(Denne saken ble først publisert på Forskning.no).
Fedrene snakket aldri om det de hadde opplevd, fortalte etterkommere av fanger i andre verdenskrig på et seminar nylig.
I jobben som psykiater har professor Trond Heir møtt mange som opplevde andre verdenskrig. Han bekrefter at det ikke er uvanlig at krigsseilere, torturofre og krigsveteraner unnlot å fortelle familiene sine om det de hadde opplevd.
– Når man har opplevd vonde hendelser, så har mange et behov for å unngå alt som minner om hendelsen. Hvis de snakket med sine nærmeste, ble det vanskeligere å holde avstand til minnene, sier Heir.
Tre historikere og en psykiater er enige om at det er flere og sammensatte grunner til krigsgenerasjonens taushet.
Fanger og krigsseilere var oftest menn.
– Ifølge datidens kjønnsrollemønster skulle menn være de sterke i familien. De ville ikke utsette sine nærmeste for emosjonelle ubehag over det de hadde opplevd, sier Trond Heir.
Han er professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo og forsker på traumer og katastrofer ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
– De ønsket ikke å fremstille seg som ofre, men heller som at de håndterte livet slik rådende mannsidealer tilsa. Da ble det vanskelig å skulle snakke om de sterkeste følelsene sine, sier Heir.
Bjørn Tore Rosendahl er historiker ved Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand. Han har snakket med etterkommerne av krigsseilere og fanger.
– Det de forteller oftest om, er at far, og noen ganger mor, ikke fortalte noe, sier Rosendahl.
På Krigsseilerregisteret.no er det lagt ut vitnemål fra sjøfolk etter torpederinger og forlis.
– Et barn av en krigsseiler fant vitnemålet til faren sin, som aldri hadde fortalt noe fra krigen. Men her lå farens fortelling om det han hadde opplevd, sier Rosendahl.
Barna så at foreldrene hadde det vanskelig, men visste ikke hvorfor.
– For mange av barna ville det vært bedre å ha visst hvorfor far hadde problemer enn å høre om dem i ettertid. Foreldres skjulte sannheter kan gjøre barnas liv vanskeligere, sier Heir.
– Flere har sagt at de trodde de der hjemme ikke ville forstå hvordan det egentlig var i fangenskap og på skipene, sier Bjørn Tore Rosendahl.
Mange hadde opplevd ekstreme ting. Krigsseilere levde i frykt for torpedering. De så kamerater drukne eller havnet selv i det farlige havet. Fanger ble torturert, slet og sultet.
– De som kom hjem, manglet et felles språk og felles referanser om erfaringene under krigen. Jeg tror mange ønsket å skåne sine nærmeste for det de hadde vært utsatt for. De kjente kanskje også på skam om de hadde blitt utsatt for nedverdigende ting, sier Rosendahl.
Historiker Guri Hjeltnes har blant annet jobbet med holocaust-historie.
– Den jødiske erfaringen var så dramatisk. De mistet så mange familiemedlemmer. Flere har fortalt at de ville bare gå videre. De snakket ikke med barna sine, for de ville at de skulle vokse opp som vanlige ungdommer – uten en tung bør, sier Hjeltnes.
Kanskje var frykten for å ikke bli forstått, eller trodd, så stor at det var lettere å holde munn.
Samuel Steinmann var en av få jøder som overlevde Auschwitz.
– Han fortalte at han i Stockholm ble intervjuet av svenske aviser da han kom hjem sommeren 1945. Journalistene tvilte på historien hans. Da sluttet han å snakke om leirerfaringene, og det tok mange år før han fortalte historien sin, sier historiker Guri Hjeltnes.
Først i 2012 ba norsk politi om unnskyldning for sin befatning med deportasjonen av norske jøder. I 2013 kom den offisielle unnskyldningen til krigsseilerne for hvordan Norge hadde behandlet dem etter 1945.
– Min erfaring med både sjøfolk og andre veteraner er også at mange av dem ikke har tenkt på at deres personlige erfaringer kan være en interessant eller verdifull historie for allmennheten, sier Guri Hjeltnes.
En krigsseiler fortalte Hjeltnes at de hjemme ikke visste noe om hva de ute hadde vært med på. Og de som seilte ute, bøyde seg i støvet for de hjemme som hadde vært okkupert i fem år.
