Reidar Almås vil gi landbruket omstart med ny bok:Bygdeprofessor Almås finner opp ny landbrukspolitikk for Norge

I 1975 sto Reidar Almås i spissen for en landbrukspolitisk revolusjon som ga bøndene så stor inntektsvekst, at de begynte å overprodusere så det ble krise av den grunn.

41 år etter kommer han med en ny oppskrift:

– Jeg har i ei tid sett at den norske landbruksmodellen ikke virker. De fleste er enige om hvor vi vil med landbruket – mer bruk av gras og utmark, stans i nedgangen i kornproduksjonen, mer matproduksjon på norske ressurser. Men utviklingen går en helt annen retning, sier Reidar Almås og peker på piler
på notatet sitt:

En stor, fet pil rett bortover dit vi ikke vil. En tynn en, som skjærer hjelpeløst oppover dit vi egentlig vil.

I dag lanserer veteranen innen norsk landbrukspolitisk engasjement og forskning sin løsning for norsk landbruk. Det skjer i form av boka «Omstart: Forslag til ein ny landbrukspolitikk» som presenteres av Norsk senter for bygdeforskning på et seminar i Oslo.
– Vi får aldri flertall for en revolusjon av landbrukspolitikken. Det er da jeg kommer med min løsning – ikke en revolusjon, men en permanent reform, sier Almås til ABC Nyheter.

VI VIL HIT, MEN KOMMER DIT! Det vil Reidar Almås rette på. Foto: Thomas Vermes / ABC Nyheter

– En forkvakla bruk av penger

– Høsten 2015 skjønte jeg for alvor at dette ikke går, sier Almås om dagens landbrukspolitikk.

– Men det blir lett ramaskrik ved store endringer. Ideene jeg presenterer i boka, dreier seg om hvordan man kan skape en flertallskoalisjon som reelt kan gi en forandring i riktig retning, sier Almås.

Han regner med at koalisjonen som har omtrent samme ønske om hvor norsk landbrukspolitikk bør gå, utgjør 70-80 prosent av folk og politikere, inkludert Høyre.
Endringene han foreskriver, skal ikke skje over natta, men gi bonden tid til tilpasning.
Almås sin omstart av landbrukspolitikken går blant annet løs på kulturlandskapstilskuddene som staten i dag bruker 3.150 millioner kroner på, ifølge forfatteren uten særlig kontroll for måloppnåelse.

– Hensikten med dette tilskuddet var at støtten ikke skulle være produksjonsdrivende. Men slik denne støtten fungerer i dag, er det en forkvakla bruk av penger, sier han.

– I praksis er kulturlandskapstilskuddet en støtte til ekstensivering: Produksjonen av korn og gras går ned, arealer blir dårlig vedlikeholdt eller går ut av drift.

Les også: Norsk geografi knuser Høyres håp for landbruket

Slik flytter Almås 2 milliarder

– Jeg har flyttet 2 milliarder av de vel 14 milliarder i Jordbruksavtalen, sier han og lister opp noen av hovedtrekkene:

• Tilskudd til beitelag og enkeltpersoner for å gjerde inn utmark som er eignet til utmarksbeite.
• Styrke forskningen på og utvikling av proteinfôr basert på norske råvare som skog, tare, gras og restråvarer fra jordbruk, skogbruk og havbruk.
• Kontanttilskudd til «siste bonden i grenda» som en kompensasjon for å bo desentralt og for å bidra til å opprettholde nasjonal infrastruktur.
• Ryddetilskudd til «det herreløse kulturlandskapet» over hele landet.
• Beitetilskudd til overflatedyrking og opparbeiding av kulturbeite i utmark.
• Kraftig styrking av kontrollen med at arealene blir drevet slik som oppgitt i søknad om produksjonstilskudd for å øke effektiviteten og legitimiteten til landbrukspolitikken.

I Danmark, som har satset på virkelig stordrift, har landbruket også problemer, større enn i Norge.

Les: Danmark tar 500 millioner fra bistand, gir til kriserammede danske bønder

– Blir tidenes tømming av fjøs

– I løpet av seks år skal vi klare omleggingen om vi bare bestemmer oss. Jeg forutsetter at Norge skal overholde sine forpliktelser i Verdens handelsorganisasjon WTO og andre avtaler, og at tilskuddsnivået skal holde seg på dagens nivå, justert for inflasjonen, sier Almås.
– Men begge regjeringspartiene ønsker jo kraftige kutt i statens tilskudd til jordbruket?
– Det vil de ikke klare å få med flertallet i Stortinget på, tror Almås.
Dessuten mener Almås at det vedtatte kravet om at alle fjøs fra 2024 skal innrettes så kuene kan gå løst, vil føre til omfattende nedleggelser av melkebruk.
– Løsdriftskravet blir tidenes strukturrasjonalisering hvis staten ikke går inn med mer enn 10 milliarder i investeringsstøtte, advarer han.

