Det 150 år gamle kystsmåbruket Rønningen sto på øya da Mellom Bolærne ble en dødsleir. I dag er det et overnattingssted. Foto: Silje Robertsen
Den norske pestøya:Den gjengrodde øya i Oslofjorden var en dødsleir: – Vi visste ingenting
Midt i Oslofjorden, ikke langt fra idylliske Nøtterøy, ligger øya Mellom Bolærne. I flere tiår visste få om grusomhetene som hadde funnet sted der i løpet av krigens siste krampetak. I dag fremstår øya som et idyllisk lite norsk paradis, men for få tiår siden var det en beryktet pestøy.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Å tilbringe et døgn alene på et forlatt småbruk kan for mange høres ut som en trivelig og fredfull affære, men Mellom Bolærne er ingen vanlig øy, og på slutten av Andre verdenskrig turte selv ikke nazistene å gå i land der. Øya bar kallenavnet «Djeveløya», og de arme sjelene som vandret på den ville ingen bevege seg i nærheten av.
Det er senskommerkveld og klokken kryper nærmere og nærmere midnatt. Jeg har flyttet inn på et småbruk fra 1800-tallet på en øde øy midt i Oslofjorden, og her skal jeg være mutters alene i 24 timer. Elektrisiteten i det vakre men primitive 150 år gamle småbruket er solscellestyrt, og jeg har fått beskjed om at det er mye mulig at lyset er forsvinnende svakt, og i verste fall blir jeg sittende i mørket.
– Vi visste ingenting, og det var hysj hysj i Forsvaret
De tre søsterøyene som sammen utgjør Bolærne, tilhørte Forsvaret i mange tiår. På Østre- og Vestre-Bolærne ble det etablert enorme forsvarsanlegg, og grunnet sin beleilige plassering var de å regne som svært viktige voktere av Oslofjorden. Men Mellom-Bolærne, den største av tre øyene, ble hjemmet til en av de mørkeste kapitlene i Norges historie.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
– Du trenger ikke dra til Auschwitz for å se restene av en dødsleir, sier formann i foreningen Mellom Bolærnes Venner Ragnar Gunnarsen (81) til ABC Nyheter.
Han deltok i restaureringen av Mellom Bolærne, som begynte i 1998. Den gang da visste få hvilken historie den forlatte og gjengrodde spøkelsesøya bar på, selv ikke Gunnarsen og kompisene som først tok tak i restaureringen. De visste bare om de søte forlatte småbrukene på øya, og planen var å restaurere bygningene til så nær sin opprinnelige stand som mulig. Det de ikke visste var at i perioden mens gårdene hadde stått forlatt, hadde øya vært en dødsleir.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Det var lenge hysj hysj i Forsvaret, og vi visste ingenting om det da vi begynte på arbeidet. Men det kom fram i lyset, sier Gunnarsen.
(Saken fortsetter under bildet).
Krigsfangeleiren på Mellom Bolærne var først en arbeidsleir, så ble det en dødsleir. Foto: Egil Fadum, 1945 / Samlingsforvaltningen Vestfoldmuseene
Syke mennesker ble forlatt for å dø
Øya i Oslofjorden var en konsentrasjonsleir, hvor syke krigsfanger i perioden desember 1944 til frigjøringen av Norge våren 1945, ble forlatt for å dø. Planen var at de sovjetiske fangene, som i hovedsak var fra Ukraina, ikke skulle slippe av øya i live. Hvis ikke sykdommen tok dem, så ville matmangel gjøre det, og hvis ikke sulten tok dem, ville kulda gjøre det.
Artikkelen fortsetter under annonsenØya var i utgangspunktet en arbeidsleir, hvor fangene ble brukt til å bygge og videreutvikle forsvarsanleggene på naboøyene, samt bygge stiene som fremdeles pryder Mellom Bolærne den dag i dag. Men i desember 1944 gikk det fra vondt til verre.
Krigsfanger som bar på smittsomme sykdommer ble fraktet ut til øya og etterlatt der for seg selv. Husly fikk de i noen skrøpelige brakker på 50 kvadratmeter, som 30 mennesker måtte dele på. Men sprekkene i veggene var så store at den iskalde vinden blåste tvers gjennom brakkene. En etter en døde krigsfangene, og de som rakk å dø før vinteren kom for fullt, eller som overlevde til våren kom, ble plassert i massegraver. Disse er siden blitt funnet, og levningene er tatt hånd om med omhu og respekt.
(Saken fortsetter under bildet).
Restene av dødsleiren på Mellom Bolærne. Takket være Mellom Bolærnes Venner står det nå informasjonsplakater rundt omkring på øya. Foto: Silje Robertsen
– Det var grusomt
Men vinteren kom raskt inn over fjorden, og da jorden ble så frossen og karrig at spader ikke lenger strakk til, plasserte de sovjetiske krigsfangene sine omkomne venner i stråsekker langs vannkanten, i håp om at tidevannet skulle ta dem.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Nazistene gikk aldri i land på øya, i frykt for smitte. Så den lille maten krigsfangene fikk ble smuglet dit av sivile.
