Meny

Lars Gule – terrorkjenneren

Se intervju med Gule her.
Se intervju med Gule her.
Få vet mer enn ekstremismeforsker Lars Gule om hvorfor noen blir terrorister i dag. Ta det fra en som sto midt oppe i terrorens tid på 70-tallet, og selv kom i skikkelig trøbbel.

Fem favoritter

Musikk: I dag må jeg si jazz. På 70-tallet var jeg glad i protestviser.

Film: Liker science fiction, særlig Star Wars-filmene, og «Alien»-serien.

Bok: Victor Hugos «De elendige», og mange, mange flere.

Mat: Sushi.

Sted: Den norske fjellheimen, særlig fjellene i Telemark.

Larvik, i januar 1977: En ung mann på bryter opp fra sin trygge, lille hjemby i Norge for å reise ut i verden. Det vil si, egentlig hadde han bare hatt Larvik som trygg base siden han var 12. Før det hadde lærerbarnet flyttet rastløst rundt sammen med foreldrene og to brødre. Som den eldste ble han født i Oslo den 24. juni 1955. Ferden gikk til Lijordet i Bærum, så til Skien. Senere ble det Stabekk, Bodø, Hokksund og den forblåste øya Røst i Nordland, før familien til slutt slo seg ned i Larvik i 1967. Det lykkeligste stedet i barndommen var nok likevel setersomrene i telemarksfjellene, der han gjette kyr og mormoren hans kinna smør og lagde gammelost. Men nå, i januar 1977, var 21 år gamle Lars Gule klar: Han ville ut i verden. Helst til Latin-Amerika, men det var jo ganske dyrt. Så hva med Midtøsten? Dit kunne han jo haike.

«Islamist-terroren fortsetter»

Et halvt år senere, i juni 1977, fylte Lars Gule 22 år. Da satt han i et fengsel i Beirut, mistenkt for terrorisme.

Spoler vi 40 år fram i tid, finner vi den snart 62 år gamle ekstremismeforskeren og filosofen Lars Gule på en kafé i Østbanehallen i Oslo. Hjemme er fortsatt et hus i Larvik, mens leiligheten og jobben ved Høyskolen i Oslo og Akershus er i hovedstaden. Men hvorfor vil han møtes i akkurat Østbanehallen? Er det fordi vi dessverre lever i terrorens tid, og Gule vil understreke dette ved å møtes på et sårbart, offentlig sted, så altfor fullt av såkalte «myke mål»? Eller ligger det et slags dunkelt poeng i det å betrakte alle de som triller hastig forbi oss med trillekoffertene sine på vei til flytoget?

Nei da. Vi er på Østbanehallen rett og slett fordi Lars Gule vil være i nærheten av tannlegen sin, som har kontor like borti her. Han kan gjerne portrettintervjues, har han sagt, så lenge han rekker tannlegetimen klokka 14.30. Det er noen timer til, for ennå er det tidlig på formiddagen. Men ikke så tidlig at ikke den notoriske nettdebattanten Lars Gule allerede har rukket å delta i en terrordebatt på Facebook-profilen sin. «Islamist-terroren fortsetter», hadde Lars Gule skrevet. «Vi har sett den så mange ganger, og vi så den i Stockholm og nå nettopp i Manchester. Den fortsetter som religiøst-fanatisk ondskap. Den fortsetter som hat mot «alle» med andre oppfatninger enn de. Den islamske staten – eller andre islamister – mener er riktige».

Debattinnleggene som fulgte under ble til tider hissige, og kretset rundt de spørsmålene som er Gules spesialfelt som forsker: Hvorfor blir noen ekstremister og terrorister? Hvor mye av skylda har religionen, og spesielt islam? «Jeg sier ikke at terroren ikke har røtter i religionen. For det har den», skrev Lars Gule til en amper debattdeltaker. «Men ikke bare. (...) Bildet er mer sammensatt. Det er mitt anliggende». Etter hvert som temperaturen økte nedover i tråden, la Gule for sikkerhets skyld til: «Idiotinnlegg vil bli slettet».

