Ståle (80) har gjenoppdaget 150 kilometer av de gamle hovedveiene i Nordmarka

forskning.no ble med Ståle Pinslie og gikk den gamle Dragonveien sørover fra Hakadal Verk i retning mot Oslo. Gjennom det som i dag er tett skog, gikk en gang i tiden den korteste og raskeste veien til hovedstaden om du kom fra Oppland, Hedmark, Trondheim eller enda lenger nordfra.
forskning.no ble med Ståle Pinslie og gikk den gamle Dragonveien sørover fra Hakadal Verk i retning mot Oslo. Gjennom det som i dag er tett skog, gikk en gang i tiden den korteste og raskeste veien til hovedstaden om du kom fra Oppland, Hedmark, Trondheim eller enda lenger nordfra. Foto: Bård Amundsen / Forskning.no

I hundrevis av år var det her folk kom reisende nordfra til Oslo.

De siste fem årene har Ståle Pinslie jobbet fulltid med sitt eget private forskningsprosjekt:

Å gjenoppdage de historiske ferdselsveiene som begynte i Opplandene, Jevnaker, Hadeland og Hakadal og gikk ned til Norges hovedstad.

Nå er jobben gjort.

«Dragonveien» som gikk fra Opplandene forbi Hakadal over Movatn og Kjelsås ned til Akershus festning, er en av dem.

«Bygata» som gikk helt oppe fra Randsfjorden og Jevnaker, og endte opp i Bjørvika ved Oslofjorden, er en annen.

Ble borte i skogen

Det var langs disse veiene at folk og hester i hundrevis av år tok seg nordfra og ned til Christiania (Oslo).

De kunne komme helt fra Bergen, Trondheim eller enda lenger nordfra – før de dro gjennom Nordmarka – og endte opp i byen ved Oslofjorden.

Fram til så sent som for hundre år siden kan noen av disse strekningene ha vært i bruk.

Så forsvant de.

Ute av bruk, ble veiene borte i tetteste skogen.

(Saken fortsetter under bildet)

Langs denne veien har det ikke gått eller ridd folk på mange generasjoner. Ståle Pinslie har funnet igjen rideveiene som ble mye brukt som transportårer fram til for rundt 200 år siden. Foto: Bård Amundsen / Forskning.no
Langs denne veien har det ikke gått eller ridd folk på mange generasjoner. Ståle Pinslie har funnet igjen rideveiene som ble mye brukt som transportårer fram til for rundt 200 år siden. Foto: Bård Amundsen / Forskning.no

Rideveier

Disse hovedveiene til Oslo på 1500-, 1600- og 1700-tallet – og trolig enda mye lenger tilbake i tid – var ikke veier slik vi tenker på det i dag.

De var rideveier og og veier der hester bar last på ryggen (kløv). Eller veier hvor folk gikk til fots.

Fram til slutten av 1700-tallet fantes det nesten bare slike veier i Norge. Det vi tenker på som gamle veier i dag, er ofte ikke eldre enn fra 1800-tallet. Iallfall ikke i Nordmarka.

Ta for eksempel den mye brukte «Greveveien» fra Hakadal. Fram mot år 1900 var det ofte den folk brukte når de skulle til Oslo. Veien gjennom Nordmarka og videre ned Maridalen var jo den korteste.

Først rundt år 1900 ble det satt i gang omfattende profesjonell veibygging i Nordmarka. Disse veiene brukes av folk i dag.

Dette skjedde i sammenheng med «det store vanntyveriet» først på 1900-tallet under industrialiseringen av Oslo, forklarer nordmarksgutten Ståle Pinslie. Og oppfordrer historieinteresserte til å merke seg at de store og imponerende steindammene i sentrale deler av Nordmarka, faktisk ble bygd før de nye veiene kom på plass.

Et viktig forskningsfunn

Da de nye veiene lå der, så ble de gamle hovedveiene i Nordmarka glemt.

Inntil en 80-åring nå altså har funnet dem igjen langt inne i tetteste skogen.

forskning.no ble med Ståle Pinslie og gikk den gamle Dragonveien sørover fra Hakadal Verk, i retning mot hovedstaden.

Riktigere er det å si at vi småløp.

Det kreves kondisjon for å holde følge med en 80-åring som i årevis har trålet Nordmarka nesten daglig. Heldigvis stopper Ståle ofte opp. På hvert stoppested forteller han om utfordringene han har hatt med å finne igjen den eldgamle veien.

– Men jeg kunne jo ha gått rett fram!

