Mann med mange ansikter

Mann med mange ansikter
Mann med mange ansikter
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pI kveld spiller den folkekjære svensken Peter Jöback julekonsert i Oslo Spektrum for andre år på rad. Men noen juleartist vil han ikke bli sett på som.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jöbacks første juleplate kom ut i 2003. Faksimile.Jöbacks første juleplate kom ut i 2003. Faksimile.

(ABC Nyheter): - Det er vel ingen som tror at en person vil være en «juleartist»! Jeg synes synd på den som tror det. Men det er jo sånn at når man blir kjent for noe, så er det oftest det som sitter. Man kan faktisk bli ganske lei seg for det, man er jo så mye mer. Men på den andre siden blir man sett som noe, i hvert fall.

Popartisten, kabaretsangeren og musikalstjernen Peter Jöback sitter på en tradisjonell café på Aker Brygge i Oslo, og har hevet stemmen en av få ganger i løpet av samtalen vår. Stort sett holder den seg myk og luftig, nesten litt hviskende, men på samme tid underlig intens.

Svensken har nemlig, på tross av sitt forsiktige og nærmest skjøre vesen, en bemerkelsesverdig tilstedeværelse. Han snakker til meg. Og han holder lite tilbake.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jöback vakte oppsikt da han tidligere i år begynte å snakke åpent i media om å ha blitt misbrukt som barn.

- Den friheten jeg kjenner nå, den er så heftig at jeg vil at flere skal få kjenne den, forklarer han.

Åpenheten var resultat av en intens og bevisst prosess, og mange års fornektelse.

- Jeg ville kanskje tatt tak i livet mitt tidligere om det hadde gått dårligere med karrieren min. Jeg har nok brukt jobben nesten som et dop; «jobben går bra, så da har jeg det bra».

Fant friheten i New York

I Manhattans gater. (Foto: Anders Hallberg, peterjoback.com)I Manhattans gater. (Foto: Anders Hallberg, peterjoback.com)

For et år siden flyttet imidlertid Jöback spontant over Atlanteren, da et besøk hos en venn i New York førte til et tilbud om å overta leiligheten han skulle flytte fra. Anledningen kom beleilig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg pleier alltid å ta meg tid til å reflektere i julen, men jeg kjente at jeg trengte en litt lengre periode. Det er noe jeg alltid har sagt jeg ville gjøre, men aldri gjennomført.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som korthåret dandy i 2007. (Foto: Jonas Linell, peterjoback.com)Som korthåret dandy i 2007. (Foto: Jonas Linell, peterjoback.com)

- Jeg hadde kommet på en masse ting fra barndommen min som jeg hadde tatt tak i og på et vis var ferdig med, men som jeg ikke riktig hadde fått reflektert over i fred og ro. Det høres kanskje rart ut, men i byen som aldri sover fant jeg faktisk den siste biten i puslespillet. Jeg kunne liksom begrave alt det gamle.

- Hadde det vært vanskeligere å gjøre hjemme?

- Ja, jeg tror det. Det er så nærme venner og familie. Jeg la meg jo inn på et såkalt ”behandlingssenter”, fordi jeg var helt utslitt og hadde altfor mye bagasje. Da jeg kom ut var jeg nyfrelst og tenkte at «nå skal jeg leve mitt liv». Men så kom jeg tilbake til Stockholm, og selv om jeg hadde forandret meg, var det ingen rundt meg som hadde gjort det.

Nerden Jöback, 2008. (Foto: Åsa Tällgård, peterjoback.com)Nerden Jöback, 2008. (Foto: Åsa Tällgård, peterjoback.com)

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det, at man har havnet i et mønster som voksen, og så er det bare sånn ting er. Men de fikk meg til å innse at jeg har et valg. Det er bare det at man må sette seg ned og gå gjennom det. Hva vil jeg med livet mitt? Hvor setter jeg grensene mine? Hvordan vil jeg et forhold skal være? Og jobben min?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ambisiøst coverprosjekt

I musikkbyen New York fant Jöback seg fort til rette, ikke minst som en uvant anonym person. Inntrykkene var mange, og plutselig meldte det kreative behovet seg.

