Er Per-Willy Amundsen politikkens svar på Clark Kent?

Per-Willy Amundsen har snakket med Nordlys flere ganger etter bråket, men ikke med politisk redaktør.
Per-Willy Amundsen har snakket med Nordlys flere ganger etter bråket, men ikke med politisk redaktør. Foto: Mimsy Møller
Artikkelen fortsetter under annonsen

Justisministeren om Clark Kent, ungdomstiden og media.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Statsråd Per-Willy Amundsen (46) fryser visst litt i den fine dressen sin i februarkulda. Han står utenfor Justisdepartementets lokaler i Nydalen, mens Dagsavisens fotograf tar bilder av ham.

– Vi er kanskje ferdige snart? spør han forsiktig.

– Du som er nordlending, dette klarer du vel? sier fotografen muntert.

Amundsen strammer seg liksom opp, harstadmålet blir merkbart litt bredere:

– Ja. Det e’ sant, æ e’ jo nordlending. Jada, æ står han nok av!

Likevel. Det ser ut som den tynnkledde statsråden hutrer litt fortsatt. Og titter han ikke litt diskret på klokka? Kanskje han lurer på om den snart er fire? Kanskje det snart er tid for Amundsen å gjøre (omtrent) som sin barndoms favoritt-superhelt, Supermann? Du vet, finne nærmeste telefonkiosk, røske av seg den pene statsrådsdressen, hoppe i det folkelige grilldresskostymet, for så å gjenoppstå som populistisk, storkjeftet førstekandidat for Troms Frp?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Når man er en yngre kvinne, blir man i alle fall sett som fysisk objekt

Høyrebølgen på 80-tallet

Etter vinterens ordkrig mellom avisen Nordlys og justisminister Per-Willy Amundsen har dette gjerne vært et sentralt poeng blant hans mange kritikere: Statsråd er ikke noe man er bare fra ni til fire, sier de. Man er statsråd også når man i rollen som stortingskandidat for Troms Frp raljerer over den frie presse en sein lørdagskveld på Facebook. En statsråd kan ikke oppføre seg som en slags politisk Clark Kent. Journalist var Kent også, en yrkesgruppe Amundsen har hatt et anstrengt forhold til i det siste. Og, kunne man legge til: Nå er det jo også sørgelig få telefonkiosker igjen der ute. Det har også gått flere tiår siden 70-tallet, da den 46-årige justisministeren var en liten, Supermann-frelst gutt hjemme i Harstad. Det er også temmelig lenge siden 80-tallet, da datanerden Amundsen satt fordypet foran sin Commodore 64 og senere sin Amiga. Han har forresten en gammel Amiga hjemme fortsatt. Amundsen framstår som en teknologinostalgiker, som på tross av sin glede over nye elektroniske duppeditter, aldri har glemt sin første kjærlighet, forteller en som kjenner ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Per-Willy Amundsen følte seg som en outsider som Frp-er i 1985. Foto: Mimsy Møller/ Dagsavisen
Per-Willy Amundsen følte seg som en outsider som Frp-er i 1985. Foto: Mimsy Møller/ Dagsavisen

Les også: – Jeg har et hakk i hodet som ikke gror – et minne om Arne Myrdal.

Det føles også veldig lenge siden stortingsvalget i det fjerne året 1985, da Ap-Gro og Høyre-Kåre slåss om regjeringsmakten, og den 14-årige Per-Willy Amundsen sto på stand i Harstad for det den gang så bitte lille, kontroversielle Fremskrittspartiet. Folk sprayet ned valgkampbilen med nazibeskyldninger, og Amundsens lærere skal ha nektet ham å sette opp valgbod for Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) i skolegården. I 1985 følte mange Frp-ere seg som norsk politikks pariakaste, og på Stortinget besto partiet stort sett av Carl I. Hagen. Men Amundsen var uansett et ektefødt barn av den massive høyrebølgen på 80-tallet.

– Det var en reaksjon. Folk var så lei av 70-tallet. Dette – alvoret! Grusomt. Finsk TV-teater og én kanal og alt var så trist og fælt og sosialrealistisk. Uff! , sier Amundsen, som nå har fått trekke inn i varmen på kontoret sitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hva med Wam og Vennerød-filmer?