Ståle utbryter med jevne mellomrom akkurat dette. Oppgitt over seg selv.

Det kanskje viktigste forskningsfunnet den tidligere sjømannen, bygningsarbeideren og senere landmåleren har gjort, er nemlig dette:

De gamle veiene gjennom Nordmarka går, så fremt det er mulig, nesten alltid rett fram.

Dragonveien var raskeste vei nordfra til Oslo. Nå har Ståle Pinslie gjenoppdaget den. Veien går rett fram alle steder hvor det er mulig og endte ved Akershus festning. Foto: Skjermdump/UT.no
Dragonveien var raskeste vei nordfra til Oslo. Nå har Ståle Pinslie gjenoppdaget den. Veien går rett fram alle steder hvor det er mulig og endte ved Akershus festning. Foto: Skjermdump/UT.no

Etter kilometer på kilometer av leting, ble Ståle Pinslie stadig mer klar over dette.

Når han lette som mest intenst på vanskelige steder etter hvor den gamle veien hadde gått. Ja, så kunne han ofte helt enkelt bare ha fulgt en kompasskurs rett fram i terrenget.

Da ville han ha funnet den.

Hestene var små og sterke

– Da jeg begynte å lete etter disse veiene, så tenkte jeg i likhet med mange andre at de snodde seg gjennom landskapet, omtrent på samme vis som en sti folk følger gjør det i dag.

– Nyere veier fra tiden etter rundt år 1800 snor seg jo også gjennom landskapet, for å komme rundt bakker og høydeforskjeller.

Nå vet Pinslie hvorfor de gamle veiene gjennom Nordmarka er så oppsiktsvekkende rette:

– Dette er jo rideveier. Og datidens små norske hester var kjempesterke.

– Bratte bakker opp og ned var ikke noe problem for hverken folk eller hester. Derfor var det heller ingen vits for folk og hester å velge noe annet enn korteste veien, selv om den gikk opp en bratt bakke eller ned en bratt skråning.

– Folk ville jo ikke gå omveier, om de kunne slippe det.

Noen steder der forskning.no følger (løper) i hælene på Ståle, går veien ganske riktig så bratt nedover at det nesten blir farlig. Det er så bratt at Turistforeningen i dag knapt ville ha latt det passere som blåmerket sti.

Likevel er det her den gamle hovedveien går.

Ståle har også oppdaget at de gamle rideveiene gjennom Nordmarka noen få steder gikk langsetter nokså bratte skråninger i dalsidene. De går ikke i dalbunnen, slik lokalhistorikere har ment tidligere. Å ta seg fram langs disse skråningene var ikke noe problem for datidens norske hester, enten de bar last eller ryttere på ryggen.

Veiene gikk høyt og tørt

Veiforsker Ståle Pinslie er blitt slått av en ting til: Hvor høyt i landskapet disse gamle veiene gjennom Nordmarka går.

Så ofte de kan følger de et høydedrag og likevel korteste vei. De følger det Ståle mener var den optimale trasé.

At veien gikk tørt var åpenbart viktig. Folk ville ikke risikere å havne med hestene ute i ei myr.

Flere andre har lett etter de gamle veiene i Nordmarka, før 80-åringen fra Hakadal med lange familierøtter i Nordmarka satte i gang forskningsprosjektet sitt for fem år siden.

Ståle Pinslie mener at grunnen til at så lite ble funnet av dem som lette før ham, var at flere av dem har vært overbevist om at de gamle veiene måtte ha fulgt dalbunner og elver og at veiene må ha gått gjennom gamle gårdstun.

Pinslie har i stedet konsekvent lett etter den rette og korteste vei. Som ofte altså ligger høyere opp i landskapet.

Håper flere vil bruke veiene

Pensjonisten og venner av ham har nå flere steder satt i gang med å rydde opp langs de gamle ferdselsveiene i Nordmarka.

Håpet er at flere skal bruke dem til å gå på tur.

De gamle hovedveiene gjennom Nordmarka er foreløpig ikke merket på noe annet vis enn med litt tilfeldige pinner og andre diskrete merker som Ståle og nordmarksvennene hans har satt opp her og der hvor de mener at folk kan bli i tvil om retningen. Merkene ser du om du får litt trening i å lete etter dem.

Men i dag gjør GPS (også på mobilen) ting mye enklere.

Ståle har derfor brukt nettstedet UT.no (DNT) til å legge inn veiene på digitale kart. Der kan du også lese litt om hver av veien.

