Dødens hav:Aldri har så mange omkommet i Middelhavet som i 2016
Og du har likevel hørt mindre om det.
Det er satt en dyster rekord i 2016. Aldri har så mange omkommet på flukt over Middelhavet. Og det er ingen andre steder i verden at det dør så mange på flukt som akkurat her.
Første kvartal: 702 døde og savnede
I løpet av de første tre månedene av 2016 mistet 702 personer livet på flukt over Middelhavet. Det tilsvarer et tall høyere enn innbyggertallet i Norges ti minste kommuner.

Kan du se for deg 702 døde mennesker?

Andre kvartal: 2300 døde og savnede
112 norske kommuner har færre innbyggere enn antallet flyktninger som døde og forsvant i løpet av april, mai og juni i år. For å sette det i perspektiv, kan du se for deg at byen Vardø ble tømt for mennesker. Eller at kommunene Granvin, Eidfjord, Roan, Balestrand, Hjartdal, Vegårdshei, Rindal, Smøla, Sjåk eller Båtsfjord mistet alle sine innbyggere.
Kan du forestille deg tragedien nå?

Og dét er når vi bare ser på andre kvartal. Sammen med første kvartal er vi akkurat over 3000 mennesker. 3002 mennesker.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er 158 kommuner i Norge som har færre innbyggere enn dette.
Byen Honningsvåg i Finnmark har færre innbyggere enn dette.

I sommer var norske Sebastian Stein midt oppe i denne humanitære katastrofen. Det samme var han i fjor. Han har ledet Leger uten grenser sitt arbeid i Middelhavet, i havområdet utenfor Libya. Som man kan se av kartene har flest omkommet utenfor Libya i år, så det er her behovet for legehjelp har vært størst.
Leger uten grenser har to skip, og mannskap om bord på et tredje. Skipene ligger i Middelhavet, noen og tjue nautiske mil utenfor Libya, godt ute i det internasjonale farvannet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Alle båtene med flyktninger som kommer ut fra Libya er ventende katastrofer, forteller Stein.
Det er ingen tvil om at lovene om å hjelpe de som er i havsnød gjelder.
De oppdager skipene på to måter. Enten ser de som står på broen og speider dem. Eller så er det den italienske hovedredningssentralen som ringer og ber dem om å redde noen.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: 180.000 reddet av kystvakten i Italia i år
Ringer etter hjelp ved daggry
– Menneskesmuglerne utstyrer ofte flyktningene med en billig satellittelefon, forteller Stein til ABC Nyheter.
Båtene blir satt på vannet på natta og begynner sin ferd utover. Når sola står opp har de ofte kommet et godt stykke ut.
– Da ringer de ofte, forteller Stein.
Selv billige satellittelefoner fungerer slik at hovedredningssentralen kan se hvor de er. Dermed sender de gps-koordinater til de skipene som er nærmest.
I dataene som ligger til grunn for kartene ser vi at det er noen store katastrofer med enormt mange døde. Men at det også er noen få døde i mange båter.
Stein har funnet fem døde i en båt. Men det har også skjedd at de har kommet for sent til å kunne hjelpe til med redning.
– Da ser vi vrakgods og personlige eiendeler flyte på vannet mens et ukjent, men stort antall mennesker hadde druknet like før vi kom.
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Når de finner døde om bord er det folk som har blitt tråkket ihjel i mengden, som har blitt dehydrerte eller som har blitt kvalt av mangel på luft, og eksos og avdamper fra sølt drivstoff under dekk, forteller Stein.
Artikkelen fortsetter under annonsenOppdraget som har gått mest inn på ham
– Jeg har vært på fjorten ulike oppdrag for Leger uten grenser, forteller han.
– De har vært til krig og katastrofer, men dette er oppdraget som har rørt meg mest.
Men det er ikke på grunn av de døde.
– Hver gang vi har gjort en redning hilser vi på de overlevende. Vi tar dem i hånda, smiler og ønsker dem velkommen om bord, forteller han.
