Stemmer:Oljebransjen og diplomatiets tornefulle vei til Russland

Etter at det norsk-russiske bilaterale politiske forholdet ble gjenopptatt våren 2017, er energisektor vinneren. Kan norsk næringsliv på nytt nærme seg det russiske markedet, som nå er delvis ekskludert fra den globaliserte økonomien på grunn av sanksjonene?

Etter Børge Brendes møte med Sergei Lavrov i Arkhangelsk i mars, har forhandlingene om samarbeid innen olje og gass skutt fart. Potensialet for samarbeid mellom Norge og Russland er stort påstår Russlands naturressurs- og miljøminister, Sergei Donskoy. I forbindelse med møte i den norsk-russiske økonomiske kommisjonen i Moskva 21. april, signerte han og Monica Mæland en avtale om seismikksamarbeid langs grenselinjen i Barentshavet. Samme dag påpekte Utenriksdepartementet i sin melding til Stortinget at ”Endringer i [...] Russlands økonomiske og politiske utvikling og i rammebetingelsene for internasjonal handel har betydelige konsekvenser for Norge.”

Så Russland er viktig. Russiske markedsaktører er interessert i norske bedrifter som ikke begrenset av restriktive tiltak. Etterspørselen er stor, og omfattende prosjekter er i gang. Blant annet bygges det to større fabrikkanlegg i Sibir, som et fellesprosjekt mellom Gazprom og SIBUR.

Amur gassprosseseringsanlegg er under oppbygging i byen Svobodnyi i Amur-regionen. Anlegget vil stå ferdig i 2022 og vil da bli et av de største gassprosseseringsanleggene i verden. Kina blir hovedmarkedet for fabrikkens produkter.

Vestlige Sibir petrokjemiske kombinat er under oppbygging i byen Tobolsk. Fabrikken forventes ferdig bygget i 2020, og vil da være det det største petrokjemiske anlegget i Russland.

Norske leverandører kan også vurdere forretningsmulighetene i Nord-Kamennomysskoye feltet i Sibir. Der bygges en boreplattform i Ob-bukten, der havets dybde ikke overstiger 17 meter. Lanseringen av plattformen er planlagt til 2022, og det skal nå velges leverandører.

Til tross for de russiske prosjektenes størrelse og markedspotensial, har en eventuell ny modell for samarbeid i energisektoren mellom Norge og Russland vesentlige ikke-økonomiske begrensninger. De er viktige, med problemstillingen er ikke helt ny. Det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland etter Sovjetunionens oppløsning har vært preget av slike gjensidige økonomiske interesser og motsetninger.

Første modell, 1991-2014

Det norske kongebesøket til Moskva i 1998 symboliserer den første modellen for handel og investeringer mellom nabolandene etter Sovjetunionens oppløsning i 1991. Den postsovjetiske modellen ble utviklet da Russland opplevde en periode med liberale reformer etter at den sovjetiske økonomien kollapset. Modellen ble etter hvert et uttrykk for globalisering og ganske omfattende samarbeid mellom Norge og Russland, en gullalder i det bilaterale forholdet.

Gullalderen ble imidlertid ikke skapt uten problemer. Forberedelsene til det norske kongebesøket til Russland i 1998 var preget av store politiske vanskeligheter. Møtet mellom Kongen og Jeltsin i Moskva i 1998 kan til og med sies å ha vært forbundet med like mye usikkerhet som et møte mellom ministrene Brende og Lavrov i Arkhangelsk i 2017.

Noen måneder før kongebesøket ble flere russiske diplomater utvist fra Oslo, og norske diplomater ble utvist fra Moskva og Murmansk. I en pressemelding 17. mars 1998 beklaget utenriksminister Knut Vollebæk den russiske utvisingen på det sterkeste: «Det er med beklaging vi har motteke meldinga om at russiske styresmakter har utvist to norske diplomatar, fiskeriråd Rune Castberg ved ambassaden i Moskva og visekonsul Ole Bjørnøy ved generalkonsulatet i Murmansk [...]»

Begge sider klarte imidlertid å legge saken bak seg, og den 25. mai trykte Aftenposten en artikkel hvor det ble skrevet: «Utenriksminister Knut Vollebæk, som ledsager kongeparet, skal møte sin motpart Jevgenij Primakov, og alt tyder på at både Norge og Russland har lagt spionsaken fra mars i år med utvisninger og motutvisninger, bak seg [...] Norsk næringsliv har vist tilbakeholdenhet med å investere i Russland fordi lovverket ikke er godt nok på enkelte områder. Men både Norsk Hydro og Statoil kunne tenke seg å gå inn i russisk olje- og gassindustri, og sender sine toppsjefer Egil Myklebust og Harald Norvik til Russland. De skal under en frokost gitt av Kongen snakke med lederne for de største og viktigste russiske olje- og gasselskaper».

Den norsk-russiske næringspolitikken er en komplisert sak. Da som nå fantes det ingen enkelt metode for å sikre et diplomatisk og næringsmessig gjennombrudd i Moskva. Det finnes ikke enkle svar. Dette er viktig å ha med seg både nå, og i framtiden da nye kriser rammer det norsk-russiske økonomiske forholdet og nye modeller dannes.

Innsatsen i Russland kan gi resultater etter mange måneder og år preget av motsetninger og omveltninger. Vi må alltid huske Russlands evne til å overraske, både negativt og positivt. Det var for eksempel uventet at Russland i 2012-2013 ble det største enkeltmarkedet for norsk fisk. Likevel må de som ønsker seg en ny gullalder i de økonomiske forbindelsene med Russland, lære hvilke problemstillinger som fantes før landet leverte rekordhøye resultater.

Andre modell, 2014-2024

Ut fra min erfaring kan forretningsmenn være sikre på at Russland, og ikke minst områdene i Barentshavet, kommer til utvikle seg uavhengig av handelskrigen og det bilaterale forhold mellom Oslo og Moskva.

Så, skal det norske næringslivet satse på Russland mens handelskrig pågår og Vladimir Putin i makten t.o.m. 2024? Jeg synes at etter mange år i handelsutvikling og samarbeid er tiden moden for å dra noen positive konklisjoner. Selv om norsk handel med Russland er nå på samme nivå som for ti år siden, finnes det nok plass for nye norske leverandører og partnører. Forretningsfolk kan følge de norske firma, diplomater og politikker, som har allerede begynt å tenke nytt og utvikle den nye økonomiske modellen mellom nabolandene.

Les også:

Clinton: Hadde vunnet om det ikke var for FBI og Putin

Historisk NATO-vedtak i Montenegro

Russland fordømmer Syria-angrep – Israel er taus