Les også: Deeyha Khan refser norsk venstreside

Forsker og forfatter Lars Gule fotografert i Oslo i 2016. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
Forsker og forfatter Lars Gule fotografert i Oslo i 2016. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

– Unge er lett påvirkelige

Den første mistenkte gjerningsmannen etter Manchester-terroren 22. mai, Salman Abedi, ble bare 22 år gammel. Han sprengte seg selv i lufta og tok med seg 22 dødsofre inne på Manchester Arena etter Ariana Grande-konserten. De er påfallende ofte unge menn, de som angivelig har stått bak de mange terrorangrepene i Europas storbyer de siste årene.

– Hvorfor er de ofte så unge, terroristene?

– Av samme grunn som at det er ungdom som er soldater. De unge er lett påvirkelige, de har sterke følelser, de har lite utviklet selvkontroll og vurderingsevne, svarer Lars Gule, som selv nærmer seg AFP-alder.

Det hvitgrå skjegget vitner om at det er en stund siden han var en liten gjetergutt i telemarksfjellene sammen med mormor.

– Det er ganske riktig en demografisk variabel når det gjelder utøvelse av vold, sier Gule.

– De fleste som begår kriminell vold, er unge menn. Vi ser en økning av kvinner som utøver vold, det må sies, men i hovedsak er dette et maskulint fenomen. Og det er mye lettere å få ungdom til å begå vold, enn eldre, sier Gule, som i 2012 ga ut en bok om hvorfor og hvordan folk utvikler ekstreme og voldelige holdninger. Han mener det ikke holder med «bare» en ideologisk, fanatisk overbevisning, der alle «vantro» er legitime terrormål – det må helst også foreligge en personlig følelse av opplevd urett.

– Man må spørre: Hvorfor er en minoritet som islamistene i stand til å sette dagsorden i verden i dag? Hvorfor har de fått et ideologisk hegemoni i den muslimske verden? spør Gule, og svarer selv:

– Jo, fordi de kan appellere til mange muslimers konkrete erfaringer. En opplevelse av en urettferdig verden, der muslimske land utsettes for diktatorer med støtte fra Vesten. De har kanskje opplevd at Vesten bomber muslimske mål. Dagens terrorangrep har et generelt budskap: «Vi kan nå dere. Dere rammer våre uskyldige kvinner og barn. Nå tar vi deres», sier Gule, som ser en forskjell på terroren han opplevde som ung mann på 70-tallet, og den vi ser i dag. Terrorgruppene den gang, gjerne venstreekstremistiske, palestinske, irske eller spanske, som Svart september, Baader-Meinhof, IRA og ETA – alle disse hadde gjerne konkrete, klart definerte, politiske mål.

– Mye av terroren på 70-tallet handla om å kommunisere et budskap, ikke om å drepe flest mulig mennesker. Det viktige var å få oppmerksomhet, slik at man kunne presentere sin sak og få gjennomslag, hevder Gule.

– Når man kapret et fly og tok gisler, ville man helst at det skulle gå bra. Men så kunne det likevel gå skikkelig galt, og det var selvsagt en risiko terroristene tok. Det kunne ende i store tragedier, med mange av tap av menneskeliv, sier Gule, som mener det egentlig var 70-tallet som var «terrorens tid».

– Hvis vi kjølig går inn og ser på statistikk over terrorhendelser og antall drepte, så var det flere som ble drept av terror på 70-tallet enn på 2000-tallet. Men vi har hatt en klar økning av islamistisk terror særlig i de siste årene, og i enkelte år etter 2010 begynner tallene å nærme seg noen av årene på 70-tallet.

Les portrettet med Silje Ask Lundberg: Uttalelsen om de med Downs er helt horribel. Jeg får en kvalmende smak i munnen

Saken fortsetter under bildet

Lars Gule jobber som forsker og førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo. Foto: Dagsavisen
Lars Gule jobber som forsker og førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo. Foto: Dagsavisen

– IS er djevelsk dyktige med sin propaganda

– Hvorfor føles det likevel som om det er i 2017 vi lever i terrorens tid?