- Det var jo ikke meningen at jeg skulle lage noen plate. Det var bare det at jeg elsket bydelen jeg bodde i så mye at jeg ville lage et soundtrack til mitt år i New York.

Med nyfunnet ro, 2009. (Foto:Anders Hallberg, peterjoback.com)Med nyfunnet ro, 2009. (Foto:Anders Hallberg, peterjoback.com)

- East Village er en bydel hvor alt er lov, den er veldig lite dømmende. Ulike typer mennesker satt og drakk øl sammen om kvelden – det kunne være en fyr i dress sammen med en transvestitt, akkurat sånn som man drømmer om at det skal være. Jeg tror det kommer av at mange i det området er på flukt fra noe og forsøker å finne seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Resultatet av oppholdet ble et album med coverlåter, et konsept Jöback lenge hadde hatt lyst til å gjennomføre uten helt å finne formen. Med «East Side Stories» falt brikkene på plass.

Det er ikke småtterier sangeren har gitt seg i kast med. Her er velkjente klassikere som Americas «A Horse With No Name», Chris Isaaks «Wicked Game» og «Everybody Hurts» av R.E.M., men også låter av nyere og mer alternative artister som Radiohead («No Surprises»), The Verve («The Drugs Don’t Work») og Rufus Wainwright («This Love Affair»).

Med andre ord: Ikke bare låter mange allerede har et nært forhold til, men også låter av artister med nok av fans som ikke akkurat er kjent for å være positivt innstilt til Jöback. Men dét har ikke bekymret ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trist av fastlåste oppfatninger

- Det var også en av grunnene til at jeg ville dra til New York – de setter faktisk ikke folk i bås på samme måte som vi gjør her. Det kan man jo bli trist for iblant. Når jeg hører på musikk går jeg etter hva jeg hører, ikke hva jeg vet. Jeg kan forstå om noen ikke liker det man gjør, men om det er på grunn av hva man vet den personen har gjort tidligere, synes jeg det er kjempesynd. Folk forandrer seg jo, man gjør nye ting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hva med de som ikke liker det du gjør?

- Men hva er det jeg gjør? Du har en forestilling om hva jeg gjør. Men om du ser på platene jeg har laget, så er det ingen av dem som er like hverandre.

- Versjonene som er på denne plata, mener jeg.

- Ja, dét kan jeg forstå! Jeg har jo hørt covere som jeg overhodet ikke liker. Jeg har ikke laget en plate fordi jeg tror alle skal like det jeg gjør.

- Du var ikke redd for det?

- Nei, men jeg har aldri vært redd for sånt. Om det er noe jeg skal få «kred» for, så er det motet mitt. Da jeg var 18-19 år var jeg et tenåringsidol, men det var liksom ikke lov å være popsanger da. Så kom Backstreet Boys, og i dag er det bare å se på Idol og se hvor mange gutter som synger der. Tidene endrer seg.

Variert karriere

I løpet av samtalen vår blir det stadig tydeligere at Jöback har kjent mye på det å være en person mange har en oppfatning av hvem er, og at han har behov for å vise at det finnes mer enn bare én Peter Jöback.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

38-åringen har nemlig en lang, variert og omfangsrik karriere bak seg. Allerede 11 år gammel sto han på scenen i «Sound Of Music», og gikk videre til en lang rekke musikal- og kabaretroller, og dessuten deltakelse i Grand Prix. Men han har også gitt ut et titalls popalbum med egen musikk. Her hjemme er han ikke minst kjent for juleplatene sine, og duetten «Gå Inte Förbi» med Sissel Kyrkjebø.