Mye gratis fôr der ute

– Men vil forslagene til omlegging av tilskuddsordningene gi bonden noe inntektsløft?

– Nei, skal vi i tillegg oppnå likestilling i inntekt med resten av samfunnet, som er et rettferdig krav, må det mer penger til, slår Almås fast.

– Bondelagets ledelse tror nok at dersom det kommer nok penger, løser dette seg. Jeg er usikker på det. Uten endringer i tilskuddsordningene, blir det så lett for bonden å ringe etter kraftfôrbilen framfor å kjøre tre mil og høste den siste og dårligere slåtten med gras, sier han.
I boka skriver Almås at det skjer en skammelig dårlig utnyttelse av utmarksbeitet i Norge. 45 prosent av landarealet i Norge kan brukes til beite.

Vann, sollys og fotosyntese er gratis ressurser. Uten menneskelig innsats er det nok fôr til 890 millioner såkalte fôrenheter. Bare knapt 50 prosent blir
utnytta av husdyr. Hvis en fôrenhet prissettes til kr 3,50, ligger det her en potensiell ressurs verdt 1.675 millioner kroner.

Almås understreker at hans plan er en plan for økt matproduksjon bygd på bruk av norske ressurser, både i innmark og utmark.

– Våre enorme, ubrukte utmarksarealer kunne levert mye mer «gratis» fôr.

Vil feite opp dyra i sentale strøk

Ett viktig signal Almås gir i boka, lyder dramatisk for dem som kjenner norsk landbrukspolitikk.

Han vil revidere dagens regionale arbeidsdeling.
Denne såkalte kanaliseringspolitikken innebærer at de gode jordbruksarealene i flatbygdene er forbeholdt kornproduksjon, mens kombinert melke- og kjøttproduksjon av hensyn til sysselsetting og bosetting skal skje i utkantdistriktene.
–Hvorfor vil du ha mer husdyr i sentrale områder?
– Jeg vil ikke flytte dagens melkeproduksjon i betydelig grad. Derimot vil jeg vil at husdyra som spiser grovfôr i perioden på slutten før de skal slaktes, skal føres til kornområdene og feites opp. Slik gjør de det allerede i et land som Australia i dag.
– Tanken er at dyra må føres dit fôrressursene er, slik vi gjorde det på 1800-tallet uten annen hjelp til transport enn dyrebeina. Den utilsiktede negative konsekvensen av kanaliseringa av mjølkeproduksjonen, er at du flytter dyra bort fra fôret. For forbrukeren vil det også gi bedre kjøtt.

– Bønder på Vestlandet og i Østerdalen må rett og slett avtale samarbeid om dette med bønder på Hedmarken.

Les også: Bøndene mener mektige samvirker er nødvendig

Det beste eksemplet på hva vi ikke vil

– Er det ikke et paradoks å flytte slaktedyra til kornområdene når du samtidig ivrer for å utnytte mer av beiteressursene?
– Men det er ikke mye ledig beite i utkantene. Alle gjerder er falt ned, så dyra kommer tilbake på innmarka. Jeg foreslår et tilskudd til å sette opp gjerder. Men det vil ta tid. Dessuten skal du utnytte beiteressursene i de gode kornområdene også. Jeg vil kalle dette nye for regional arbeidsdeling, svarer professoren.

Han tror også at en del kufjøs i utkanten nå blir stående tomme, men kan brukes til å ha dyr for kjøttproduksjon i innefôringstida.

– Nå er det dårlig lønnsomhet i kjøttproduksjon. Det førte til at vi i fjor importerte 22 prosent av kjøttet. Dette er det beste eksemplet på at det går dit vi ikke vil. Kornarealene går også ned. Ingen vil at det skal skje, men det skjer.
For å stimulere til husdyrhold og kjøttproduksjon i distriktene, vil han også styrke forskjellene i de regionalt ulike husdyrtilskuddene, slik at mer tilskudd faller på utkantstrøkene.

Les også: Bikube-kronprins hyller framoverlent landbruk

– Importen ville bare veltet inn

Omstarten til Almås innebærer også at deler av husdyrtilskuddet byttes fra løpende driftstilskudd, til investeringsstøtte.