– Å herregud! Jeg skjønner godt at folk fikk lyst til å åpne champagneflaska på 80-tallet. Og jeg elska Ronald Reagan som president, han er av de største USA har hatt etter 2. verdenskrig. Og der ser du media, de framstilte ham som denne gærne cowboyskuespilleren som ikke hadde peiling, mens Maggie Thatcher ble omtalt som en slags ondskapens fyrstinne. Men alle vet jo at det var hun som fikk skikk på Storbritannia. Denne tidsånden definerte min generasjon, sier Amundsen, som likevel følte seg som en outsider som Frp-er i 1985. Heldigvis hadde han i det minste Carl I. Hagen å se opp til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Men det gjorde meg absolutt ingenting å ha denne outsider-rollen, forsikrer Amundsen.

– I min vennegjeng var dette et parti som ble sett på som veldig kult. Frp hadde en ideologisk tydelig politikk, og slikt tiltrekker ungdom, sier Amundsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Eller ungdom, jeg var vel bare et barn da, men jeg var veldig ideologisk orientert. Du vet, «frihet for enkeltmennesket», «kampen mot formynderstaten». Jeg var en klassisk liberalist, og vi var veldig opprørske. Altså, det ville vært utenkelig for meg å være punker med rød hanekam og ringer i nesen og slikt. Mitt opprør skjedde med slips. Men vi hadde klistremerker der det sto noe sånt som: «Mobb en politiker – spis en byråkrat!»

– Er dette noe du tar avstand fra i dag?

– Ungdom må kunne tillate seg å være litt friere i språkbruken. Men vi var ganske naive, vi hadde en helt kompromissløs frihetstankegang. Vi diskuterte ikke statens omfang, men om vi i det hele tatt trengte en stat! Noen tok til orde for «nattvekterstaten», der staten bare skulle sørge for politi og forsvar. Andre skled over i en slags anarkokapitalisme. De ville ha et fullstendig opphør av staten, der private bedrifter skulle løse alle utfordringer ...!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Kristopher Schau om lillebror Aleksander: – Han bare var der, som et forstyrrende element

– Ja, æ må nu flire!

Resten av det Amundsen skal si her drukner i egen latter. Han kan ikke annet enn å le av slikt et ungdommelig overmot.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ja, æ må nu flire! Det var markedstenkning dratt ut i det ekstreme. Hvem har ikke vært ekstrem i sin ungdom? Det er nok ikke akkurat en vinnersak i dag, å si at man vil avvikle staten.

– Det er ikke det du går til valg på til høsten, altså?

– Nei. Tviler på det. Jeg tror i høyeste grad vi trenger en stat.

Og nå sitter jo justisminister Per-Willy Amundsen her som en representant for den norske stat, og er sjef for både politi, rettsvesen og beredskap. Den tidligere så unge, opprørske statsmotstanderen er nå blitt en mann som drikker kaffe av kopper dekorert med den norske riksløven. Vi sitter på statsrådens nyoppussede, sjøgrønne, ganske romslige kontor. Likevel føles det litt for trangt her inne. Det er nemlig en diger, usynlig elefant i rommet. Og den elefanten heter Nordlys. Eller «Pravda», som Per-Willy Amundsen og hans statsrådkompiser Per Sandberg og Ketil Solvik-Olsen kalte Nord-Norges største avis den lørdagskvelden i slutten av januar på Facebook. Pravda-Nordlys drev på med «fake news» i saken om bygging av E8 utenfor Tromsø, mente Amundsen og de andre karene fra Frp. Stridens kjerne var at Frp-statssekretær Tom Cato Karlsen ikke ville bekrefte overfor Nordlys at det blir noe av den lovede E8-veien, fordi han ikke ville lekke fra Samferdselsdepartementets kommende Nasjonal Transportplan.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nordlys slo opp dette, og innhentet kommentarer fra ordføreren, som var usikker på om Frp vil holde løftet sitt om ny vei. Dette mente Amundsen var uhørt. Man kan da ikke lekke fra Nasjonal Transportplan?! Han hadde dessuten lenge ergret seg over det han oppfattet som negative Nordlys-vinklinger på stoff om Frp, og sa etterpå til NRK: «Dersom Nordlys ikke er i stand til å lage balansert stoff i sin dekning av Troms Frp, bør vi vurdere om vi i det hele tatt er tjent med å forholde oss til Nordlys i valgkampen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Dette skrev naboene da oslomannen hadde bursdag

Da eksploderte saken: Nordlys-redaktøren blandet seg inn i diskusjonen, harde ord falt på Facebook, og etter dette skrev store deler av Presse-Norge indignerte ledere om justisministeren som tok til orde for boikott av en fri avis, bare fordi han ikke likte vinklingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Statsminister Erna Solbergs statssekretær måtte rykke ut og forsikre om at regjeringen ikke driver med boikott av pressen, Amundsen fikk kjeft av både Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås og PEN-sjef William Nygaard, og kulturminister Linda Hofstad Helleland ble herset med av den mediepolitiske opposisjonen i Stortingets spørretime – blant annet for Amundsens skyld.