Da forskning.no ble med Ståle og gikk den gamle Dragonveien som en gang brakte hester, varer, militære og andre folk fra Oslo sentrum til Norges første jernverk i Hakadal, så kunne han til sin store glede konstatere at flere har begynt å følge veien han har funnet.

Veien til Opplandene

Dragonveien begynte trolig på Akershus festning.

Derfra gikk den gjennom det som i dag er Oslo sentrum og opp til Kjelsås. Videre fortsatte rideveien på østsiden av Maridalsvannet og opp forbi Movatn stasjon og øst for innsjøen Ørfiske, til den nådde Hakadal.

Herfra kunne hester og folk fortsette over Hadeland og innover i det som het Opplandene, som på denne tiden sånn omtrent tilsvarte dagens Innlandet fylke (Hedmark og Oppland).

Dragonene som fra 1750-tallet begynte å bruke Dragonveien, var soldater som beveget seg til hest.

Langs Dragonveien gikk det helt sikkert også mye sommertransport fram og tilbake mellom hovedstaden og jernverket som ble etablert ca. 1550.

Mellom Snippen ved Movatn stasjon på Gjøvikbanen og Høgda bak Varingskollen delte den trasé med den aller eldste rideveien, som gikk forbi Burås i Hakadal og forbi Torvet i Maridalen.

Om vinteren fulgte folk en annen trasé. Da gikk de gjerne over frosne myrer og vann.

Lange dager og sene kvelder

Dragonveien og Bygata gjennom Nordmarka, Gamle Hadelandsvei gjennom Lillomarka og Oldtidsveien som begynner på Stovner, er alle godt kjent fra gamle historiske kart.

Likevel visste ingen sikkert hvor de hadde gått. Flere lokalhistorikere har opp gjennom årene diskutert veiløpene.

Den 80 år gamle nordmarkstraveren Ståle Pinslie ble dermed kanskje den første som så mulighetene i ny teknologi da han lastet opp de gamle norske kartene (digitalisert og publisert på nett av Kartverket i 2014) og trasket i vei.

Med kartene fra 1700-tallet, 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet på Samsung-mobilen sin, bega han seg ut i Nordmarka fem år på rad på leting.

Kilometer etter kilometer.

Nå har han altså lagt alle de gamle hovedveiene i Nordmarka inn på de digitale kartene hos UT.no. Adressene så du tidligere i artikkelen.

Sånn kan du nå følge veiene akkurat der de har gått. Jo flere som gjør det samme, jo lettere blir de å finne.

Tenk på at Ståle Pinslie flere steder har måttet vende tilbake flere enn bare en gang for å lete. Det er blitt lange dager og sene kvelder ute i skogen.

Men nå er alt klart.

Om du tilhører de spesielt interesserte, så har Ståle i tillegg skrevet flere godt illustrerte utredninger og diskusjonsinnlegg om funnene sine. Disse er blant annet publisert i tidsskriftene til foreningen Maridalens Venner.

(Saken fortsetter under bildet)

Gamle kart er ofte imponerende gode. Dette kartet fra 1797 viser Lillomarka øst for Grefsenåsen i Oslo. Nederst Groruddalen. Legg spesielt merke til de gode høydeangivelsene. Slike kart har satt Ståle på sporet av de gamle hovedveiene. Foto: Forskning.no
Gamle kart er ofte imponerende gode. Dette kartet fra 1797 viser Lillomarka øst for Grefsenåsen i Oslo. Nederst Groruddalen. Legg spesielt merke til de gode høydeangivelsene. Slike kart har satt Ståle på sporet av de gamle hovedveiene. Foto: Forskning.no

Familie fra Nordmarka

Ståle Pinslie har gått i Nordmarka hele sitt liv.

Han er selv etterkommer etter folk fra plassene Hakloa, Sandungen, Trehørningen og Gåslungen midt i marka.

Pinslie forteller at folk flest greide seg bra på disse plassene før i tida. De hadde fast arbeid for Nordmarksgodset med tømmerfløting og tømmerdrift.

– De var ofte den tids entreprenører som leide inn hoggere østfra, mens de selv sto for kjøringen av tømmeret. Forskudd på oppgjør fikk de en gang i måneden, da gikk de til fots eller red ned til Vækerø.

– Dette ble kalt «å gå på månen», forteller Ståle.

Plassene i Nordmarka ble befolket av bondesønner fra bygdene rundt. Fra siste del av 1600-tallet og noe tid utover innvandret det også skogfinner.

– Jeg er en blanding av begge deler. Finnene var selvhjulpne med åker og eng, jakt og fiske og mye taler for at det var vel så bra å leve her som på gårder og plasser nede i dalene rundt marka.

