Mamma nektet å sette seg ned og vente på trygd

Jeg hadde en god oppvekst, med venner og en familie som ga meg trygghet og nærhet. Allerede i ung alder fikk jeg mye ansvar. Jeg ble tidlig voksen og lærte verdien av å skape før man kan dele.

De første årene av mitt liv bodde jeg på Majorstua der foreldrene mine drev skobutikk. Jeg ble satt tidlig i arbeid og gledet meg til å komme hjem for å stable skokremer, rydde og sortere esker med sko. Jeg husker fortsatt dagen jeg solgte mitt første par sko. Det var stort.

Selv om mamma og pappa skilte seg tidlig, var vi en sammensveiset familie. Det er like viktig for meg den dag i dag. Det var pappas kloke hode som vekket nysgjerrigheten min. Et godt minne var sjakkpartiene med pappa. Han var stolt av oss barna og lærte oss å ha tro på oss selv. At jeg mistet ham da jeg var ung, har satt noen spor. Det er mange ting som har skjedd med meg etter han døde som jeg skulle ønske jeg kunne delt med ham. Både det som har vært vanskelig og som jeg stolt av.

Kanskje var det oppveksten med en familiebedrift som gjorde at jeg ble opptatt av økonomi og næringsliv.

I år feirer mammas bedrift 25 år. Det er ikke skobutikken hun og pappa drev da jeg var liten, men firmaet hun startet i en alder av 52 år, da hun sto på bar bakke og med tom kasse.

Mamma nektet å sette seg ned og vente på trygd. Hun startet med to tomme hender og pønsket ut en forretningsidé: Det måtte være flere som grudde seg til å stryke skjorter og rulle duker? Responsen på spørreskjemaene min søster, bror og jeg puttet i postkasser på Ullern og Bærum var overveldende, og ga mamma motet til å starte firmaet «Helt strøkent».

Jeg er stolt av mamma. Hun er omsorgsfull og tøff, og har lært meg å stå opp i motvind. Det at bedriften hennes lever i beste velgående den dag i dag viser at hardt arbeid lønner seg. Mye av grunnen til at jeg ble medlem av Fremskrittspartiet, er også på grunn av mamma. Jeg hadde alltid sterke meninger i oppveksten, og fikk beskjed om at jeg måtte bruke dem til noe. Jeg sa ifra når noen ble urettferdig behandlet og jeg merket allerede på skolen at sosialismen ikke var noe for meg. Rettferdighet at alle skal være like, men at alle har like muligheter.

Selv om jeg meldte meg inn i FrP i tenårene, var det ikke politiker jeg drømte om å bli. Fra den dagen jeg åpnet regnskapsbøkene med mamma i skobutikken og fikk slå på pappas kassaapparat, drømte jeg nok innerst inne om å starte min egen bedrift. Slik ble det ikke. Men tenårene midt i krysset på Majorstua har på alle måter vært med å forme meg og lagt veien for den jeg er i dag. Både som politiker og person.