– IS, som ikke er så mektig som alle skal ha det til, men de er djevelsk dyktige med sin propaganda. Og så bekymrer det meg at mediedekningen av terror er så intens og omfattende. Det er et kjempedilemma, for det skal jo dekkes, men den massive mediedekningen gjør terroristene mer påtrengende og nærværende enn de er, og fortjener å være. Særlig gjelder dette etermediene. Man kan helt nøkternt sammenligne antall drepte i Stockholm, fem personer, med de fire ungdommene som ble drept i den bussulykken i Härjedalen uka før. Bussulykken ble rapportert, og så gikk livet videre. I Stockholm ble det den intens dekning 24 timer i døgnet, noe jeg mener bidrar til å forsterke terroreffekten. Straks det er snakk om terror, kommer alt helt ut av proporsjoner.

Men terroren ble dekket ganske grundig på 70-tallet også. Et eksempel på terroraksjon som gikk så forferdelig galt er massakren under sommer-OL i München i 1972, og som sendte sjokkbølger gjennom Europa, og som den da 17 år gamle Lars Gule storøyd kunne følge på TV. Palestinske terrorister sto bak, og åtte av dem ble drept, samt alle de 11 israelske idrettsutøverne som ble tatt som gisler. Etter et døgnlangt drama brøt forhandlingene sammen, og tysk politi gikk til aksjon. På den tida var Lars Gule en svært så samfunnsengasjert elev på naturfaglinja ved Larvik gymnas. Allerede som 15-åring meldte han seg ut av statskirka (på tross av sin bakgrunn som søndagsskoleelev på Røst).

Moren hans, som ellers var lokalpolitiker for Ap i mange år, sa straks: «Gå rett tilbake og meld deg inn igjen!»

– Hun ville så gjerne at jeg skulle bli lærer, og trodde det fortsatt var sånn at lærere måtte være medlem i statskirken for å få jobb, forteller Gule, som aldri meldte seg inn i kirka igjen. Senere var han i mange år generalsekretær i Human-Etisk Forbund, der han markerte seg som en markant religionskritiker, særlig av islam.

Og selv om Lars Gule i dag er for norsk medlemskap i EU, brukte han det meste av sommeren 1972 på å jobbe for nei-sida foran folkeavstemningen om EEC.

– En blir rent nostalgisk når man ser tilbake på den sommeren. Vi var virkelig en folkebevegelse, og vi på venstresida satte dagsorden, selv om vi var en minoritet. Det var så utrolig spennende, og så var det jo bare fint vær! hevder Gule, som utviklet et marxistisk samfunnssyn.

Han ble aldri medlem av SUF eller AKP (ml), men definerte seg som «frihetlig sosialist». I dag er Lars Gule mest glad i jazz, men den gangen sang han av full hals med i datidens protestviser: «Fløtt deg EEC, du står i veien for sola», «Kor e` hammaren, Edvard», og gjerne noe Vømmøl. Han hadde lest seg opp på politisk skjønnlitteratur, som George Orwells «1984», Arthur Koestlers stalinkritiske «Mørke midt på dagen», for ikke å snakke om Victor Hugos «De elendige», en bok Gule fortsatt holder høyt.

– Det var en roman som gjorde et veldig sterkt inntrykk. Derfor er jeg forferdelig irritert over at «Les Misérables» er blitt musikal. Det er bare så bånn i bøtta! sier Gule opprørt.

– Det ble film, også?

Gule svarer ikke, bare sukker oppgitt.

Les portrettet med Frode Lia: – Dette kan du sitere meg på: Det går faen ikke an.

Fant sprengstoff i sengen

Men hva skjedde egentlig med den unge mannen som ville haike til Midtøsten?

