Hvorfor lykkes populistene?

Forskningsfeltet populisme har lidd under en manglende enighet om hva populisme er. Illustrasjon: Thinkstock/NTNU
Forskningsfeltet populisme har lidd under en manglende enighet om hva populisme er. Illustrasjon: Thinkstock/NTNU

Populistiske partier har lenge hatt vind i seilene. Likevel vet forskere svært lite om hvordan populistene kommuniserer, eller hvordan populistiske budskap påvirker velgerne.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I den amerikanske presidentvalgkampen omtales både Donald Trump og Bernie Sanders som populister, og her hjemme har enkelte gitt både Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti samme merkelapp.

De populistiske aktørene presenterer seg gjerne som representanter for «folk flest». Det hevdes også at de bruker en spesiell form for retorikk, at de snur kappen etter vinden og at de er langt mer avhengige av media for å nå ut med sine budskap, sammenlignet med andre politiske aktører. Men hva viser forskningen?

Toril Aalberg. Foto: Nils Heldal/NTNU
Toril Aalberg. Foto: Nils Heldal/NTNU

– Forskningsfeltet populisme har lidd under en manglende enighet om hva populisme er. Snakker vi om en ideologi, egenskaper ved aktøren eller en kommunikasjonsform? sier professor Toril Aalberg ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

Hun forsker på medier og politikk, og leder et nettverk av forskere fra 31 europeiske land, som sammen har gjennomgått alt som er skrevet om populisme og populistisk kommunikasjon i 24 av disse landene.

– Vi har fått bekreftet at vi vet overraskende lite om hvordan populistene kommuniserer – og at vi vet enda mindre om hvordan populistiske budskap påvirker oss velgere. Gjennomgangen vår gjør likevel at vi støtter en forståelse av populisme som en form for kommunikasjonsstil. Det er ikke Donald Trumps personlige egenskaper som gjør ham til populist, men eventuelt egenskaper ved budskapet hans, forklarer Aalberg, som samtidig påpeker at det er langt fra alle som mener Trump kan klassifiseres som populist – fordi han ikke påstår at han representerer «folk flest». Samtidig viser andre til hans påstander om at han skal være stemmen til de hardtarbeidende og glemte menn og kvinner.

Les også: – Trump kan bli en god president

Viser til folkeviljen

Nettopp henvisningen til «folket» er selve grunnlaget i populistiske budskap.

– Budskapet vektlegger at partiet eller politikeren snakker på vegne av «vanlige folk» eller «folk flest», og at det er i denne majoriteten av folket at samfunnets suverenitet ligger. Man antar at folket, det vil si majoriteten, har en felles vilje, med identiske interesser og verdier. Denne folkeviljen blir ofte antatt å stå i motsetning til interessene og verdiene til grupper som ikke representerer folket, forklarer Aalberg.

Populistiske budskap vil derfor gjerne også inneholde kritikk av eliter eller angrep på ulike minoriteter – eller begge deler.

– Disse minoritetene og elitene blir ansett som uærlige og umoralske, sammenlignet med den ærlige og anstendige majoriteten, som lider fordi det er elitenes og minoritetenes interesser som får gjennomslag, legger Aalberg til.

Forståelsen av populisme som en kommunikasjonsstil hjelper forskerne med å skille mellom ulike typer populisme:

  • tom populisme
  • ekskluderende populisme
  • anti-elitistisk populisme
  • komplett populisme

Dermed fanger de opp hele spekteret av populistiske aktører. Den tomme formen for populisme kan for eksempel bli brukt av de fleste politiske partier, hvis de påstår at de representerer folk flest, men uten at budskapet inneholder kritikk av minoriteter eller eliter.

(Saken fortsetter under)

Leder av Fremskrittspartiet, Siv Jensen, har tidligere omtalt partiet som populistisk. Foto: Terke Pedersen/NTB Scanpix Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Leder av Fremskrittspartiet, Siv Jensen, har tidligere omtalt partiet som populistisk. Foto: Terke Pedersen/NTB Scanpix Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Populistiske partier på venstresiden henviser til folkeviljen og er ofte svært kritiske til eliten, men budskapet inneholder sjeldent en kritikk eller ekskludering av minoriteter. Den ekskluderende populismen beskylder gjerne kulturelle, religiøse eller seksuelle minoriteter for å skape store problemer for det anstendige folket, uten at eliten kritiseres.

– Den sterkeste formen for populisme, den komplette populismen, inkluderer både angrep på eliten og ulike minoriteter. Komplett populisme kjennetegner det politiske budskapet til de fleste av Europas høyrepopulistiske partier, sier Aalberg.

Hun viser også til Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, som i 2007 uttalte at hun var stolt av å være leder for et populistisk parti. I 2013, før det forrige stortingsvalget, understreket hun derimot at partiet hun ledet ikke var populistisk.

– Endringen i budskapet skyldes konteksten. I 2007 var det mindre problematisk å mene at man snakket på vegne av «folk flest» mens man var kritiske mot minoriteter og eliten. Ved valget i 2013 var minnet etter terrorangrepene 22. juli fremdeles sterkt og partiet var i ferd med å få regjeringsmakt for første gang. Vi hadde også sett en framvekst av mer radikale høyrepopulistiske partier i Europa som Fremskrittspartiet åpenbart ikke ønsket å identifisere seg med, sier hun.

Les også: Clintons forsprang krymper

Populisme er ikke bare negativt

Fenomenet populisme er ikke nytt, men den siste «bølgen» av populisme i Europa, med politikere som Pia Kjærsgaard, Pim Fortuyn, Jörg Haider og Jean-Marie Le Pen, er åpenbart knyttet til to ulike forhold: finans- og Euro-krisen og økt innvandring.