Dette gjør de for å bidra til at disse menneskene skal få tilbake litt av sin menneskelige verdighet.
– De har gått fra å være i akutt livsfare til å bli reddet. De har gått fra å ha blitt behandlet som dyr, fra å ha blitt torturert, banket, voldtatt, utpresset av menneskesmuglerne. De kommer fra krig og fattigdom. Og nå har de blitt reddet. Da utspiller alle mulige menneskelige følelser seg. Og jeg kan kjenne meg igjen i hver eneste følelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det er en utrolig sterk opplevelse, sier han.
Les også Amnesty Internationals rapport om menneskesmuglernes brutalitet.
Den ene han ikke glemmer
Sebastian Stein har blitt intervjuet om sin tid i Middelhavet før. Han er kilde i eller forfatter bak rundt 80 saker og innlegg i norske medier i 2016. Han forteller om grusomhetene med rolig stemme og nøler sjelden. Men når han skal fortelle om flyktninggutten han ikke glemmer, da må han lete etter ordene.
– Jeg synes det har vært vanskeligere å komme tilbake til Norge etter disse oppdragene enn det vanligvis har vært, forteller han.
– Det er noe med politikken og retorikken i Europa generelt, men også i Norge nå. Den er uverdig, kald og farlig.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg har møtt så mange av menneskene hvis skjebne bestemmes av denne kalde politikken, forklarer han.
Les også: Lyshav foran Stortinget: – Norge må ta flyktningansvar
Artikkelen fortsetter under annonsenOg det er mange historier.
– Det var en gutt. Som vi redda. Vi holdt kontakten etterpå og jeg dro og besøkte ham, forteller Stein.
– Dette er en 16 år gammel gutt som reiste alene. Og så endte han opp i Calais. I «The jungle».
Den beryktede flyktningleiren i Frankrike er nå jevnet med jorda, men forholdene der var grusomme.
– Denne flyktningleiren er verre enn noen annen flyktningleir jeg noen gang har sett, både i Sør-Sudan og andre steder, sier Stein.
– Det ble veldig vondt.
Han tror at gutten nå har kommet seg til Storbritannia, men har ikke hatt kontakt i det siste.
Les også: Jevner «Jungelen» med jorda
– De må få søke asyl
Og selv om Stein er oppgitt over innvandringsdebatten i Norge, har han et poeng han gjerne vil nå fram med.
– Helt uavhengig av hvor mange som bør og skal få asyl her i Norge, må vi se at folk trenger lovlige og trygge veier for å søke om asyl, påpeker han.
Artikkelen fortsetter under annonsenLeger uten grenser har ingen mening om hvor mange som bør få opphold i Norge. De konstaterer derimot at ruta flyktningene velger er livsfarlig.
– De krysser Middelhavet fordi de ikke har en lovlig og trygg måte å søke om asyl på, understreker han.
Og det handler ikke om penger, mener Stein.
– Alle som har råd til å kjøpe seg en plass på en av smuglerbåtene, hadde hatt råd til en flybillett til Europa, forteller Stein.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen dersom de forsøker luftveien ville de blitt avvist fordi de mangler visum og gjerne fordi de mangler pass.
Han understreker at problemet er mangefasettert og komplekst, men at EUs strategi så langt ikke har fungert.
– Det drukner folk hele tida.
Tredje kvartal: 646 døde og savnede

3648 personer har omkommet i Middelhavet når september er omme. Det var 3777 i hele 2015.
Det er 185 norske kommuner som har færre innbyggere enn dette.
Artikkelen fortsetter under annonsenLikevel har det blitt skrevet mindre om katastrofen i norske medier i 2016. Nesten 18.000 saker, innslag, innlegg, kronikker og lignende ble det i 2015, mens vi så vidt er over 11.000 i 2016.
Sebastian Stein mener nedgangen i omtale skyldes at det ikke kommer like mange flyktninger til Norge i år. Og så er det den samme historien som utspiller seg gang på gang. Repetisjon er ikke nyheter.