Han dro altså nedover i januar 1977, med Libanon som mål i første omgang. På den tida tenkte han om å bli journalist. Kanskje han kunne skrive om det som skjedde i Midtøsten? Samtidig hadde han allerede stor sympati for palestinernes sak, og støttet deres frigjøringskamp mot Israel.

I Libanon kom han i kontakt med organisasjonen Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP). DFLP ba den unge mannen fra Norge utføre en aksjon for dem i Israel. Eksplosjonen skulle markere at det var 10 år siden seksdagerskrigen i Israel, og at palestinerne fortsatt var uten en egen stat. Det som senere skjedde, ble førstesidestoff i norske riksaviser sommeren 1977, og historien er ofte fortalt av Lars Gule selv i mange intervjuer seinere. Gule fikk litt opplæring i hvordan man setter sammen en tidsinnstilt bombe, og DFLP foreslo tre mål i Tel Aviv og Jerusalem, som alle kunne innebære tap av menneskeliv. Det ville han ikke være med på, forklarte Gule i politiavhør seinere. Men han vurderte fortsatt å markere seksdagerskrigen med eksplosiver.

Han gikk med på å ta med ca. 750 gram sprengstoff i ryggsekken fra Libanon til Norge, hvor han skulle skifte pass og tenke seg om. I tilfelle han kom til å gjennomføre aksjonen, hadde han også med fire brev som skulle sendes til israelske medier etterpå. Men Lars Gule kom ikke lenger enn til flyplassen i Beirut.

En kontrollør fant sprengstoffet i sekken. 6. mai 1977 ble Lars Gule arrestert. Da brøt helvetet løs.

Les portrettet med Margareth Olin: – Vi har et fantastisk helsevesen, men det forekommer også feil, og for min mann ble det fatalt

«Den norske terroristen»

Den sommeren ble Lars Gule landskjent som «den norske terroristen» i Libanon. I juni 1977 brakte VG et intervju med Lars Gules far. «Jostein Gule, far til den arresterte 22-årige Lars Gule fra Larvik, fotografert foran det fengselet sønnen nå sitter i», står det i teksten under bildet av faren. Faren kom ned til Libanon noen uker for å hjelpe sønnen, som i fengselet hadde blitt utsatt for harde avhør.

Han ble torturert, fikk lite mat, og ble truet med likvidering. «Gule risikerer livsvarig fengsel» skrev VG. Situasjonen var – for å si det mildt – temmelig alvorlig for 22-åringen. Han var glad for å se faren dukke opp i fengselet.

– Det var en lettelse å vite at noen brydde seg, og gjorde noe for å hjelpe, sier Gule i dag. Den energiske ordflommen, som må være hans varemerke, stilner av nå.

– Mine foreldre var nok mer urolige enn jeg var, som sto midt oppe i dette. De måtte kjenne på usikkerheten. Det var ille for dem, sier Gule.

Til slutt ble Lars Gule dømt for ulovlig besittelse av våpen, men ble frifunnet for forsøk på å utføre en terrorhandling. Etter et halvt år i fengsel kom han hjem til Larvik i november 1977. Våren etter begynte han å studere i Bergen, og han kaller de neste fem årene for «sine viktigste formative år» ved siden av gymnasårene i Larvik. Han gir studiekameratene han fikk i Bergen mye av æren for at han etter hvert tok sterkt avstand fra bruk av terror. Med tida tok han en doktorgrad i filosofi, spesialiserte seg på Midtøsten, arabisk filosofi og islam, og endte opp som en av våre mest sentrale forskere på ekstremisme. Underveis har han giftet seg, fått en sønn som nå er i 20-årene, blitt skilt, og så truffet en palestinsk kvinne, som han i dag bor sammen med. Det vil si, akkurat nå lever han i en slags gressenkemann-tilværelse, for hun er i Palestina på grunn av familieforpliktelser. Daglig får han rapporter om hvordan det er å leve under israelsk okkupasjon. For Lars Gule er palestinaspørsmålet derfor ikke bare en livslang faglig interesse, men også et dypt personlig spørsmål.

