– Det er veldig få i verden som driver med det ennå, men jeg tror dette feltet kan bli kjempestort. Og det er jo drittøft, sier Jørn Hurum. Foto: Ingrid Spilde
Hvem bæsjet – for 250 millioner år siden?
På Svalbard fant forskere tusenvis av bæsjeformede klumper i fjellet. Var de virkelig lorter? Og kunne de i så fall vise hva de forhistoriske dyra hadde spist?
Artikkelen fortsetter under annonsen
(Denne saken ble først publisert på Forskning.no).
Vanja Simonsen trekker ut en skuff i lokalene til Naturhistorisk museum på Økern i Oslo.
Der ligger eske på eske med småstein. Ved første øyekast kan det se ut som grus og små rullestein.
Men i virkeligheten er steinene en slags bifangst, samlet inn i forbindelse med utgravingene på Marmierfjellet på Svalbard i 2015 og 2016.
Forskerne konsentrerte seg da først og fremst om skjeletter fra marine dyr, som fiskeøgler, fisker, hai og archosaurer.
Men noen av steinene som dukket opp i de samme lagene, var likevel en smule for mistenkelige til å la ligge.
Vanja Simonsen har gjort masteroppgaven sin på 250 millioner år gammel bæsj. I denne skuffen har hun samlet de fineste eksemplarene. Foto: Ingrid Spilde
Koprolitter
Steinene er små og mørke, med glatte, nesten polerte overflater. Noen er bare fragmenter, som buede flak eller runde skiver. Men andre er hele, avlange pølser som smalner av i endene.
Hvem som helst kan se at de ligner på lorter.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen er de virkelig det?
– Vi var litt usikre i starten på om det kunne være fosfat-noduler, sier Simonsen.
– Men så stappet vi et par av dem i CT-scanneren. Da så vi at dette definitivt er koprolitter – forsteinet bæsj.
Steinene var nemlig fulle av beinbiter.
De viste seg å kunne avsløre helt nye detaljer om det forhistoriske livet på Svalbard.
Fant rester etter nye dyr
Simonsen har gjort masteroppgaven sin nettopp på disse koprolittene. Hun sendte 26 utvalgte koprolitter igjennom CT-scanneren på Naturhistorisk museum. På bildene var det mulig å kjenne igjen noen av beinfragmentene i den forsteinede bæsjen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Jeg fant beinrester etter fiskeøgler og fisk. Det dukket også opp hele fiskeskjell og en haitann, sier hun.
Men det var kanskje enda mer spennende å oppdage skall og kroker fra blekksprut og nåler fra svamp.
Noen spiste blekksprut for 250 millioner år siden. CT-bildet av innsida av en koprolitt viser en blekksprutkrok, sterkt forstørret. Slike harde kroker sitter på armene til noen blekkspruter. Dette er første gang forskere har funnet slike håndfaste spor etter blekksprut i disse lagene fra Svalbard. Foto: Vanja Simonsen
Det finnes nemlig ingen andre funn av disse bløtdyra fra dette laget på Svalbard.
Artikkelen fortsetter under annonsen– De er kun bevart i koprolittene, sier Simonsen.
Lortene er rett og slett små tidskapsler med hittil ukjent informasjon.
Bæsjen bevarer
Bløtdyra som levde for 250 millioner år siden, var små og gikk lett i oppløsning, forteller Simonsen.
De bittesmå, harde delene av dyra, som blekksprutkroker og svampenåler, ble antagelig raskt spredt og ødelagt.
Men inni bæsjen var de mer beskyttet. Noen av lortene sank raskt ned og ble begravd i leirbunnen på havet som fantes der den gangen. Der var det i utgangspunktet gode bevaringsforhold.
– Dessuten skjer det også kjemiske prosesser i slik bæsj som gjør at den lettere blir forsteinet og bevart, sier Simonsen.
Det finnes tusenvis av koprolitter fra Svalbard i samlingen ved Naturhistorisk museum. Noen er bare fragmenter, slik som denne. Andre er hele forsteinede bæsjer. Formen kan fortelle noe om hvem som en gang bæsjet. Foto: Ingrid Spilde
Hvem har bæsjet?