Det får følger for hvem som nyter godt av de statlige pengene.
– Istedenfor å få husdyrtilskudd helt til du låser fjøsdøra og gir deg som bonde, settes penger inn på en fondskonto til bruk for investeringer i bruket. Fondet følger bruket og kan ikke tas ut av den som går ut, forklarer Almås.
Han kommer inn på et annet følsomt tema innenfor landbruket:

Forholdet mellom prisen på kraftfôr produsert av blant annet korn, og prisen på grovfôr bestående av gras.

Nå er korn og kraftfôr relativt sett så billig, at mange bønder finner det mer lønnsomt å bruke kraftfôr enn å dyrke opp beitearealer eller å høste inn gras.
– Jeg går inn for å øke importavgiften på importert korn noe, og bruke denne inntekten til å gi kornbøndene et pristilskudd, sier Almås.
– Men da snakker vi ikke om det som må til for å endre “terrorbalansen” mellom korn og gras, presiserer han.

– Skal du gjøre grovfôr så mye mer lønnsomt enn kraftfôr at det virker, må du øke kraftfôrprisen 2-3 kroner kiloen. Jeg tror ikke vi kan øke kraftfôrprisen mer enn 5-10 øre. Gjør vi det, vil kylling- og svinekjøttproduksjonen få så økte kostnader at de ville bli utkonkurrert, sier han.

– Importen ville bare veltet inn over landegrensene. Bøndene i våre naboland ville gnidd seg i hendene, mener Almås om virkningene.

Les også: Ber politikerne vurdere å bytte norsk landbruk mot lavere toll på fisk

Ikke i takt med Lundteigen og Lie

– Men er ikke ditt ønske om økt matproduksjon basert på mer bruk av norske fôrråvarer som et ekko av andre kritikere av dagens landbrukspolitikk, som Norsk Bonde- og Småbrukarlag, aksjonsleder Vegard Vigdenes i Trøndelag, den tidligere landbruksforskeren Svenn Arne Lie og ikke minst Senterpartiets Per Olaf Lundteigen?

– Vi er enige et stykke på veg, det er også Bondelaget. Men der det skjærer seg mellom meg og den moralistiske landbruksopposisjonen der når de bare har ett svar når det kommer til virkemidler:
Dyrere kraftfôr.

– Lie framstiller det for eksempel slik som at kraftfôr blir subsidiert. Dette er uredelig: Innført råstoff til kraftfôr pålegges tvert imot en avgift. Med verdensmarkedspris på fôrkorn, ville prisen på kraftfôr til norske bønder falle mye.

– Om grovfôrpolitikken til Lundteigen og Lie skulle lykkes, måtte det legges på
kraftfôrprisen så mye at det ikke ville være mulig å drive konkurransedyktig produksjon av kylling og gris i Norge, fortsetter Reidar Almås.

Han avviser at det er praktisk mulig å ha dyrt kraftfôr bare til melkeproduksjon, ikke for svin og kylling.

– Dessuten er tollvernet veldig sårbart for særnorske kostnadsøkninger, framholder Almås.

Vil fra dekk og diesel til fotosyntesen

I 2010 kom Riksrevisjonens rapport om måloppnåelse og styring i jordbrukspolitikken, som viser at det er høyst uklart om virkemidlene fører til måloppnåelse.
– Forslaget mitt kan være en gavepakke til Riksrevisjonen. De sier at det ikke er målbart at politikken virker. De kommer sikkert til å sjekke jordbrukspolitikken igjen om en tid. Hvor mange rapporter skal landbruket få før disse innvendingene tas alvorlig? spør Almås.

Han legger ansiktet i alvorlige folder og sier at vi i Norge, også de som styrer i dag, må huske på at norsk landbruk fra naturens side er et småskalalandbruk.

– Jeg viser at det ikke er stordriftsfordeler i melkeproduksjonen utover 30-40 kyr. Kravet til spredearealer for gjødsla gjør at det blir mye kjøring fra de store melkebrukene. Du må leie tankbil i stedet for å kjøre sjøl. Så må du høste fôr langt av lei og transportere rundballer lange veier. Dekk og diesel, sier Almås.

– Da er det mye enklere å la fotosyntesen jobbe for oss, flytte dyra dit fôret er, la dyra beite og gjødsle sjøl. Kretsløpsøkonomi, eller det grønne skiftet, heter det visst nå, sier Reidar Almås.

Les også: Må kjøre traktor 1800 timer i året - fordi bruket er så stort

Her er grepene i Omstart:

Figuren viser at Reidar Almås vil redusere arealtilskuddene med 2150 millioner kroner (grå søyle). De grønne søylene viser hvor han vil legge på tilskuddene - fordelt på eksisterende (blå) tilskuddsformer, og hans helt nye tilskuddsordninger.