– Det var grusomt å høre. Helt forferdelig, sier Gunnarsen, som har tatt del i å restaurere fangeleiren, i tillegg til bebyggelsen de opprinnelig skulle ta fatt på.
For i tillegg til brakkene som utgjorde fangeleiren, sto det to beskjedne forlatte bygninger, samt Wedel-Jarlsbergs majestetiske grevstue, på øya da den var en dødsleir. Om fangene brukte disse forlatte bygningene i 1944-1945 vites ikke, men det var de eneste stedene de kunne søke ly, så det er ikke utenkelig.
Når jeg skriver dette er det fra en av disse husene, kystsmåbruket Rønningen, som har stått på Mellom Bolærne siden 1850.
(Saken fortsetter under bildet).
Slik så kystsmåbruket Rønningen ut da Gunnarsen og Mellom Bolærnes Venner fant det forlatte 150 år gamle bygget. Bildet øverst i saken, som er tatt fra stranda, viser hvordan det ser ut nå. Foto: Mellom Bolærnes Venner
Så gjengrodd at du ikke så det før du sto ved husveggen
Nå står det historiske småbruket vakkert plassert med utsikt ned mot havet, men da Gunnarsen og de andre ildsjelene i Mellom Bolærnes Venner tok tak i øya på tidlig 2000-tallet, var området rundt det nedslitte småbruket så gjengrodd at det ikke var mulig å se det før du sto rett foran huset.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Først da jeg sto rett ved husveggen, kunne jeg se den forlatte bygningen, sier Gunnarsen.
Forsvaret brukte Mellom Bolærne som treningsområde i flere tiår etter slutten av Andre verdenskrig, frem til de forlot øya i 2003. Året etter gikk Nøtterøy kommune inn og kjøpte den, og samtidig stiftet Gunnarsen og kameratene Mellom Bolærnes Venner, og jobben med å berge øya begynte.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Forsvaret ville fjerne alle bygg, bortsett fra grevstuen som allerede da var vernet, sier Gunnarsen.
Dette fikk den lokale historikeren Eie Andersen til å sperre opp øynene og ta grep. Han var opptatt av å bevare øyas historie, og troppet opp hos Forsvarsdepartementet i håp om å få stanset rivingen av sporene etter kystfolket som bodde på øya, før den ble en dødsleir.
(Saken fortsetter under bildet).
Mellom Bolærne tilhørte kystfolket i flere hundre år, før Forsvaret kom og tok over. Sletten man ser i bakgrunn var øvingsområdet for soldatene etter krigen. Like ved lå massegravene. Foto: Silje Robertsen
Vestfoldidyllen på Bolærne
Mellom Bolærne var nemlig hjemmet til en liten knippe kystfolk før Forsvaret tok over den 1000 dekar store øya. Der bodde det fiskere og deres familier, hvor kystfolket hadde som ansvar å lose seilskuter videre inn i Oslofjorden, enten til nærliggende Tønsberg, eller videre til hovedstaden. Ifølge Nøtterøy bygdebok kan man med sikkerhet stadfeste at det bodde mennesker på Bolærne på 1600-tallet, men arkeologiske funn tilsier at det har levd mennesker der ute før den tid.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Livet på Oslofjord-øyene tok imidlertid en brå slutt da Jarlsberg hovedgård i 1916 besluttet å selge øygruppen til Forsvaret, hvor Bolærne fort ble etablert som en del av Oslofjord festning. Sammen utgjorde de tre søsterøyene en sentral del av Oslofjordens og hovedstadens forsvar, og det var ikke langt unna Bolærne at hvalbåten Pol III først oppdaget at Norge var i ferd med å bli invadert sent på kvelden 8. april 1940. Båten, med krigshelten kaptein Leif Welding-Olsen i spissen, hadde Bolærne som en av sine faste stoppesteder. Welding-Olsen mistet livet i forsøk på å stanse de tyske krigsskipene fra sin hvalbåt kvelden 8. april. Dermed falt altså Norges første krigshelt dagen før Norge offisielt ble okkupert.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under bildet).
Rønningen var en del av kystidyllen på Bolærne før øyene ble solgt til Forsvaret. Foto: Mellom Bolærnes Venner
Norge under okkupasjon
Kort tid etter falt Norge under okkupasjon og Bolærne havnet i okkupasjonsmaktens hender. Den midtre, og største øya ble en arbeidsleir for sovjetiske krigsfanger, og mye av øygruppas infrastruktur er bygget av fangene. Under andre verdenskrig jobbet om lag 100.000 sovjetiske krigsfanger og slavearbeidere på tyske anlegg i Norge, og Bolærne var en av dem.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen ved utgangen av 1944 gikk Mellom Bolærne over i en ny fase som de fleste andre leire i Norge aldri gjorde; den ble en ren dødsleir. Øya ble fylt opp av syke fanger, mange av dem med tuberkulose, og der skulle de bli til døden tok dem.
