Sønnen redder liv i Ukraina: – Jeg tror jeg er en av Norges stolteste mammaer

Sønnen til Grethe Sørsveen (53) vokste opp på Brøttum i Innlandet. Han var en stille og litt beskjeden gutt, som ikke gjorde så mye ut av seg. Han var flink på skolen, men hadde han gitt litt mer, hadde han vært enda flinkere. Det er Grethe sikker på.

Siri og Sander har alltid vært tette, men de siste årene har forholdet deres styrket seg veldig, forteller moren. Foto: Privat

Hun har vært alene med Sander og lillesøster Siri siden barna var små. Det har knyttet dem tett sammen.

Selv om sønnen var litt stille og beskjeden da han var yngre, vil ikke Grethe si han var forsiktig.

– Han er jo gutt, humrer hun overfor ABC Nyheter.

Grethe har aldri holdt barna tilbake, men har heller vært der for dem hvis de slo seg.

Sjokket: Verden stoppet opp

Sønnen til Grethe, Sander Sørsveen Trelvik (23), var ikke eldre enn 20 år da han bestemte seg for å reise til Europas største krigsscene, slagmarken i Ukraina. Hjemme i Norge jobbet han som miljøarbeider i Oslo i påvente av lærlingplass som ambulansesjåfør.

Sander i Ukraina. Foto: Privat

Sander Sørsveen Trelvik Foto: Privat

Da Sander en dag nevnte for moren at han skulle reise til Ukraina for å hjelpe til som frivillig ambulansesjåfør i tre uker, stoppet verden hennes opp.

– Det er vanskelig å sette ord på hva jeg følte da han skulle dra. Jeg syntes det var kjempeskummelt, forteller Grethe.

Samtidig var hun fullstendig klar over hvor omsorgsfull sønnen er, og at det ligger hans hjerte nært å kunne hjelpe til.

– Jeg vil ikke at du skal dra, men jeg forstår hvis du gjør det, sa hun.

Tårene hennes rant den dagen han dro.

– Det var tre lange uker, det skal jeg love deg.

Aldri forsøkt å stoppe ham

Det har gått over tre år siden Russland invaderte Ukraina og startet den første fullskalakrigen i Europa siden andre verdenskrig. Ukrainske styrker har hindret en rask russisk seier, og det Russland kaller en militær spesialoperasjon er blitt en utmattelseskrig.

Å gå inn i det rommet. Å se ham. Det gjorde så vondt

Grethe

Krigen har lagt landsbyer, byer og tusenvis av ukrainske hjem i ruiner. Ifølge en analyse fra FNs utviklingsprogram vil gjenoppbyggingen av Ukraina koste 524 milliarder dollar over det neste tiåret.

Da Sander kom hjem igjen, tok det ikke lang tid før Grethe skjønte at han kom til å reise tilbake til det krigsrammede landet. Grethe har aldri forsøkt å stoppe sønnen fra å reise. Det hadde hun heller ikke klart. Når han har bestemt seg for noe, gjør han det, sier moren og smiler.

Sander er flink til å sende oppdateringer til familien hjemme i Norge når han er på jobb i Ukraina, men innholdet er variert.

– Vi kan få bilder av vakre bygninger, men også videoer av at bombealarmen går og at de må evakuere ned i bomberom. Det var veldig tøft å se slike videoer de første gangene. Jeg var ikke forberedt på at det var bombing så nær der han var, forklarer moren.

Hjertet stoppet

På Sanders femte tur, ble Grethes største mareritt virkelighet. Sønnen ble hardt skadd etter å ha blitt rammet av et russisk angrep i Bakhmut.

– Jeg vet ikke om jeg har skjønt det helt ennå, sier Grethe.

Hun husker fortsatt hvordan det gikk et gufs gjennom hele henne da hun fikk en tekstmelding fra et tysk telefonnummer.

«Please call back. Sander».

Grethe Sørsveen mottok en tekstmelding fra et ukjent nummer. Foto: Privat

Hjertet stoppet. Grethe spør om fakta, og lurer på hvorfor det skrives på engelsk. Hun får beskjed om at vedkommende hun tekster med er en lege som behandler Sander.

På dette tidspunktet er Grethe i andre etasje. Hun løper ned trappen, og setter seg i sofaen med datteren før de ringer det tyske telefonnummeret.