Det er tradisjonelt Vest-Europa som har hatt høyrepopulistiske partier, ifølge Aalberg. Sverige var lenge unntaket, men det var før Sverigedemokratenes framvekst. Tyskland hadde lenge bare ett klart venstrepopulistisk parti, fordi den historiske konteksten har gjort det vanskelig for politiske partier å vinne fram gjennom å ekskludere definerte minoriteter fra «folket». Økt innvandring har gjort at høyrepopulistiske partier har vokst fram også i Øst-Europa.

(Saken fortsetter under)

Britenes Brexit-avstemming viser til en viss grad at demokratiet fungerer, uavhengig av om man er enig i at folket skal ta denne typen avgjørelser. Foto: Daniel Roland/AFP/NTB scanpix
Britenes Brexit-avstemming viser til en viss grad at demokratiet fungerer, uavhengig av om man er enig i at folket skal ta denne typen avgjørelser. Foto: Daniel Roland/AFP/NTB scanpix

Aalberg er likevel nøye med å understreke at all populisme ikke nødvendigvis er «farlig».

– Populisme kan ha en demokratisk hensikt, ved at den fungerer som en ventilator som får folk tilbake i det demokratiske systemet. Det er stor forskjell på populister og mer ekstreme aktører som avviser demokratiet og heller tyr til vold for å nå fram, sier hun, og viser til «Brexit», Storbritannias utmeldelse fra EU.

– Der sitter eliten igjen og er dypt sjokkert over resultatet av folkeavstemningen. Samtidig har samfunnet i lang tid vært gjennomsyret av en mistro som ikke har blitt tatt seriøst. Resultatet av avstemmingen viser til en viss grad at demokratiet fungerer, uavhengig av om man er enig i at folket skal ta denne typen avgjørelser, sier Aalberg.

Les også: Syv grunner til at Nicolas Sarkozy kan vinne

Negativ mediedekning

Selv om det er forsket lite på hvordan populistene kommuniserer, og hvordan de benytter seg av media og omvendt, har forskerne avdekket hovedmønstre i mediedekningen av populistiske aktører i Europa.

For det første har denne mediedekningen økt betraktelig, ofte fulgt av stigende oppslutning for de populistiske partiene på meningsmålinger. For det andre består mye av mediedekningen av negativ omtale av de populistiske aktørene.

– På grunn av anti-elitismen som kjennetegner mange populistiske budskap, vil ikke en negativ dekning nødvendigvis skade oppslutningen om de populistiske partiene eller kandidatene. En negativ mediedekning kan til og med ha en positiv effekt om mediedekningen kan brukes til å illustrerer hvordan mediene er en del av eliten som ønsker å angripe de som egentlig representerer folket, forklarer Aalberg.

Forskerne ser også at mye av den kritiske dekningen tar utgangspunkt i en bekymring for tilstanden og utviklingen av demokratiet.

Les også: Norsk ambassadør: – USA må ta tak i misnøye

Media kan også være populistiske

Aalberg peker dessuten på at media selv kan fremme populistiske budskap, ved å hevde at de snakker på vegne av «folk flest». TV2 har for eksempel blitt beskyldt for å opptre populistisk. Dette handlet dels om kanalens debattprogram, som stadig trakk fram opinionsundersøkelser gjennomført blant TV2s seere, som om de speilet folkets meninger, og som samtidig forfektet at eliten eller ulike minoriteter skapte store problemer for dette folket. Nyhetsdekningen til TV2 også blitt sett på som vesentlig forskjellig fra dekningen til NRK.

– NRK refererte i større grad fra Stortinget og fra diskusjoner om hva regjeringen besluttet. TV2 var opptatt av å se ting fra den vanlige manns perspektiv, blant annet for å avsløre elitens maktmisbruk, forklarer Aalberg.

Italias tidligere statsminister Silvio Berlusconi hadde enorm makt over landets medier og brukte det til sin fordel. Foto: AP / NTB scanpix
Italias tidligere statsminister Silvio Berlusconi hadde enorm makt over landets medier og brukte det til sin fordel. Foto: AP / NTB scanpix

Hun legger også til at det i enkelte land finnes mediekanaler som er nært knyttet til spesifikke populistiske partier. Det er flest østeuropeiske eksempler, men også i Vest-Europa finnes det nære koblinger mellom populistiske partier og nyhetsmedier. Det mest kjente eksempelet er sannsynligvis Silvio Berlusconis makt over italienske medier, men også i Sveits finnes det sjefredaktører som sitter som parlamentsmedlemmer for det sveitsiske folkepartiet.

Det europeiske forskernettverket som Aalberg leder, skal nå forske videre på effekten av populistiske budskap på oss velgere, og på forholdet mellom de populistiske aktørene og media. Hva skjer hvis du har et politisk budskap, og så legger til at du snakker på vegne av folk flest? Hva skjer hvis du også legger til en elitekritikk, eller kritikk av minoriteter?

Dette har forskerne lite faktisk kunnskap om i dag, selv om en nederlandsk studie antyder at når «vanlige» politiske partier benytter seg av en sånn type kommunikasjon, blir de straffet for det – men det blir ikke de tradisjonelle populistiske aktørene.

Les også:

Hvordan prater populistene?

Demokrati kommer ikke automatisk

Kapitalisme skaper fred

Saken er opprinnelig publisert på Gemini.no

Personvernpolicy