare et samfunn med små forskjeller, og at vi gjennom sosial utjevning og felles velferd kan skape trygghet og frihet for alle.

Store forskjeller i et samfunn undergraver samholdet og tilliten mellom mennesker, ødelegger følelsen av å være på lag.

Å oppleve urettferdighet preger vårt syn både på oss selv og menneskene rundt oss. Graden av forskjeller har svært mye å si også i samfunn hvor de fleste aldri lider nød, for ulikhet preger hvordan mennesker forholder seg til hverandre, hvem som har makt og hva som belønnes eller ignoreres.

Vi er tryggest i sterke fellesskap. Jeg elsker velferdsstaten, jeg brenner for å gjøre den bedre, og jeg blir provosert av dem som vil bygge den ned.

Hva kan du om SVs politikk? Ta SV-quizen: