Lyttelua 66 (Rodrick)

Hva skjedde egentlig, Rodrick David? (Foto: Scanpix)
Hva skjedde egentlig, Rodrick David? (Foto: Scanpix)
Artikkelen fortsetter under annonsen

Lyttelua digg, digg, digger Rodder'n, Emitt Rhodes og Stefan Sundström.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rod Stewart: «The Rod Stewart Sessions 1971-1998»

Som ung mann, eller snarere guttunge, syntes jeg stort sett alt Rod Stewart gjorde var usedvanlig fett og interessant. Han holdt med Manchester United, sjekka de heiteste damene,og lagde den beste musikken. Han var ganske enkelt universets kuleste mann.

Kompisene mine og jeg drakk, hylte og skreik mens Rodrick raspet fram «Hot Legs», «Maggie May», «You Were It Well», «Tonight’s The Night», «I Was Only Joking», «Lost Paraguayos» og «You’re In My Heart».

Under konserten til Rodrick David Stewart i Ekeberghallen (1978?) ble jeg så revet med at jeg kastet mitt dyrekjøpte Unitedskjerf opp på scenen. Lykken hadde bitt meg så hardt i brystet at det føltes som om himmelen hadde sugd seg fast i hjernebarken min.

Men utover på 80-tallet sluttet mannen som tar seg i håret hvert femtende sekund å levere varene. Han gikk liksom helt tom. Den gode musikken, som blant annet hadde fått oss til å høre på Chuck Berry og Eddie Cochran, ble erstattet med intetsigende og glatt husmorpop. Noe som selvfølgelig ikke holdt for unge menn som stod på kanten av stupet klare for å erobre verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Rodrick hadde gjort sitt, og vi måtte videre. Nye helter, nye tider og nye utfordringer. Ingen grunn til å snu og se seg tilbake.

I dag, 30 år senere, skuer jeg bakover rett som det er. De langstrakte øyeblikkene fra tiden før mobiltelefonen, Mc Donald’s og Internett, ligger godt lagret på en overraskende rask harddisk jeg tillater meg selv å rulle film på rett som det er.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Da jeg ruslet ned i kjellerstua med «The Rod Stewart Sessions 1971-1998» under armen, ble tiden satt i revers før jeg hadde satt på den første av de fire cd’ene. Kompisene mine, kjærestene mine, kjellerstua, ølkassene, slåsskampene, fotballkampene, lærerne, kjøtthuene, konfirmasjonsfesten, krøllene, stemmene, pappa; de var alle med i langfilmen som snurret rundt i mitt hode.

«The Rod Stewart Sessions 1971-1998» er en utrolig upretensiøs og leken boks bestående av blant annet demoinnspillinger og alternative versjoner av svært mange av Rods mest kjente låter. Innspillinger som mer enn ofte er så uferdige og sjarmerende at de er en fryd før øret. Noe ekstrasporet «I Like My Dads Trousers»og «I Was Only Joking» er utsøkte eksempler på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men best av alt; stemmen til Rod er så deilig rå og uslepen at jeg på en og samme tid blir både glad og forbanna. For hvordan i helvete maktet en av 70-tallets største artister så til de grader å skusle bort talentet sitt? Når man lytter på de to første cd’ene er det nesten uforståelig at den samme personen så til de grader mistet gløden.

Om du digger Rod Stewart er «The Rod Stewart Sessions 1971-1998» et must. Om du er en av dem som synes at hans fire, fem siste utgivelser stort sett bestående av evergreens er veldige fine, har du to valg. Enten å bryte illusjonen eller fortsette å leve i den. Velger du det siste vil du aldri være i nærheten av å forstå hvor bra Rod Stewart en gang var og hvor stor han kunne ha blitt om han hadde lyttet til sin indre stemme framfor å stirre seg blind på dollarbunkene som hopet seg opp på skrivebordet hans.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Stefan Sundström: «Ingenting har hänt»

Dæven døtte for ei plata fra svenskenes fremste trubadur. «Ingenting har hänt» kan fort vise seg å være hans beste plate noensinne. Og med tanke på at Sundström har mange ærefulle oppdrag bak seg i musikkens tjeneste, snakker vi om ei plate selv Askeladden ville slite med å trollbinde.

