Hva skjedde med forskerne som havnet i skuddlinja da Ukraina-krigen brøt ut?

Noen forskere havnet midt i skuddlinja her hjemme i Norge.

Det gjaldt ikke minst Tormod Heier og Julie Wilhelmsen.

De ble for eksempel kalt «Putins klakører» av Civitas Eirik Løkke i Vårt Land.

En klakør er en som blir betalt av noen for å gi applaus.

Under Forskningskommunikasjonsdagene 9. november, som Forskning.no arrangerer, fortalte de to forskerne om sine opplevelser i dagene og ukene rundt den 24. februar i år.

Tøffere enn alle øvelser

– Medietrykket kom til alle døgnets tider, forteller Heier.

Den medievante og formidlingsglade Russland-forskeren og oberstløytnanten begynte å miste nattesøvnen.

– Jeg har jobbet i Forsvaret i 35 år og har vært med på masse overlevelses-kurs og tøffe øvelser. Men jeg har aldri tidligere opplevd så tunge stunder som i disse ukene etter krigens utbrudd, fortalte han.

Heier kaller seg selv en ja-mann. Han har ofte vært ute i mediene og presentert kontroversielle funn.

Men et par uker etter at Russland invaderte Ukraina, ble det for mye.

Gradvis ble han mer og mer sliten.

– Da skal det mye mindre til for at kritikken mot deg selv får en uforholdsmessig stor innvirkning på psyken din.

Ekstra tungt var det å oppleve at de nærmeste lederne satt stille i båten når kritikken raste mot ham, forteller han.

– Det var kanskje det verste.

Innrømmer at han tok feil

I ettertid har Heier innrømmet at han tok feil på noen punkter.

Han mente at Russland ikke ville invadere Ukraina. At Putin ikke ville være så dum.

Men da det først ble krig 24. februar, var det først og fremst hans forklaringer på hvorfor det ble krig som provoserte.

Et av argumentene han la vekt på, var at USA, erkerivalen i vest, hadde kommet nærmere og nærmere Russlands grenser med sine missiler og bombefly. Ukraina hadde gradvis dreid seg inn mot forsvarssamarbeidet med USA og blitt mer interessert i Nato.

Putin følte seg truet, forklarte Heier.

Vi ville ikke høre

Men dette ville vi ikke høre.

Det kunne bety at vi i Vesten også har litt av skylden for krigen.

Det vi ville høre, var at Putin er en autoritær leder som ønsker å gjenforene Stor-Russland, mener han.

– Krig skaper sterke følelser. Når krigen kommer så tett på deg selv, blir disse følelsene veldig sterke. Jeg opplevde at følelsene gikk langt ut over det som var av fornuft de første dagene etter krigsutbruddet.

Forsker Julie Wilhelmsen har, som Heier, måttet tåle harde utfall fra kritikere etter uttalelser i forbindelse med Ukraina-krigen. Foto: Heiko Junge / NTB

Ble ikke overrasket

Julie Wilhelmsen er forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt. Hun har studert Russland i 20 år.

De siste årene har hun ikke kunnet reise til landet hun studerer. Hun er erklært persona non grata på grunn av sin forskning på krigen i Tsjetsjenia.

Hun har derfor studert tekster som blant annet blir skrevet i Kreml.

Hennes forskningsprosjekt de siste årene har vært å studere eskaleringen i relasjonen mellom Russland og Vesten siden Russlands annektering av Krim i 2014.

Da hun hørte Putins taler rett før invasjonen, skjønte hun at det lå en tragedie foran oss.

– For meg var det ikke uventet at Putin kunne gå til krig. Snarere tvert imot.

Tar selvkritikk

Men hun er, akkurat som Heier, opptatt av hvorfor denne krigen ble utløst.

– Jeg mener at vi ikke kan forklare denne krigen utelukkende med referanse til Putins regime. Vi må også forklare den ut fra det internasjonale samspillet.

Hun forsøker som forsker å forklare hva Kreml tenker. Men det har provosert mange, som opplever at det handler om at hun sympatiserer med Kreml.

Hadde hun kunnet skru tiden tilbake, ville hun nok ha gjort ting annerledes, sier hun.

– Da jeg gikk i studio etter invasjonen, var min linse skrudd inn på nettopp denne relasjonen mellom Russland og Vesten. Fordi jeg har sett hvordan Putin-regimet har fremstilt Vesten, overså jeg visse ting i regimets retorikk som andre studerer. For eksempel den russiske imperialismen.

Dette tar hun selvkritikk på.

Vanskelig å være forsker i krig

I en krig blir det en ekstra vanskelig oppgave å forklare ting fra et akademisk ståsted, hvor alt ikke bare er svart-hvitt, mener Wilhelmsen.

– Samtidig er krigen forskernes tid. Vi må fortsette å tilby de ulike scenariene og forklaringene vi har.

Selv om ikke alle liker det.

Wilhelmsen er skuffet over tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H).

– Hun sa noe i retning av at de som har forstått Russland, må gå i seg selv og vurdere om de ikke har blitt ofre for Putins propaganda.

Men i det store og det hele mener Wilhelmsen at forskernes ulike analyser blir verdsatt av politikere og andre i samfunnet.

– Det tyder på at vi fortsatt ønsker å være et kunnskapssamfunn hvor det er mulig å presentere ulike argumenter, mener hun.

Yngre forskere blir skremt

Også Wilhelmsen opplevde medietrykket som veldig ubehagelig.

Spesielt dette at krigen krøp inn i forskningsmiljøene og hennes navn dukket opp i negative meldinger i sosiale medier og i kronikker i mediene.

Mange yngre forskere som Heier og Wilhelmsen har vært i kontakt med, har blitt skremt av den røffe behandlingen de har fått.

Mest av alt fordi det også skjedde en politisering blant kolleger i fagmiljøene, mener Wilhelmsen.

– Hvis du er en ung forsker som skal søke doktorgradsstipend, begynner du å tenke over hva du kan si og ikke si og hva professorene tenker om det du sier.

Et demokratisk problem

Dette er et demokratisk problem, mener Agnete Schjønsby. Hun er tidligere kommunikasjonssjef ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og har selv sett at unge forskere har blitt skremt av stormen etter krigsutbruddet.

Men hun tror at Heier og Wilhelmsen faktisk har motsatt effekt på de yngre forskerne.

– Disse forskerne har ikke trukket seg tilbake. Det tror jeg er en inspirasjon til mange om å ikke gi opp.

(Denne artikkelen ble først publisert på Forskning.no).