Meny

Stemmer/Politikk:

Allah – sign vår konge god!

Kong Haralds tale denne uken gikk viralt. Ifølge Kamil Azhar er kongen en samlende figur. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kjære konge: Du har ofte snakket om dine nye landsmenn. Jeg vil si noen ord tilbake.

Påstand 1: Ingenting samler nordmenn, gamle som nye, mer enn kongen. Jeg vet ikke hvordan det er ellers i landet, men i Oslo kjennes 17. mai meningsløs hvis du ikke hilser på kongen i løpet av dagen. I barnetog mens vi er små, og fra slottsparken, når tidens tann har tæret noe mer på oss.

Påstand 2: Ingenting samler de nye landsme…, eller, let’s cut the crap, muslimer i Norge mer enn kongen. Ikke islam, med sitt løfte om ummaen bak alle ulike retninger og kranglende fraksjoner. Ikke burkini, karikaturtegninger eller endog Palestina-saken. Og ingenting knytter muslimene mer til Norge. Ikke islam, med sine bud om lojalitet til landet man bor i, ikke Migrapolis, med all sin flerkultur, og ikke engang NAV, med alle sine utbetalinger. Kongen knytter oss sammen, og knytter oss til Norge, til nasjonen.

Ja, jeg tør påstå at selv Islam Net liker kongen. I alle fall litt, og kanskje når ingen ser på.

Jeg tror sjelden jeg har sett så mange – ulike – muslimer dele den samme videoen på Facebook som videoen av kongens tale i går.

Det var nesten som i ordentlig gamle dager, hvor kongens taler samlet nasjonen foran radioapparatene. Nå samlet nasjonen seg i sosiale medier. Etter å ha fulgt diverse diskusjoner om hvem som egentlig er muslimer, om skjegget må være så langt eller så langt eller om burkini er flott eller flopp, er denne enkle observasjonen fra mitt, riktignok ikke-statistiske utvalg venner på sosiale medier, helt herlig.

Nordmenn er så mangt.

Det har jeg lenge visst. Men nordmenn, det er deg og meg, sa kongen til oss i går, og det var nok til å få mitt gamle barnehjerte til å smelte. Mens Christian Tybring-Gjeddes hjerte kanskje gråt fordi folkeeventyr og skolekorps ikke ble nevnt, og Hege Storhaug kanskje skrek høyt til TV-apparatet «nei, ikke Medina-muslimer», sier kongen det som sies bør, hvis målet er å bygge et samfunn: Norge, det er oss!

Og jeg synes ikke synd på Tybring-Gjedde og Storhaug, selv om de ikke skulle like kongens tale: De lurer nok sjeldnere på om Norge er dem, og tåler nok en tale eller to de ikke er helt enig i.

For noen år tilbake forsøkte Minervas nåværende og forhenværende redaktør å gi et prinsipielt forsvar for monarkiet. Det lyktes de med sånn halvveis. Selv innrømmer jeg gladelig at det er vanskelig å argumentere prinsipielt for monarki i rent statsvitenskapelig forstand, men likevel er jeg monarkist av hele mitt hjerte og har alltid vært det. Det er vanskelig – prinsipielt – å forklare hvorfor jeg mener det er greit at makt skal gå i arv, men noen ganger handler livet om mer enn bare prinsipper.

Les også: – Han maler et rosenrødt bilde av Norge

For min egen del var det nok et ubevisst valg til å begynne med. Det var selvfølgelig også ganske stas å håndhilse på Gro Harlem Brundtland på Karl Johans gate for 15-årige Kamil på 50 års markeringen for frigjøringsdagen, men det var kongen, som sto like ved med sin hatt på hodet – eller var det kanskje i hånden – mens han smilte og vinket, som var rosinen og målet. Det var bare noen veldig bestemte blikk fra sikkerhetsvaktene som forhindret lille meg fra å nå det målet. Etter hvert ble det et langt mer bevisst valg; det var bare innvandrerkongen som forstod hvor jeg kom fra. Han og Odd Børretzen, selvfølgelig.