– Det ble mye bråk, og etterlot seg inntrykk av at du som statsråd er en slags pressehater?

– Hele saken kom helt ut av proporsjoner. Jeg tok aldri til orde for en boikott, det dreide seg faktisk om min rolle i fylkeslaget i Troms, og vårt forhold til Nordlys. Det er ikke helt unaturlig at en førstekandidat er opptatt av det. Jeg sa vi måtte vurdere hvilken avis vi ville gå til i valgkampen med utspillene våre, hvor vi vil rykke inn annonser. Kanskje vi heller går til avisen iTromsø, eller NRK Troms? Det står det oss fritt til å gjøre, Fritt Ord-direktøren trenger ikke legge seg borti det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– For det er vel ikke slik at du kan gjøre som Supermann, kle av deg statsrådsdressen og kle på deg grilldressen når du syns det trengs?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Nei, smiler Amundsen.

– Når du er statsråd, er du statsråd 24 timer i døgnet. Det har jeg sagt hele tida. Hvis Nordlys ringer til meg som statsråd, så skal jeg svare dem. På lik linje med alle andre.

– Har du snakka med Nordlys etter alt bråket?

– Ja, flere ganger. Men jeg har ikke snakka med han politiske redaktøren deres ennå. Vi får se hvem av oss som snakker først! Det er jo litt fornøyelig dette her, den krenkelsesfølelsen de gir uttrykk for. Dette med at jeg kalte dem «Pravda»: Dette var visst så grusomt! Såpass må de tåle, syns jeg. Jeg syns de er hårsåre.

– Men bør du som statsråd kommer med slike nedlatende kallenavn?

– Men vi har jo kalt Nordlys «Pravda» i mange år, det er jo ikke alvorlig ment...

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er nesten litt som et kjælenavn fra din side?

– Ja … kanskje litt.

Amundsen har fått en litt usikker undertone i stemmen nå.

Les også: Denne mannen tjener rått på Oslos søppel

– Hater ikke pressen

– Men når du som statsråd bruker et uttrykk som «fake news»: Mener du at pressen bevisst sitter og fabrikkerer løgner?

– Nei, selvfølgelig ikke! Det er ikke sånn at jeg hater pressen. Vi er helt avhengig av en fri og uavhengig presse, det er helt fundamentalt i demokratiet. Men den pressen bør jo også være objektiv. Og når pressen gjør feil, etterlyser jeg en vilje til å innrømme det. Det er som å møte en vegg – «vi gjør aldri feil» – ferdig snakka. De må også tåle å bli kritisert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Så du har ikke tenkt å bli en norsk Trump, som roper «fake news» på pressekonferanser?

– Nei. Jeg har litt å gå på før jeg blir en Trump. Hehe, det er ikke det jeg jobber for, nei. Tvert imot!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Før han ble en ganske taus og diskret statssekretær i Kommunaldepartementet i 2013, var han kjent som en frittalende og ekstra synlig Frp-politiker. I åtte år satt Per-Willy Amundsen på Stortinget. Han var knallhard i retorikken, først som innvandringspolitisk og samepolitisk talsmann, siden som miljøpolitisk talsmann. Han omtalte asylsøkere som «lykkejegere», han mente våre vestlige verdier trues når altfor mange muslimer kommer til landet, og ga uttrykk for bekymring for at etnisk norske en dag kan komme i mindretall i sitt eget land. Han virket provosert over det samiske flagget, og tok til orde for å legge ned Sametinget. Som miljøpolitisk talsmann tvilte han dessuten på at klimaproblemene er menneskeskapte. Han var mildt sagt ikke et populært statsrådsvalg for samarbeidspartiene KrF og Venstre. Amundsen ble raskt konfrontert med sine gamle uttalelser da han ble statsråd før jul, og svarte så svevende og generelt at Geelmuyden Kiese nå har nominert ham til «Årets tåkefyrste». Men hovedpoenget hans var at disse krasse uttalelsene kom da han var i opposisjonsrollen, men at han nå står fullt og fast på det regjeringspartiene ble enige om under forhandlingene på Sundvolden i 2013.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg ville ikke formulert meg på den måten i dag, som statsråd.

– Men selv om du var i opposisjon den gangen, var du ikke likevel altfor tøff i retorikken mot samene, mot muslimene?