– Jeg kan ikke forklare hva som skjer med meg når vi ringer tilbake. Jeg går inn i en boble, kald og rolig, men stresset, selvfølgelig.

Grethe merker at hjertet hennes begynner å slå fortere bare av å snakke om det.

Hun fikk snakke med sønnen, men hun husker ikke hva de snakket om. Hun fikk vite at Sander hadde det bra etter omstendighetene og at han skulle bli fraktet hjem til Norge. Hun var i sjokk.

– Det gjorde så vondt

For Sander var faktum etter angrepet annengradsforbrenninger på 40 prosent av kroppen. 30 metallsplinter hadde tvunget seg inn i lemmene, og begge trommehinnene var sprukket. Han har fortsatt redusert hørsel på ett øre.

Når ABC Nyheter ringer Sander en vårdag i april, forbereder han seg på å legge seg på operasjonsbordet om ett døgn. Sander skal operere øret, i håp om at hørselen skal bli bedre. Planen for operasjonen er å få inn protese og bygge opp en ny trommehinne, for sånn som øret hans har vært de siste årene, har det vært helt åpent.

Selv etter å ha gått gjennom det Sander og kollegene opplevde, var han aldri i tvil om at han skulle tilbake. Det bestemte han seg for allerede da han lå i ambulansen.

– Delvis fordi jeg fortsatt ville hjelpe og følte jeg ikke hadde gjort det jeg skulle. Men også som en form for eksponeringsterapi for min egen del. Jeg vil ikke ha det som det siste minnet mitt derfra.

Grethe forteller at det blir litt og litt lettere for hver gang han reiser. Etter Sander skadet seg, har det vært annerledes. Uten at hun kan forklare det, har hun ikke kjent på den samme frykten som før han ble skadet. Foto: Privat

Etter å ha blitt fraktet hjem til Norge, gjennomgår han omfattende hudtransplantasjoner på Rikshospitalet, før han tilbringer to måneder på Akershus universitetssykehus for rehabilitering.

Grethe og familien var raskt på plass for å besøke Sander på sykehuset. Sander lå isolert, fordi sykehuset ikke ville ta noen sjanser. Sander kunne ha blitt smittet med multiresistente bakterier i Ukraina. Familien måtte derfor ha på seg frakk, munnbind og hansker.

– Å gå inn i det rommet. Å se ham. Det gjorde så vondt, sier Grethe. Det begynner å knyte seg når hun tenker tilbake. Hun fikk ikke gitt ham en klem engang.

– Jeg måtte stryke ham på hånden med en plastikkhanske.

Likevel beskriver hun besøket som følelsessterkt på en helt spesiell måte.

Grethe, Sander og Siri. Foto: Privat

– Det blir enklere

Etter tre måneder på sykehuset ble Sander skrevet ut. To måneder senere reiste han tilbake til Ukraina.

– Brenner man for noe, så brenner man for noe, sier moren.

Nå har Sander vært i Ukraina syv ganger. Han er medgründer av den frivillige organisasjonen Frontline Medics, og han har planer om å reise til Ukraina igjen til sommeren.

Overfor ABC Nyheter forteller Sander at han er heldig som har et så godt forhold til familien, og han syns det er veldig fint at de alltid har ryggen hans.

Å reise til Ukraina, og vite at familien går her hjemme og bekymrer seg, har vært tungt. Likevel har han aldri vært i tvil.

– Jeg har vært veldig bestemt på at jeg skal reise å hjelpe til uansett hva, sier han.

For den unge ambulansesjåføren har det vært deilig at han kan være ærlig og ikke trenger å legge skjul på noe overfor sine nære. Han forteller at han har jobbet med kolleger i Ukraina som har løyet for sine familier om hvor de befinner seg.

– Det gjør det mye verre for familien dersom det skulle skje noe, mener Sander.

Grethe forteller at det blir litt og litt lettere for hver gang han reiser. Etter Sander skadet seg, har det vært annerledes. Uten at hun kan forklare det, har hun ikke kjent på den samme frykten som før han ble skadet.

– Jeg sitter fortsatt med en redsel i kroppen, men det har gjort noe med meg, sier hun.

– Jeg tror jeg er en av Norges stolteste mammaer over Sander og at han gjør dette frivillig fra egen lomme. Jeg er kjempestolt over sønnen min og det han har gjort.