Les også: Fortsatt få asylsøkere til Norge
Fjerde kvartal: Aldri før har så mange omkommet i Middelhavet
I skrivende stund er det til sammen over 5000 mennesker som har omkommet eller som er savnet.
Beregninger Redd Barna har gjort viser at det hver dag har druknet to barn.
Hendelsene må verifiseres før de blir publisert. Derfor omfatter dette siste kartet bare hendelser fram til midten av desember.
Men det betyr ikke at det ikke fortsatt drukner mennesker der.
Les også: Minst 5.000 mennesker druknet i Middelhavet i år
Artikkelen fortsetter under annonsenJul på dødens hav
– Dette blir mitt femte og siste tokt i Middelhavet, forteller styrkesjef Geir Hilmarsen på en til dels dårlig telefonlinje til ABC Nyheter.
Artikkelen fortsetter under annonsenVanligvis har det vært satt en grense på tre tokt. Han er en del av politiets bidrag til Operasjon Triton, en del av Frontex. På skipet Siem Pilot er de også folk fra Forsvaret og fra rederiet OH. Meling og CO AS.
Han skal være om bord fram til 11. januar. Det betyr at han feiret jul i Middelhavet.
Akkurat mens vi snakker sammen ligger han i le bak noen italienske øyer. Det er storm i Middelhavet nå.
– Gjengen har forberedt julefeiringen lenge, forteller han.
Det er pynta til jul om bord nå. Det er julestrømper, bakst og godt samhold.
– Det har vært det mest magiske med dette oppdraget, forteller han.
Selv om han selv har kommet til det fra politiet, mener han at samarbeidet med de sivile og Forsvaret ikke bare er veldig nødvendig, men også deler av grunnen til at han sa ja til å ta dette femte og siste toktet da det kneip til.
Artikkelen fortsetter under annonsenI motsetning til Leger uten grenser er de ikke i hovedsak der for å redde flyktningene.
– Vi driver kontroll av skip, både teknisk, men også fysisk, forteller Geir Hilmarsen.
De er en del av Italias grensekontroll.
– Men akkurat som det ville vært hjemme i Norge griper man inn dersom noen er i nød på havet. Noen ganger skjer det en gang i uka, andre ganger sjeldnere.
Da er det, akkurat som for Stein og Leger uten grenser, den italienske hovedredningssentralen som styrer. Men fordi de ligger lenger ute fra Libya enn de andre skipene, er det ikke alltid de som er nærmest.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Derimot har vi størst kapasitet og blir ofte fylt opp med migranter som skal fraktes til Italia, forteller han.
På Siem Pilot tar de gjerne 800 flyktninger.
– Da er det romslig og trygt. Men vi har måttet ta 1100 om bord en gang, forteller Stein.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet var en dag i slutten av august. Mannskapet om bord hadde reddet hele 1078 mennesker den dagen. 100-150 av dem ble hentet opp fra sjøen. Totalt ble 7000 reddet i svært mange redningsaksjoner i havområdet utenfor Libya denne dagen.
Farligere for flyktningene i år
Men til tross for alle de har reddet, har det blitt farligere for flyktningene å krysse havet i år.
– Båtene kommer sjeldnere, men de er mer overfylte, forteller Hilmarsen. Det er nå vanlig med 120-150 personer i de dårlige gummibåtene.
Og det underbygges også av tallene. I kartene over er sirklene store. Det er mange som omkommer hver gang det går galt.
Hilmarsen mener dette og annet også tyder på at apparatet bak har blitt mer kynisk.
– Det er dårligere og dårligere båter som er mer og mer overfylte, og de sendes ut i dårligere vær, oppsummerer han.
Noen ganger er det så fullt at flyktningene selv ikke merker at folk dør rundt dem.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Under en redningsaksjon fant vi to omkomne kvinner midt under aksjonen. Ingen hadde gitt oss beskjed. Etterpå fant vi ektemannen til den ene. Han fikk dødsbudskapet fra oss, forteller han.