Måten Sundstöm blander rock og den svenske visetradisjonen på er unik. En lightversjon av Stones og Cornelis vandrer side om side på en humpete landevei som ofte slynger seg inn i mørke skogsholt der troll og mørke skapninger klør deg på ryggen.

Tekstene til Sundstöm er ubehagelig gode. Det vakre og det vonde slåss om oppmerksomhet nesten hele reisen igjennom. Ironien ligger som alltid på lur, brodden er skarp, men finslepet. «Glöm din drøm», «Ingenting har hänt», «Alle skal i jorden» og «VaVaDeJaSa» får meg til å skjelve av fryd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hans versjon av «Nidelven» er så nydelig at de fleste nordmenn vil klø seg i hodet. Men i den formen Sundström er i for tiden, synes det meste å funke.

Charlie Engstrands «En timme til» er så vakker at hendene ikke rekker fram til tastaturet.

«Ingenting har hänt» burde nesten være med når jeg om kort tid skal kåre årets ti beste plater. Men det blir nok med nesten, for en av Sundströms store helter, Joakim Thåström, kommer trolig til å slå han på målstreken.

Emitt Rhodes: «The Emitt Rhodes Recordings (1969-1973)»


Egentlig skulle Emitt Rhodes ha blitt en stor stjerne. Men skjebnen slo til å tildelte ham rollen som kulthelt isteden. For Emitt, som etter hvert måtte kjempe mot sitt eget plateselskap, solgte knapt nok plater i den perioden han skulle slått den ene lytteren etter den andre i bakken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men uansett hvordan man snur og vender på det: Emitt Rhodes lagde vanvittig mange bra låter i løpet av en fireårsperiode. De fleste og de beste på hans to første album, «The American Dream» og «Emitt Rhodes».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tre av de fire platene han ga ut i perioden 1969-1973, alle fire er i sin helhet med på «The Emitt Rhodes Recordings (1969-1973), ble spilt inn i et studio i garasjen hjemme hos Emitts foreldre. Foruten å lage alle låtene, produserte og spilte han de fleste instrumentene selv, noe som er mer enn imponerende med tanke på at han kun var 20 år da han slapp den første plata.

At Emitt ble rammet av den britiske musikkinnvasjonen som rullet verden rundt på 60-tallet, og da i særdeleshet The Beatles, hersker det ingen tvil om. Noen ganger er han nesten mer The Beatles enn The Beatles selv. Men det finnes svært mange andre ingredienser i hans musikk, ingredienser som sender tanker til artister som Scott Walker, James Taylor, David Crosby og Creedence.

At Emitt mer enn gjerne tok i bruk både blåsere og strykere tilfører musikken hans en varme og dybde som er sjelden vare blant dagens musikanter. Måten tamburinene smetter inn både her og der er med på å gi flere av låtene en herlig framdrift. Og sånn sett kan man hevde at Emitt, som likte seg best på pianokrakken, egentlig bedrev det mange i dag vil definere som powerpop.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Emitt Rhodes største problem var at han hadde inngått en kontrakt med ABC-Dunhill som innebar at han måtte levere to album i året. Noe som skulle vise seg å være en umulighet. Hans selvtitulerte andrealbum tok for eksempel over ett år å fullføre. Noe som igjen resulterte i at selskapet saksøkte ham for $250 000. En helt vanvittig sum penger på den tiden.

Etter fire år og i en alder av kun 24, pakket Emitt solokarrieren ned i en kiste på loftet. En skattekiste som i dag befinner seg på «The Emitt Rhodes Recordings (1969-1973). Spør du meg er andreplata,«Emitt Rhodes», en sann klassiker alle musikkelskere bør høre før de forsvinner ned (eller var det opp?) i dødsriket.