«Der hvor hjemmet er, der blir også fedrelandet,» sa statsminister Christian Michelsen i 1905 da han tok i mot kongefamilien som steg i land fra ”Heimdal”. I går gjorde kongen den velkomsthilsenen til sin egen da han slo fast: «Det vi kaller ”hjem”, er der hjertet vårt er». Og det er derfor jeg er for kongen. Så enkelt. Noen ganger krever tiden rett og slett at noen hever seg over den daglige politikken og sier det som bør sies. For samfunnet. For folket, og ikke for egen valgseiers skyld. I fjor høst, når det sto på som verst, sa kongen, noe mer klumsete kanskje, at vi ikke kunne ta i mot hele Afrika. Det var på sitt vis også riktig å si da, selv om mange nok rynket på nesen, trolig med motsatt fortegn enn de som rynket på nesen i går, men han sa også det for samfunnet. For folket. Ikke for seg selv.

Joda, kongen og kongefamilien er selvsagt også politikk. Alt det han sa i går var nettopp politikk. Han vil noe med det landet og det folket han er konge for, og i enkelte miljøer blir han kanskje ansett som en landssviker for disse ordene. Heller ikke jeg er så naiv at jeg tror at bare de riktige ordene sies, og gjentas ofte nok, så ordner alt seg. Utfordringene står i kø når det gjelder fattigdom, utenforskap og radikalisering. Det er noen som ikke vil være en del av et oss, andre vil utdefinere grupper fra det samme oss.

Kongens ord løser ikke flokene for verdens flyktninger eller den norske integreringspolitikken.

Les også: Kongens tale går viralt

Det er den daglige politikken som politikerne må bryne seg på. De må sende signaler til asylsøkere, blidgjøre ulike velgergrupper, få frem politisk uenighet og balansere en rekke ulike hensyn. Det er dager jeg ikke vet hva mine politiske ledere, fra hele det politiske spekteret, vil gjøre av landet mitt. Det er dager jeg tenker at dette er mitt hjemland, men hvor lenge vil det egentlig være det? Jeg skulle så inderlig ønske at både politikere og kommentatorer forstod bedre hvor fremmedgjørende det kan være så ofte å bli snakket om, ikke til , og så ofte bare som et problem, som det norske muslimer opplever. Men det finnes ingen enkel løsning på det ønsket, annet enn å mane til nyanser, innestemme og respekt: For politikkens vesen er å grave i problemene, i uenighetene, medienes vesen er å blåse det opp og sensasjonalisere det, og velgerne vil alltid bestå av minst en gruppe som synes det er for lenge siden noen kalte en spade for en muslim.

Men det er nok politikk i hverdagen. Og det er nettopp da det er så godt å ha kongen. En favn jeg kan skjule meg i, uansett hvor fjern den selvsagt egentlig er. En konge som kan appellere til det beste i oss, heve seg over den daglige politikken, og favne om den nasjonen det nærmest er i politikkens vesen å ville splitte. Og aldri i livet om jeg vil bytte ut den favnen med en politisk valgt president som enten, som i Frankrike, regelmessig splitter nasjonen i to, eller, som i Tyskland, er en grå eminense få kjenner navnet til, og enda færre vil omfavnes av.

Kongen kan ikke gjøre så mye mer enn det symbolske. Heldigvis, må jeg vel nesten også si. Det er fortsatt politikernes ansvar å få oss dit. Men noen ganger krever tiden nettopp at våre øverste ledere, hvor symbolske de nå enn er, viser vei, og setter ord på visjonen og målet.

Og hva om dronning Ingrid Alexandra i 2083 sier noe helt annet? Vel… – den tid den sorg. Kanskje er det ikke en tilfeldighet at vi har hatt tre generasjoner av konger som nettopp har samlet folket. Kanskje kan det gå i arv noen generasjoner til. Uansett: Jeg er en pragmatiker, og akkurat nå, i 2016, med det politiske klimaet vi kan se konturene av rundt oss, tar jeg gjerne litt båtturer, privatskoler, engleskoler og Dignity Day – hvilken dag som helst, fremfor en opprivende valgkamp over om vi skal ha Thorbjørn Jagland eller Carl I. Hagen som president.

Les også: Kongelig tusenårsfeiring i Sarpsborg

Det er derfor jeg, enn så lenge altså, gladelig synger høyt:

Gud sign vår konge god!
Sign ham med kraft og mot
sign hjem og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskapsbånd
om folk og drott!


Innlegget var opprinnelig publisert på Minerva.

Populært