Materialet fra skuffen på Økern viser altså at noen spiste både fisk, hai, fiskeøgler og blekksprut, den gangen for 250 millioner år siden.
Spørsmålet er hvem.
– Det har jo vært en av oppgavene mine – å prøve å finne ut hvem som har bæsja, sier Simonsen.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det har vært et stort puslespill.
Hun forteller at hele prosjektet startet med å gå igjennom store mengder koprolitter, og sortere dem etter form. Det kan nemlig gi et inntrykk av hvem som en gang lagde bæsjen.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det finnes noen karaktertrekk man kan se etter, sier hun.
Noe av koprolittene har fortsatt litt spiralform. Det er kjent at haier lagde bæsjer som så slik ut. Foto: Ingrid Spilde
For eksempel har tidligere undersøkelser kommet til at koprolitter fra hai er spiralformet i den ene enden. Det er også kjent at nålevende krokodiller kan ha dype spor og riller i bæsjen.
Disse ytre trekkene kan kombineres med innholdet som vises på CT-bilder. Det gir for eksempel mening at fiskeøgler ville spise blekksprut.
Forteller om spisevaner
Bildene fra CT-scanneren og fra tynne, slipte skiver av koprolittene, viste at lortene var minst like forskjellige på innsida som på utsida.
Noen var fulle av ganske store beinbiter, mens andre nesten ikke hadde noe bein. Dette forteller noe om dyret som bæsjet. Ikke bare om hva de spiste, men hvordan.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Koprolittene som vi tror stammer fra fiskeøgler, har ganske store og hele beinfragmenter, sier Simonsen.
Dette kan tyde på at fiskeøglene slukte store biter av byttene sine.
Et mikroskopbilde av en av de tynne skivene fra en koprolitt viser et fiskeskjell. Foto: Vanja Simonsen
Forskjellig fordøyelse
Mange og kantete beinbiter vitner om et fordøyelsessystem hvor maten raskt går igjennom.
– Koprolitter fra fisk er for eksempel fullstappet med beinrester, sier Simonsen.
Når bæsjen har færre og mer avrundede biter, er fordøyelsessystemet trolig bedre til å bryte ned og utnytte innholdet i maten. I noen tilfeller er det nesten ikke noe bein igjen. Det kan vitne om et dyr med en svært effektiv fordøyelse.
– Slik vi ser i nålevende krokodiller, for eksempel, sier Simonsen.
– De fordøyer bein og alt, og du finner nesten ingenting helt i det som kommer ut.
Artikkelen fortsetter under annonsen
De aller fleste bæsjene er ganske små, til tross for at dyra som lagde dem, kan ha vært ganske store - en meter lang eller mer. Men det finnes også større lorter. Her viser Simonsen fram den største i samlingen. Foto: Ingrid Spilde
Skriver artikkel
Nå jobber Simonsen med en vitenskapelig artikkel om funnene i koprolittene fra Svalbard, sammen med veilederne Aubrey Roberts og Jørn Hurum ved Naturhistorisk museum. Hurum har ledet ekspedisjonene på Svalbard og var den som tok initiativ til at de lort-lignende steinene skulle undersøkes nærmere. Men selv han er overrasket over hvor mye Simonsen har oppdaget.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Skal du finne noe, må det jo for det første være noe der, og for det andre må du ha god røntgenkontrast mellom beinrester og resten av bæsjen, sier Hurum.
Her viste det seg altså å være begge deler.
Bæsjehumor
– Vi hadde ikke gjort noe systematisk på koprolitter før. Og så slipper vi til en student som klarer å finne en hel verden der inne!
Hurum tror de bare så vidt har gløttet inn i en hittil uutforsket gullgruve av informasjon om fortida.
– Det er veldig få i verden som driver med det ennå, men jeg tror dette feltet kan bli kjempestort. Og det er jo drittøft, sier professoren.
– Bokstavelig talt, hehe.
Han er langt fra den eneste i prosjektet som ikke kan dy seg for å tulle litt.
Simonsen innrømmerat toaletthumoren har florert.
– Vi jobber med å fordøye stoffet, sier hun.
– Det kommer nok til å bli en dritbra artikkel til slutt.