– Bror til min bestemor, Oluf Sandungen, tok 100 kilo ørret i Katnoselva på ei natt og han kjøpte fem sykler til barna sine før det ble vei til gården.

– Bror til min oldefar Nils Sandungen, Magnus Katnosa, kjøpte gården Mjør på Hadeland til en av sine sønner. En annen bror ble forvalter på Linderud hovedgård.

Faren til Ståle jobbet også med tømmerkjøring og fløting i Nordmarka. I ungdomsårene på 1950-tallet var det meningen at Ståle skulle få seg en utdannelse i skogbruket han også. Men unggutten forsto at de gamle driftsformenes tid var forbi. Han så at maskinene kom til å overta.

I stedet ble det tur til sjøs i utenriksfart. Og etter hvert mye annet arbeid som bygging av oljeplattformer, før Pinslie til slutt endte opp som prosjektleder i et boligbyggelag.

Da han ble 70 år gammel satte han i gang med å planlegge forskningsprosjektet sitt.

Etter at han fylte 75 har det tatt det meste av tiden hans.

(Saken fortsetter under bildet)

Ståle Pinslie er fra gammel tømmerhuggerfamilie og han er kritisk til den moderne flathugsten i Nordmarka. Foto: Bård Amundsen / Forskning.no
Ståle Pinslie er fra gammel tømmerhuggerfamilie og han er kritisk til den moderne flathugsten i Nordmarka. Foto: Bård Amundsen / Forskning.no

Nordmarka var uten kjerreveier

Veiene folk i dag gjerne tenker på som gamle veier gjennom Nordmarka og flere andre steder i Norge, er altså ikke spesielt gamle.

De er stort sett ikke eldre enn fra slutten av 1700-tallet. Disse veiene er mange steder blitt bygd opp med stein og er blitt lagd for at folk skulle kunne ta seg fram med «moderne» farkoster som hest og vogn.

Fram til nærmere år 1900 var Nordmarka et nesten veiløst samfunn.

Eneste unntaket var Greveveien som sto klar i 1825 og som gikk fra Maridalen til Hakadal. Veien brukte grev Herman Wedel-Jarlsberg og hans etterkommere til å frakte malm som ble skipet helt nede fra Sørlandet. De brukte den også til å bringe ned igjen det ferdige jernet fra Hakadal jernverk.

Først på 1900-tallet krøp de nye veiene for alvor innover i Nordmarka.

Ikke for å skaffe vei til de menneskene som bor i marka, men for å gjøre det lettere å drive vedlikehold på de store dammene som var blitt reist i Nordmarka da Oslo ble industrialisert.

Rideveiene var vedlikeholdsfrie

Rideveiene ble aldri bygd opp på noe vis.

De var vedlikeholdsfrie og ble til helt av seg selv, når hester og mennesker gikk på dem.

Likevel var dette effektive ferdselsårer.

(Saken fortsetter under bildet)

Et tips fra Ståle om du vil lete etter gamle veier: Ved lett snøfall eller snøsmelting, så blir snøen gjerne liggende litt lenger i de gamle søkkene etter hester og mennesker fra hundrevis av år tilbake. Da ser du hvor folk en gang for lenge siden kom ridende og gående. Skogen du ser på dette bildet har fått stå i fred for moderne flathugst. Går du som Ståle en del i skogen, så ser du tydelig forskjellen. Foto: Bård Amundsen / Forskning.no
Et tips fra Ståle om du vil lete etter gamle veier: Ved lett snøfall eller snøsmelting, så blir snøen gjerne liggende litt lenger i de gamle søkkene etter hester og mennesker fra hundrevis av år tilbake. Da ser du hvor folk en gang for lenge siden kom ridende og gående. Skogen du ser på dette bildet har fått stå i fred for moderne flathugst. Går du som Ståle en del i skogen, så ser du tydelig forskjellen. Foto: Bård Amundsen / Forskning.no

Bare et søkk i bakken

Når folk sluttet å bruke disse gamle rideveiene, ble det lett for naturen å ta dem tilbake og gjemme dem.

Bare et søkk i bakken avslører nå ofte hvor de gikk.

– Blir det litt folk som går disse veiene, så kan de gamle ferdselsveiene gjennom Nordmarka bli holdt åpne som stier.

– Da kan flere få oppleve å følge i fotefarene til folk som dro gjennom marka og nordover mange hundre år tilbake, sier Pinslie.