- Jeg har gjort musikaler, pop, litt soul – alt mulig. Men hver plate jeg har laget har speilet hva jeg har vært som person.

- Hva har musikalbakgrunnen din gitt deg som popartist?

- Sceneerfaring, svarer Jöback kontant.

- Jeg har en enorm scenerutine, det merker jeg når jeg jobber med andre på min alder. Jeg tror også jeg er en veldig morsom artist å jobbe med som musiker, fordi jeg er et ensemblemenneske. Jeg vet at det ikke blir noen god forestilling om ikke alle andre er gode, og har det bra. Så jeg er ganske omtenksom med musikerne mine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nye samarbeidspartnere

Kanskje var det nettopp det som fikk alle duettpartnerne til å stille opp på «East Side Stories». Med seg har svensken blant annet The B-52’s-vokalist Kate Pierson, Bowie-bassist Gail Ann Dorsey og sangeren Sia – alle som én mennesker han møtte tilfeldig og gjennom bekjentskaper i løpet av sitt opphold i New York.

- Jeg ble bedt til middag hos Kate Pierson, og på kvelden ble det til at vi sang gjennom alle coverlåtene for å forklare hva vi skulle gjøre. Når vi kom til «Sing» var det en låt hun aldri hadde hørt – jeg tror ikke Travis er spesielt store i USA – men hun la på stemmer og kjørte på som bare det. Da hoppet jeg bare i det og sa: «Du vil kanskje synge den på skiva?».

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Når på dagen var dette, sa du...?

- Nei, det var på natten. Kanskje det var derfor hun takket ja, utbryter han lattermildt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nært forhold til låtene

Låtutvalget er derimot langt fra tilfeldig. Hver og en av sangene på plata har en eller annen forbindelse til Jöbacks opphold i New York, selv om ikke alle koblingene er like tydelige. Selv om Jöback gjerne ville, var det for eksempel ikke så lett å finne plass til «A Horse With No Name», en låt som snarere assosieres med California og vestkysten enn New Yorks hektiske storbyliv. Men en svett dag i Manhattan-rushet ga svensken en aha-opplevelse.

- Jeg skulle ta en taxi, det var trafikkork og folk ble bare mer og mer irriterte. Da hørte jeg bare den låta: «I’ve been through the desert on a horse with no name». «»

Dette er jo den verste urbane ørkenen», tenkte jeg, og der satt jeg i en taxi, drevet av hestekrefter – «a horse with no name» – og reiste gjennom Manhattan.

Noen nærmere detaljer om hva enkeltlåtene betyr for ham vil han derimot nødig å gå i.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det er som når man skriver musikk selv: Når man har sluppet pennen og sangen er ferdig, da er det opp til lytteren å speile sitt eget liv i musikken. Men de er plukket ut fordi de speiler de historiene jeg hørte der, og hver dag i mitt eget liv.

Musikk som intimitet

Er det én ting man sitter igjen med etter en samtale med Peter Jöback, er det nettopp at han legger mye av seg selv i arbeidet sitt. Selv mener han det har vært avgjørende for ham å kunne være intim med andre mennesker gjennom musikken, siden det er noe han har slitt med personlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Når jeg sang, da kom det fra hjertet. Da torde jeg litt mer, forklarer han.

Og selv om han altså ikke vil ha for mye fokus på disse julegreiene, viser det seg at nettopp den seks år gamle juleplata «Jag Kommer Hem Igen Till

Jul» har hatt en spesiell betydning for prosessen Jöback har vært gjennom de siste årene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det var der jeg begynte å jobbe med meg selv, fordi den plata ga meg en nøkkel til barndommen min. Går man på julekonsertene mine så vet man at det er en ganske personlig, vemodig og alvorlig konsert. På den måten har jeg brukt musikken til å fortelle min historie.

- Jeg tror coverplata er den siste plata i denne reisen min om å lande i meg selv, avslutter han – tilsynelatende tilfreds med å ha sluttet ringen.