Enkelte i lokalsamfunnet visste at noe forferdelig foregikk på øya, og klarte tidvis å smugle mat ut til de syke menneskene. I etterkrigstiden gikk det historier fra øya om lik som lå i vannkanten, og utmagrede menn som stavret rundt som levende døde.
Da krigen tok slutt en vårdag tidlig i mai 1945 hev Milorg og Røde Kors seg i båtene sine og satte kursen mot Mellom Bolærne. Sykehuset i Tønsberg ble fylt til randen av levende krigsfanger, men mange av dem var så syke og svake at livet ikke sto til å reddes. Omsider var sykehuset så overfylt at døde krigsfanger måtte legges ut på verandaen for å frigi plass til de som fremdeles kunne reddes.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Bildet er tatt i 1945 og viser en krigsfange som blir fraktet til Tønsberg sykehus av Milorg og Røde Kors. Foto: Vestfoldmuseene
Massegravene på «Djeveløya»
De som overlevde fortalte om vennene sine som lå begravet i en massegrav på Mellom Bolærne, og som ikke måtte bli glemt. Det ble brått viktig for norske myndigheter at massegravene ble tømt, slik at ikke sovjetiske myndigheter skulle ha rett til å erklære Mellom Bolærne et sovjetisk krigsminne, og dermed med rette kunne besøke og holde markeringer på øya.
Artikkelen fortsetter under annonsenVerden sto midt i en kald krig, og frykten var at Sovjet skulle bruke øya til å spionere på norske forsvarsanlegg, hvor to av dem lå på søsterøyene rett ved siden av.
Det er kanskje også årsaken til at dødsleiren på Mellom Bolærne sakte men sikkert forsvant fra folks minne. Såpass raskt at Gunnarsen på 81 år og hans jevnaldrende venner ikke hadde hørt om den.
Kanskje var det forsvarsanleggene som gjorde at Mellom Bolærne ble glemt? Kanskje var det skam over hva som hadde foregått der ute?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Skiltet viser veien til området hvor en av massegravene ble funnet i etterkrigstiden. Norske myndigheter har etter beste evne forsøkt å lokalisere alle levningene på øya og frakte dem til et verdig hvilested, men de kan ikke garantere at alle er funnet. Foto: Silje Robertsen
– Forsvaret ville jevne øya med jorda
Det var heller ikke enkelt for Mellom Bolærnes Venner å få restaurere øya, som på slutten av 1900-tallet var helt gjengrodd.
– Forsvaret ville jevne øya med jorda og trodde nok ikke vi kom til å klare arbeidet på dugnad, så nettopp det ble motivasjonen. Vi måtte skaffe materiale selv, frakte det ut dit og gjøre alt arbeidet på egen hånd, forteller Gunnarsen, som allerede da nærmet seg pensjonsalder.
Og det klarte de.
I 2005 sto kysthuset Jensesund ferdig, og to år etter sto det historiske småbruket Rønningen ferdig restaurert. I mellomtiden hadde Nøtterøy kommune overtatt øyene fra Forsvaret, som forlot Bolærne i 2003.
I 2009 fikk gjengen i Mellom Bolærnes Venner en vernepris for det formidable arbeidet de hadde gjort på øya. Da hadde de også gravd fram det lille som gjensto av fangeleiren og fått satt ut informasjonsplakater på øya. I dag er øya en kombinasjon av vernet vakker natur under Færder nasjonalpark, et dystert krigsminne og et idyllisk overnattingssted.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Arr fra en grusom tid
For meg ble oppholdet på Mellom Bolærne en kombinasjon av alle tre.
Det falske kubbelyset kom godt med da natten senket seg. Foto: Silje Robertsen
Jeg vinket farvel til Bolærnebåten fra brygga en søndag midt i august, alene på en øde øy med en sekk og en solid dunk med vann, klar til å fortelle krigsfangenes historie med bena plantet på øya. Jeg var fullt forberedt på at en natt alene på en øy med en slik historie kunne oppleves som skremmende, spesielt dersom lysene skulle svikte og jeg ble sittende igjen med kun en lommelykt og et falskt kubbelys som lyskilde.
Mørkt ble det, men ikke fullt så mørkt, og øya oppleves ganske nøyaktig slik som Gunnarsen først beskrev den; vakker natur som bærer dype arr fra en grusom, men nær fortid som aldri må få bli glemt.
Video: Maurice trodde han var foreldreløs – så kom fangene tilbake fra krigen:
