Forskning på Utøya-overlevende:

– Vi var nok litt naive. Vi forsto ikke hvor vanskelig det ville bli for dem som overlevde angrepet

– De så venner dø. Det er en grunn til at angrepet skiller seg fra andre traumatiske hendelser for de overlevende, sier forskningsleder Grete Dyb ved NKVTS. Blldet viser minnesmerket i Lysningen med de inngraverte navnene til de 69 menneskene som ble drept i terrorangrepet på Utøya den 22. juli 2011.
– De så venner dø. Det er en grunn til at angrepet skiller seg fra andre traumatiske hendelser for de overlevende, sier forskningsleder Grete Dyb ved NKVTS. Blldet viser minnesmerket i Lysningen med de inngraverte navnene til de 69 menneskene som ble drept i terrorangrepet på Utøya den 22. juli 2011. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

– Det er to grunner til at Utøya-angrepet skiller seg fra andre traumatiske hendelser, sier forskningsleder Grete Dyb.

Forskerne som fulgte opp de overlevende og pårørende etter 22. juli-terroren, hadde erfaring fra tsunamien i Thailand og kunnskap om hvordan traumet påvirket de overlevende i lang tid etterpå.

– Likevel forsto vi ikke hvor vanskelig det ville bli for dem som overlevde Utøya-angrepet. Vi var nok litt naive, sier forskningsleder Grete Dyb til forskning.no.

Mange av de unge som overlevde, og foreldrene som fikk et forandret barn hjem, har hatt mange helseplager over lang tid.

Grete Dyb leder forskningen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Her jobber eksperter på traumer etter livstruende hendelser.

De hadde blant annet erfaring med hva de etterlatte og overlevende fra tsunamien i Thailand i 2004 hadde opplevd.

Direkte livsfare i over en time

I andre katastrofer som rammer mange mennesker, som tsunamien, vil noen ha ekstreme opplevelser og være i livsfare, mens andre vil være lengre unna og ikke oppleve at deres liv er truet.

- Vi var litt naive og forsto ikke hvor vanskelig det ville bli for de overlevende fra Utøya-angrepet, sier forskningsleder Grete Dyb ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Foto: NKVTS
- Vi var litt naive og forsto ikke hvor vanskelig det ville bli for de overlevende fra Utøya-angrepet, sier forskningsleder Grete Dyb ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Foto: NKVTS

Mange av de overlevende etter tsunamien var ikke i direkte livsfare. De rakk å løpe unna, eller var allerede utenfor rekkevidde for flodbølgen.

- Men det brutale angrepet på Utøya var en ekstrem påkjenning for alle som var der. Det er to grunner til det. Alle de unge på Utøya var i direkte livsfare i godt over en time. En liten feil handling, og de ville blitt drept, forteller Dyb.

Tre av ti svømte for å redde livet, med fare for å drukne. Det var bare 16 grader i vannet, og flere fortalte at de fikk kramper. En av dem druknet.

De så venner bli drept

En annen forskjell, var at de som overlevde terroren på Utøya så venner eller kjærester bli drept eller hardt skadd.

– At så mange mistet noen de kjente, var tungt, og sorgen har også preget denne tiden, sier Dyb.

Svarene bidro til at kunnskapssenteret kunne gi råd til helsemyndighetene om et godt oppfølgingsprogram for de berørte.

Rekordhøy deltakelse: 8 av 10 svarte

Forskerne sendte informasjonsskriv til alle de overlevende deltakerne på AUFs sommerleir på Utøya. De ringte dem opp etter to uker for å invitere dem til å delta i studien.

– I brevet fikk de reservasjonsrett mot å bli ringt opp, som de kunne benytte ved å ringe eller sende SMS. Men det var få som reserverte seg, sier Dyb.

Hele 79 prosent deltok på en eller flere datainnsamlinger. Omtrent like mange gutter som jenter. Det er uvanlig høy oppslutning.

Intervjuerne var helsepersonell som var trent opp til å håndtere traumer. På et opplæringsseminar øvde legene, psykologene og sykepleierne på hverandre.

De dro landet rundt for å intervjue de unge, med bil, tog og fly, primært hjemme hos foreldrene. Alternativt ble legekontorer eller kommunale kontorer brukt.

De fikk størst deltakelse i den første intervjurunden.

– Ingenting tilsier at vi var for tidlig ute. Men å starte fire uker etter, ville antakelig vært for tidlig, sier Dyb.

- Foreldre og barn gråt, det var sterke følelser

Hvordan opplevde hver enkelt overlevende de 90 minuttene fra da de skjønte de var i livsfare og til politiet kom og drapsmannen overga seg?

– Noen fortalte i korte trekk, mens andre beskrev detaljerte hendelser som utgjorde fem tettskrevne sider, forteller Dyb.

Intervjuene kunne være en påkjenning for både de unge, foreldrene og intervjuerne.

– Noen brøt sammen i gråt allerede etter det første spørsmålet. Foreldre gråt, barn gråt. Det var mye følelser, særlig den første tiden, forteller Grete Dyb.

– Men det betyr ikke at du har spurt om noe du ikke burde spørre om. Det er heller ikke uttrykk for vanskene de slet med, understreker hun.

Om de unge brøt sammen, skulle intervjuerne ta det med ro, la dem gråte og tørke tårene, og vise at det ikke var et nederlag.

Foreslo pauser eller å avbryte intervjuet

De unge hadde behov for trygghet og beskyttelse i tiden etter terroren. Dyb forteller at NKVTS la vekt på at intervjuene skulle være etisk forsvarlige.

Tung emosjonell jobb

Intervjumetodene i slike studier må være godt gjennomtenkte med nok beredskap og sikkerhet for alle involverte, forklarer forskningsleder Grete Dyb ved NKVTS.

Det kunne være strevsomt å gjøre mange intervjuer på kort tid, og kunnskapssenteret hadde derfor et stort fokus på å støtte og følge opp intervjuerne.

Dersom det oppsto en akutt situasjon var en døgnvakt tilgjengelig som intervjuerne kunne ringe og be om råd fra.

Dette var et sikkerhetsnett for intervjuerne.

– Det var viktig ikke bare å lære dem opp, men også gi gode råd og veiledning underveis, understreker hun.

Grete Dyb legger ikke skjul på at intervjuene også var en tung emosjonell jobb for helsepersonellet som bidro. Mange gjorde arbeidet på fritiden.

– Likevel sier de at det var enormt lærerikt. Og at det føles betydningsfullt at de bidro til å videreformidle at noen fortsatt trengte hjelp, forteller Dyb.

De har hatt samlinger hvor de delte sine erfaringer. De fikk også et bevis på at de har vært med på Utøya-studiene.

- Det ble satt veldig pris på. En markering av at de har bidratt, er viktig, understreker hun.

– Intervjuerne måtte være ivaretakende og trygge, og ta imot disse reaksjonene på en profesjonell og støttende måte, sier Dyb.

Intervjuerne fikk detaljerte instrukser om hva de skulle spørre om. De første spørsmålene var objektive, ikke-emosjonelle spørsmål, som hvor de var da skytingen startet.

– Så ble de spurt om symptomer før og nå. Og om de fikk nok hjelp. Dersom de unge fikk det tungt, skulle intervjuerne foreslå pauser eller spørre om de ville avbryte intervjuet eller fortsette.

Om de var i tvil om de skulle gå videre, skulle de avbryte. Da fikk de unge tilbud om å fortsette senere. Noen intervjuer måtte tas på nytt, forteller Dyb.

- Det var noen få akuttsituasjoner. Men de fleste ønsket å gå videre med spørsmålene etter en pause, sier Dyb.

Mange kommuner sviktet

De overlevende ble spurt om psykiske ettervirkninger, og om de fikk den hjelpen de trengte.

- Det var mange kommuner som sviktet, til tross for at de fikk øremerkede midler fra staten, sier Dyb.

Kommunene fikk 144 millioner kroner som skulle sikre de overlevende og etterlatte helsehjelp. Aftenposten avdekket nylig at mange av kommunene ikke kan redegjøre for pengebruken.

– Om de ikke fikk hjelp eller hadde falt ut av hjelpeapparatet, hjalp vi dem til å komme inn i hjelpetilbudet igjen, sier Dyb.

Mange innså at de trengte hjelp først senere

Noen var misfornøyde med hjelpen de hadde fått. Mange kommuner tok ikke initiativ til å oppsøke de unge innbyggerne sine som hadde overlevd Utøya.

– De regnet vel med at de ville oppsøke hjelp om de trengte det. Men forskningen vår viser ganske klart at mange flere burde blitt oppsøkt av helsevesenet.

Det er lettere å motta hjelp når du blir spurt om du trenger det, enn om du må ta initiativ selv, forklarer Dyb.

I tillegg var det mange som ikke skjønte at de slet, før det hadde gått mange måneder. En av de rammede unge som overlevde Utøya, forteller:

«Det var først etter ett år at jeg skjønte at jeg hadde store problemer og måtte ha hjelp. Men da var det ikke hjelp å få».

Helsetilbudet for denne gruppen ble bygd ned i mange kommuner etter et år.

1 av 3 sliter fortsatt

Færre har i dag symptomer på post traumatisk stress-syndrom, eller symptomer som ligger tett opptil, enn rett etter hendelsen.

Men fortsatt sliter 1 av 3 av de overlevende med angst og depresjon i hverdagen. De trenger fortsatt helsehjelp.

Det kom frem i siste undersøkelse, for drøyt ett år siden.

Mange, også helsemyndighetene, regnet med at traumene skulle leges i løpet av et års tid.

– Men vår forskning viser at dette tar mye lenger tid for mange å komme over, sier Dyb.

Syv av ti behandlet av psykolog

Hele 70 prosent av de overlevende mottok hjelp fra spesialhelsetjenesten.

– Vi fikk ulike tilbakemeldinger. Mange var godt fornøyd. Men noen syntes at tilbudet var dårlig organisert, og at helsepersonellet ikke hadde kompetanse på traumer etter det de hadde opplevd, sier hun.

Det er veldig nyttig informasjon for oss å jobbe videre med, understreker Dyb.

Også noen av dem som hadde skuddskader, fikk ikke god nok hjelp.

De overlevende søker hverandre på sosiale medier, og mange har møttes i regionale samlinger for å snakke om det som skjedde.

To av ti er trygdet

I dag er hele 20 prosent av de overlevende etter Utøya-terroren uføretrygdet eller går på andre former for stønad, som arbeidsledighetstrygd eller arbeidsavklaringspenger.

Ofte skyldes det en blanding av psykiske ettervirkninger og fysiske skader.

– Dette er trolig mye høyere andel enn normalt i samme aldersgruppe, sier Dyb. Men forskerne håper andelen vil synke i årene som kommer.

Hun mener dette viser hvor viktig det er å følge opp slike dramatiske hendelser i mange år, for å dokumentere langvarige ettervirkninger.

Men kunnskapssenteret har hatt problemer med å få finansiering til den siste runden.

Foreldrenes situasjon

Barnas foreldre ble også intervjuet.

– Vi var i starten veldig naive i forhold til foreldrenes situasjon, sier Dyb.

Selv om barnet overlevde, hadde mange av dem det helt forferdelig.

– De fleste av dem levde i uvisshet i flere timer om barnet deres fortsatt levde eller var hardt skadet eller drept, understreker hun.

Så fikk de tilbake et barn som var helt forandret. Mange av dem hadde store problemer med både å sove og spise.

En av fem foreldre har de samme symptomene som mange av barna, med tegn på posttraumatisk stress-syndrom. Selv ni år senere.

Henvendelser fra hele verden

Traumeforskere samarbeider tett på tvers av landegrenser. I tiden før studiene på 22. juli ble gjennomført, dro kunnskapssenteret veksler på traumeforskning fra særlig USA og Storbritannia.

Fire intervjuserier

69 mennesker ble drept på Utøya 22. juli 2011. De to yngste var 14 år. 66 personer ble såret.

NKVTS har intervjuet de overlevende ungdommene etter Utøya-terroren og foreldrene.

Forskerne har hittil gjennomført fire intervjuserier. Siste runde ble gjennomført rett før koronapandemien, ni år etter katastrofen

Noen av dem som reserverte seg i første runde, ble med senere. 79 prosent deltok på en eller flere intervjuer.

De første intervjuene ble gjort fire måneder etter 22. juli. Da deltok 332 overlevende.

Etter 14 måneder deltok 291 overlevende. Etter tre år deltok 266. Og etter ni år deltok 289 overlevende.

Den siste undersøkelsen viser at en tredel av de overlevende fortsatt har psykiske plager tilsvarende posttraumatisk stressyndrom eller på grensen til PTSD.

Det er på linje med hva forskerne fant etter 14 måneder. En av fem foreldre sliter med lignende symptomer.

– Vi brukte erfaringer fra forskning på bombeterroren i London i 2005, sier Dyb.

I selvmordsangrepet ble 52 mennesker drept i T-bane-undergrunnen.

Nesten alle studiene kunnskapssenteret har gjort på 22. juli-terroren, er publisert internasjonalt. Etter 2011 har utvekslingen av erfaringer gått andre veien.

Franske forskere har henvendt seg til de norske forskerne etter terrorangrepene i Paris i 2015 og i Nice i 2016.

I Paris ble 130 mennesker drept. I Nice ble 86 mennesker drept da en terrorist kjørte inn i menneskemengden på strandpromenaden på nasjonaldagen.

Newzealandske forskere har kontaktet dem etter terroren i 2019. I Christchurch ble 49 mennesker drept under terrorangrepet på en moské.

– De vil lære av det vi har lært. Vi har et godt samarbeid med Frankrike, og blir til og med lest av russiske forskere, sier Dyb.

Både tyske, nederlandske og svenske medier har kontaktet dem de siste dagene for å få innblikk i resultatene fra studiene.

Referanser: NKVTS: Opplevelser og reaksjoner hos de som var på Utøya 22. juli 2011. Fjerde intervjurunde. 31. mai, 2021.
Grete Dyb, Tine K. Jensen: Å leve videre etter katastrofen. Gyldendal, 2019.
Vidar Enebakk mf: De berørte etter 22. juli. Cappelen Damm, 2016. Gratis digital utgave.

(Denne artikkelen ble først publisert på Forskning.no).

Personvernpolicy