– Nei, jeg forsvarte partiets politikk, og det skammer jeg meg overhodet ikke over. Den politikken står jeg fortsatt for.

– Du vil fortsatt legge ned Sametinget?

– Ja. Frp vil det. Men det vil ikke regjeringen, så alt fortsetter som før.

Amundsen erogså imot Finnmarksloven, som regulerer både norske og samiske naturressurser i Finnmark. Selv har han vært på mange sommerferier i det fylket, han hadde slekt der. Faren hans kommer fra Hammerfest, og reiste ned til Harstad på slutten av 60-tallet for å begynne på befalsskolen. Der traff han ei Harstad-jente.

– Så blei dem gift og så blei æ født, oppsummerer Amundsen.

Leser helst om fysikk

Faren hans utdannet seg til ingeniør, jobbet i VVS-bransjen, startet sin egen bedrift, og ble senere bygg- og eiendomssjef i kommunen. Moren jobbet i mange år som helsesekretær, og som sekretær i familiebedriften. Foreldrene var ikke videre begeistret for at han som tenåring gikk inn i det lille, populistiske Frp. Faren var på den tida en solid Høyre-mann, morfaren godt planta i fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Senere gikk de begge over til Frp. Per-Willy hadde dessuten en staut oldemor som var tidlig ute med å kjempe for kvinnesaken. Men det var morens fetter, selv aktiv i Frp i Harstad, som ble unge Per-Willys politiske mentor. Hans datter igjen, Per-Willys tremenning Hanne C.S. Iversen, var inntil like før jul statssekretær for Frp i Justisdepartementet. Selv traff Per-Willy Amundsen sin nåværende kone i Frp, også hun er i dag aktiv politiker, i Telemark Frp. De har en liten seksåring sammen, som Amundsen forsøker å få lest for hver kveld. Men ellers leser han aldri skjønnlitteratur. Når Amundsen skal slappe skikkelig godt av, leser han helst om fysikk. Og matte. Og kanskje litt kosmologi, teorier om universets opprinnelse og slikt. Det vil si, han hører på lydbøker.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ivrig viser han oss lista over de siste lydbøkene han har lastet ned på mobilen sin:

– Se her – det e’ jo helt genialt! Æ kan høre dem på fly og over alt! Dette er total utkobling for meg. Der har du for eksempel «The Physics of the Impossible» av Michio Kaku, ja, han er en veldig kjent fysiker, og der, «The Elegant Universe» av Brian Greene … Jeg liker rett og slett å lese om den fysiske verden. Om verden slik den er, dypest sett, sier Amundsen, som høres ut som om han kunne blitt en lykkelig realfagsstudent på Blindern. I stedet ble det økonomi og dataprogrammering på ham. Allerede som ungdom var han kjent som en skikkelig datanerd, med en musikksmak som ikke var som alle andres. Han foretrakk gjerne jazz framfor popmusikk, og den dag i dag elsker han Frank Sinatra.

– Favorittlåten min med Sinatra er «Fly Me to the Moon», selvfølgelig. Fantastisk Count Basie-arrangement!

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Føler du noen ganger at du er født noen tiår for seint?

– Jeg gjør det. Samtidig er jeg veldig glad i ny teknologi. Og så er jeg glad for at jeg slapp å ha ungdomstida mi på 70-tallet, sier Amundsen, som i unge år kunne finne på å dukke opp på fest med Elvis-sleik og trenchcoat. Han så visstnok ut som en slags 50-tallsreporter – omtrent som Clark Kent, antakelig. Nå titter forresten Per-Willy Amundsen litt diskret på klokka igjen her inne på kontoret. Men det er ikke fordi han nå skal forvandle seg til en slags populistisk Supermann på oppdrag fra Troms Frp, men fordi han egentlig for lengst skulle ringt tilbake til Politiforum. Vi gjør oss klare til å gå, og avtaler sitatsjekk. For kan egentlig en mann som Amundsen stole på en avis som Dagsavisen?

– For om Nordlys er Pravda for deg – hva vil du kalle oss, som en gang holdt til på selveste Youngstorget? Hvis noen er «Pravda», så er det vel vi?

Amundsen bare ler hjertelig til svar.

– Vi er jo et skikkelig sosialistreir? Du er ikke redd for at dette blir et veldig venstrevridd intervju, da?

Amundsen ler godt igjen. Så sier han rolig:

– Æ trur det går bra. Æ e ikke redd for media.

Saken ble først publisert på Dagsavisen.no.