Han synes utviklingen er tragisk, men til forskjell fra Stein, vil han ikke si noe om politikk eller løsninger.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Vår oppgave er å gjøre en best mulig jobb mens vi er her.
– De kaster barna til oss
Det er ingen tvil om at det de ser og opplever gjør inntrykk - også på garvede politifolk.
– Vi ser triste ting. Vi snakker med dem, sier Hilmarsen.
– Det å se spedbarn i overfylte gummibåter midt ute på havet gjør kraftig inntrykk på deg. Det at foreldrene er villige til å sette seg i en slik situasjon sier litt om desperasjonen, mener han.

Han forteller også om håpene og drømmer flyktningene har om Europa.
– De har alltid så store forventninger til Europa og vi vet jo at det blir bråstopp for den drømmen i Italia. De blir møtt med en prosess og en ventetid som vil bryte ned forhåpningene deres.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Alt dette skal vi svelge og fordøye. Men hovedinntrykket er likevel at vi redder liv. Det hadde vært mye verre uten oss, sier han.
Han vil likevel ha problemer med å glemme de barna som blir løftet opp når de kommer til en båt.
– De vil at vi skal se dem. De kaster barna over til oss. Du kan bare tenke deg desperasjonen til en mamma som kaster fra seg barnet sitt, sier Hilmarsen.
Han forteller også om mannen som måtte ha hjelp til å gå. Han kunne ikke rette ut beina. De trodde det var en gammel skade.
– Men da legen snakket med han viste det seg at han hadde måtte ligge så sammenkrøpet i et «safe house» i Libya så lenge at han ikke lenger kunne gå. Han vil bli ganske bra igjen, ved hjelp fra fysioterapi i Italia, forteller han.
Artikkelen fortsetter under annonsenDe vet ikke hva de gjør
Han tror ikke flertallet ville komme over Middelhavet dersom de visste hvor farlig det var.
Artikkelen fortsetter under annonsen– De ville ikke gjort det hvis de visste.
De har ikke funnet så mange omkomne på sine redninger i år.
– Det er nok kantringene som fører til flest omkomne, mener han.
De har ikke opplevd noen kantringer selv. Men har kommet til etter at det har skjedd.
– Vi bruker mye trening og energi på å unngå kantringer. Vi skal gjennomføre redningsaksjonene på en slik måte at det ikke skjer, sier han.
Derfor begynner de alltid med å få på alle redningsvester.
– Noen av dem har aldri sett havet før. Det tar et minutt eller to, og så er de borte i dypet, sier Hilmarsen.
Ingen løsning i sikte
Når han er ferdig med sitt siste oppdrag i midten av januar, skal han prøve å legge inntrykkene bak seg i større grad enn han har greid tidligere.
– Først er det godt å komme hjem til ungene. Men så har jeg behov for å være en uke aleine på fjellet. For å finne meg selv igjen.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen det er ingen grunn til å tro at det blir bedre til neste år.
Oppdragene til Siem Pilot og Peter Henry von Koss er forlenget noen måneder til. Leger uten grenser er fremdeles til stede på et skip i Middelhavet, men aller helst vil de ikke være der.
– Dette er egentlig noe burde EU løse, mener Stein.
Les også: Erdogan truer med å åpne grensene til EU
– Migrasjon er et symptom på de store ulikhetene i verden
Noen notater om tall
Når man teller omkomne og savnede i Middelhavet er det mange feilkilder og ukorrekte tall. Derfor må man være svært forsiktig. Vi har tatt utgangspunkt i IOM sine tall, koordinater og beskrivelser. Dette har vi dobbeltsjekket mot registreringene fra det journalistiske prosjektet The Migrant Files som gikk fram til 21. juni i år, da de dessverre gikk tom for støtte. Etter det har vi bare IOM sine registreringer. Kartene er altså basert på det de kaller «estimerte koordinater».
For desember har det ikke kommet oppdateringer på konkrete hendelser etter midten av måneden. Det mangler sannsynligvis noen hendelser i kartet for desember, siden det endelige overordnede antallet har økt.
