Denne tråden forandret Norge

Kvinnene er på vei til fabrikken. De jobber på Vøien bomullsspinneri på Sagene i Oslo.

De er de første industriarbeiderne her i landet. Og står i sentrum av det historikere senere kaller et tidsskille.

Det har gått 80 år siden den første spinnemaskinen ble funnet opp i England. Før måtte hvert garnnøste spinnes fra ull til tråd på en rokk. Nå kunne maskinen, som ble kalt Spinning Jenny, lage mange sneller tråd samtidig.

Og råvaren var ikke lenger ull, men bomull.

Spionene ville ha Jenny

Den britiske tekstilindustrien får et stort forsprang. Det blir startskuddet for en helt ny periode i verdenshistorien – den industrielle revolusjonen. Men foreløpig bare i Storbritannia.

Bomullsklær var billigere å lage enn de gamle ullplaggene. De var slitesterke - og fine. Kjoler sydd på 1950-tallet med stoff fra Knud Graahs veveri, utstilt på Arbeidermuseet på Sagene i Oslo. Foto: Nina Kristiansen

Gründere med kapital fra hele Europa følger med. De sender spioner til Spinning Jenny og fabrikkene i Manchester. Britene tviholder på den nye kunnskapen. Det er strengt forbudt å selge tegninger, maskiner eller kompetanse.

Så går det nesten 80 år. England åpner opp.

Det er blitt for vanskelig å holde spionene unna. Dessuten er det penger å tjene på salg av maskiner og kunnskap.

– Da er to norske menn raskt på plass i Manchester, forteller Gro Røde.

Hun er historiker og formidlingsansvarlig for arbeiderkultur og industrihistorie ved Oslo museum.

24 år gammel gründer

De to er Knud Graah og Adam Hiorth. De treffer hverandre på en pub og skjønner raskt at de er ute i samme ærend. De vil ha de første kontraktene om den nye teknologien.

Mens Hiorth slår seg ned i Nydalen i Oslo, starter Knud Graah spinneri på Sagene i samme by.

– Jeg er imponert over Knud Graah. At han turte! Han var en modig gründer som så muligheten til å bruke kreftene i Akerselva på nye måter, til ny industri, sier Røde.

Graah er 16 år da han flytter til Norge fra Danmark. Han jobber seg opp i handelsstanden og er bare 24 år gammel da han får kontrakten i Manchester.

Han får med seg kapital fra søsteren Charlotte og svogeren Nils Young. Sammen kjøper de rettighetene til fossefallet ved Sagene og bygger landets første fabrikk: Vøien bomuldsspinderi - senere AS Knud Graah & Co.

Arbeiderklasse­mannen er mest uenig med kvinner som har lang utdanning

LES SAKEN

Unge kvinner får jobb

Maskinene kommer fra England.

– Spolen blir plassert inn i en skyttel og så skutt inn i veven. Det gjør det mulig å produsere store mengder stoffer uten håndkraft, men med maskiner, forteller Røde.

Graah gjør avtaler med arbeidere og formenn, som flytter til Norge for å lære opp fabrikkens ansatte.

Som altså er unge kvinner.

– Det er en sosial revolusjon at kvinner får lønnet arbeid. Flertallet av dem som får jobb i fabrikken, er unge, ugifte kvinner i alderen 18 til 23 år, sier Røde.

Billige, flinke og lett å styre

Det var mange av dem. Graahs spinneri hadde over 400 arbeidere. Nabobedriften, Hjula veveri, hadde nærmere 900 arbeidere.

– Vi har teorier om hvorfor de ansatte kvinner, og ikke menn. Fabrikken trenger den beste arbeidskraften. De trenger arbeidere som er hendige, smarte og som lærer fort. De skal også være lette å styre og ikke lage problemer. Det var genialt å ansette unge jenter, sier Røde.

Dessuten var kvinnelig arbeidskraft billigere. Og det var tradisjon i bondekulturen for at kvinner drev med spinning og veving.

Knud Graah og andre fabrikkeiere gjorde som i England, de satset på kvinnene. 30 prosent av arbeidsstokken var likevel menn. De reparerte, smurte og stilte inn maskinene – og gjorde vedlikeholdsarbeid i lokaler og bygninger.

Strevsomt barnepass

Mange kvinner sluttet på fabrikken når de giftet seg, andre fortsatte til de ble gravide.

Forfatteren Oskar Braaten har i flere bøker beskrevet fabrikkarbeidere som har barn, men ikke barnepass.

Han forteller om moren som må gå fra barna sine hver morgen før klokken seks. De sover fortsatt. Hun skjærer brød og legger i ovnen. Så går hun på jobb. Når hun står ved spinnestolen, går tankene til ungene. Våkner de tidsnok til skolen? Får de i seg mat? Vasker de seg? Passer de seg for vedovnen og trafikken? Midt på dagen har hun pause og kan løpe hjem. Så må hun tilbake for enda flere timers arbeid.

– Det fantes private dagmammaer, som Hønse-Louisa. Frelsesarmeen drev også barnepass, der enslige mødre kunne levere de minste barna. Og på barneasylet gikk barn over tre år. Men dette var unntaket, de fleste arbeiderne var ugifte, uten barn, forteller Gro Røde.

De første med fritid

Det var ikke lett å kombinere arbeid med familie. Kvinnene hadde arbeidsdager opp mot 12 timer.