Les også: Bjørnar Moxnes forholder seg ikke til «Foxy Moxy»

– Det er ganske KOKO!

Historien fra 1977 har fulgt ham siden. Lenge var det ganske stille, men så kom de sosiale mediene. Folk han debatterte med kunne nå google Lars Gule.

– Nå kan jeg lese de mest fantastiske historier i kommentarfeltene. Jeg skulle bombe en buss med skolebarn. Jeg skulle bli selvmordsbomber. Og jeg var islamist! Jeg, som støttet en marxistisk organisasjon, ledet av en kristen palestiner, jeg var plutselig «han islamisten!» Det er ganske KOKO!

Nå har Gule blitt litt høylytt her inne i kafeen.

– I den grad jeg har noe å beklage, så er det overfor mine foreldre. De ble utsatt for en belastning de ikke fortjente. Men ellers har jeg ikke skadet noen. Folk mener å vite hva som foregikk i hodet mitt for 40 år siden, men sorry, piss off, det vet faktisk bare jeg. Og ellers får folk tro akkurat hva pokker de vil. Folk greier visst uansett ikke å google seg fram til fakta, enkelte kommer seg ikke til Wikipedia en gang. Og alt dette henger sammen med en betydelig grad av dumhet.

– Ja, jeg er ikke statsminister, så jeg kan si det: Det er veldig mange dumme folk der ute! Og nå mener jeg ikke «lite intelligent», men det jeg kaller «selvforskyldt uvitenhet» om noe man uttaler seg bombastisk om. Det er veldig få unnskyldninger for dumhet i våre dager, når nettet gir oss slike fantastiske muligheter til å søke opp fakta og kunnskap. Det folk gjerne gjør, er å lete etter folk som er enige med dem.

– Menneskehetens beste tid

– Blir du noen gang litt matt av vår tid?

– Ja, sier Gule kort.

– Hva slags tid er dette, egentlig?

Plutselig sprekker Gules morske ansikt opp i et bredt smil, blikket blir mildt:

– Verdens beste!

– Det var jeg ikke klar over?

– Ja, men det er det! Det er mindre vold enn før i historien, vi lever lengre og bedre, fattigdommen går ned, og du kan gjøre de mest fantastiske ting bare med en liten mobiltelefon, hvor som helst i verden! Selvsagt kan jeg si dette, som lever i verdens beste land, for en del mennesker i andre deler av verden kan det sikkert høres grotesk ut. Men ser vi stort på det, er dette faktisk menneskehetens beste tid hittil.

– Hva med deg selv, lever du i din beste tid?

– Både ja og nei! Vi vil jo alle være unge ... Og når jeg tenker på minnene fra fjellheimen i Telemark, så er det noe jeg unner alle å oppleve. Nå er jeg heldig hvis jeg får noen dager i fjellet hver sommer, sier Gule, som heller ikke depper over terrortrøbbelet i 1977, selv om det satte sine spor i ham.

– Jeg syns jeg har lært veldig mye disse årene jeg har levd. Men jeg skulle gjerne hatt en yngre kropp. Helst ville jeg levd 50 år til, eller kanskje evig! For jeg er så nysgjerrig, og vil vite hva som skjer videre. Kommer vi til å kolonisere Mars, for eksempel? spør Gule, som slik greier å pense inne på et viktig livsminne: Da han som 14-åring sprang på lette føtter ned fra fjellet i Telemark for å finne seg en TV, slik at han kunne få se månelandingen direkte. Med andre ord: En fantastisk dag i Lars Gules liv var den 20. juli 1969.

– Det tok jo hele natta, jeg satt iblant og halvsov, og TV-bildet var utrolig grøtete. Men jeg så de første skrittene på månen! «One small step for a man, one giant leap for mankind ...». Men uff da! Gule avbryter seg selv, og ser forskrekket på klokka. Om bare 10 minutter skal han sitte i tannlegestolen.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Populært