Likevel hadde de noe som var helt nytt. Nemlig fritid. Etter 12-timersdagen var kvelden deres. Det var også halve lørdagen og hele søndagen.

– De er de første med regulert arbeidstid. Tjenestejentene, det vil si hushjelpene, hadde nesten aldri fri. De måtte tilpasse seg familien de tjente hos. Heller ikke håndverkerne kunne gå hjem før jobben var gjort og mesteren deres ga dem tillatelse, sier Røde.

Arbeidsforholdene var dårlige.

Fabrikkarbeider Anne Pleym forteller om mørke og triste fabrikklokaler på 1880-tallet. Maskinene sto så tett at det var vanskelig å komme fram.

Bomullen var ikke ferdig renset da den kom til fabrikken. Rensingen og maskinene ga veldig mye lo og støv – som folk pustet inn. Flere ble syke.

Så var det bråket fra maskinene.

– Venner seg til bråket

Lydforholdene blir beskrevet i jubileumsboka da bedriften Knud Graah fyller 50 år, men der hevdes det at arbeiderne hans tåler støyen:

«For dem som ikke er vant til at færdes i en tekstilfabrik, vil larmen i vævsalen forekomme øredøvende, og det synes umulig at føre sammenhængende samtale i saa støiende omgivelser. Arbeiderne derimot, der daglig vanker i lokalet, vænner sig snart til larmen og kan med lethet meddele sig til hindanden …»

De unge fabrikkarbeiderne er med fra dag én i den norske, industrielle revolusjonen, ifølge Røde.

Mange historikere mener det var mindre revolusjon og mer en langsom utvikling med mange faktorer. Norsk økonomi var i vekst fra 1830. Det var økt eksport av fisk og tømmer. Skipsfarten hadde sine glansdager. Ny teknologi var kommet på plass, med dampturbiner og mer effektiv bruk av vannkraft.

– Jeg vil likevel kalle det en revolusjon. Tre tekstilfabrikker kom raskt opp i stor produksjon, som var teknisk og maskinelt krevende. Det førte til mange nye industriarbeidsplasser. Norge blir raskt et industriland, sier Røde.

Gro Røde viser fram bomullsspolen hun valgte da forskning.no ba henne om å finne fram den mest interessante gjenstanden på Arbeidermuseet. Foto: Nina Kristiansen

Spolen med bomullstråd fører til store endringer. Mange tjener store eller små penger på den nye næringen. Men det finnes en bakside.

Rettigheter under press, men kvinners kamp fortsetter

LES SAKEN

– Mulig på grunn av slaveriet

For hvor kommer bomullen fra? Hvem plukker bomullen?

Det er slaver i sørstatene i USA som sørger for råvaren til det norske industrieventyret.

- De første årene av driften av fabrikkene i Norge blir bomullen plukket av slaver, som blir utsatt for den verste menneskelige handlingen som finnes. De er en vare. Dette gjør tekstilproduksjonen i Norge mulig, sier Røde.

Forståelsen for de menneskelige kostnadene kommer ikke til syne i Knud Graahs jubileumsbok:

«Det er ingen tilfældighet at det netop blev Amerika som satte bomuldsdyrkningen i system. Det heldige klima i Golfstaterne, den enestaaende frugtbare jordbund, og ikke mindst den lette adgang til arbeidshjælp, gjorde en sterk utvikling naturlig.»

Borgerkrigen i USA fra 1861 til 1865 gjorde slutt på slaveriet. Men bedriften Graah oppsummer at de frigjorte afroamerikanerne fortsatt trives på bomullsmarkene med «det behagelige arbeidet og sorgløse liv». Det kommer av «forskjellighet i menneskenes natur og fysiske anlæg», ifølge bedriften. I tillegg bidrar flinke plukkere i India og Egypt.

FN-sjefen: Det vil ta 300 år før verden oppnår likestilling

LES SAKEN

Hva skjer i dag?

– Historien om spinneriene er også så fæl. Hva kostet den industrielle revolusjonen menneskene og verden? spør Røde.

Hun trekker linjene fram til i dag.

– Hvordan står det til med menneskene i tekstilindustrien i dag? Vi ser reportasjer fra forferdelige arbeidsforhold for dem som syr plaggene våre, men hva med dem som høster bomullen og spinner den? Hvor er jordene som utsettes for enorme mengder gift og påkjenning? Det vet vi ikke noe om, og vi forbrukere bryr oss ikke, sier Røde.

Etter 110 års drift går Graahs spinneri og Hjula veveri på Sagene konkurs.

– Kanskje sannheten om tekstilproduksjonen er at det er for billig. Verken da eller nå betaler vi det arbeidet bak plaggene faktisk koster, sier Gro Røde.

Bilder:

Bomullsspole og fabrikkene i dag. Foto: Nina Kristiansen.

Historiske bilder: ukjent fotograf / Digitalt museum, public domain.

Bomullsplantasje: Phillip Minnis / Shutterstock / NTB

Kilder:

Norgeshistorie.no

Gro Røde (red.:) Livet langs elva. Bydel Sagene-Torshov, 2000.

Oskar Braaten: Akerselva, 1951.

Jubileumsbok: AS Knud Graah & Co og A.S Vøiens Bomuldsspinderi 1846-1921.

Avisartikler fra perioden 1840-1957 i Nasjonalbibliotekets nettarkiv.

(Denne saken ble først publisert på Forskning.no).