Han vil gjerne at folk på denne måten bidrar til å ta vare på litt av kulturarven vår.

Fordi ingen av veiene han har funnet, ennå er blitt skiltet, så oppfordrer Ståle deg til å bruke GPS på mobilen for å følge dem. Last ned kartet du vil bruke fra nettadressene lenger oppe i denne artikkelen. Husk at fram til stiene (veiene) blir mer oppgått, så kan du måtte lete litt.

Men ofte går det altså, som Ståle fant ut, rett fram.

Litt ekstra vanskelig kan det være å finne stien der den passer inn over en veikant. Her har Ståle og vennene hans flere steder bygd opp små steinvarder i veikanten for å fortelle hvor stien går inn i skogen. I stikryss kan Ståle og vennene hans flere steder ha satt kjepper litt på skrå for å vise deg vei.

Forbløffet over gode gamle kart

De første gode kartene over Nordmarka er fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.

Hele 15 000 historiske kart over Norge er nå digitalisert hos Kartverket. Mye er gratis å laste ned.

Uten de gamle kartene som ble lagt ut digitalt i 2014, hadde det ikke vært mulig for Ståle Pinslie å utføre denne forskningen.

Han så en mulighet og grep den.

– Jeg er mange ganger blitt forbløffet over hvor gode de gamle Nordmarka-kartene fra sist på 1700-tallet og begynnelsen på 1800-tallet er, sier Ståle.

– Til og med høydekurvene på kart fra den gangen er ofte helt riktige når jeg sammenligner med moderne kart.

– Hvordan fikk de til det? spør han seg.

Nettopp disse godt oppmålte høydekurvene fra over 200 år tilbake, har ofte vært til spesielt god hjelp for Pinslie i letingen etter hvor den gamle rideveien egentlig går i landskapet. Han har selv noen års arbeidserfaring som landmåler. Det kan også ha vært til hjelp.

Forsvant på 1800-tallet

Noe Pinslie også har merket seg, er at de gamle rideveiene ofte forsvant fra nye kart på slutten av 1800-tallet. Det var kanskje fordi myndighetene ville at folk heller skulle bruke nybygde veier som gikk gjennom eller rundt Nordmarka.

– Hver gang en ny kjerrevei sto ferdig til bruk, ble den nærmeste eldre rideveien fjernet fra kartet.

– Var det fordi myndighetene heller ville at folk skulle bruke nyveien? På neste kart som ble utgitt, så dukker den gamle veien noen ganger opp igjen. Dette har jeg sett flere ganger.

Pinslie tror folk lenge fortsatte å bruke de gamle veiene.

– For drøyt hundre år siden var det trolig nye grupper i befolkningen som benyttet dem til å gå på tur. Derfor ble disse gamle veiene helt fram til for rundt hundre år siden, igjen tegnet inn på nye kart.

– Lenge etter at kjerreveien fra Oslo til Bergen var ferdig gjennom Hakadalen, så fortsatte folk å benytte disse veiene opp gjennom Nordmarka. De fortsatte å være viktige ferdselsårer fra Oslo til Opplandene. Dette bekreftes også av gamle beretninger, forteller Pinslie.

(Saken fortsetter under bildet)

Da det mørkner og vi nærmer oss Movatn stasjon i Nordmarka, går Dragonveien inn i et område der skogsmaskiner helt nylig har gått hardt fram. Kanskje er sporene etter den gamle veien fra mange hundreår tilbake borte for alltid. Her er de pålagt å rydde opp, mener Ståle Pinslie. Foto: Bård Amundsen / Forskning.no
Da det mørkner og vi nærmer oss Movatn stasjon i Nordmarka, går Dragonveien inn i et område der skogsmaskiner helt nylig har gått hardt fram. Kanskje er sporene etter den gamle veien fra mange hundreår tilbake borte for alltid. Her er de pålagt å rydde opp, mener Ståle Pinslie. Foto: Bård Amundsen / Forskning.no

Kongeveiene ikke alltid bedre

Ståle Pinslie tror ikke at de nye «kongeveiene» som kongen ga ordre om at skulle bygges fra slutten av 1700-tallet, nødvendigvis var så mye mer attraktive for folk å bruke for 200 år siden enn de gamle rideveiene.

– Gamle Bergensvei fra Oslo over Stovner/Gjelleråsen i Grorud og Bjøråsen forbi Skytta, videre oppover Hakadalen og nordover mot Opplandene og Trondheim eller Bergen, skal for eksempel i 1818 ha vært så dårlig at den uansett ikke ble brukt til noe særlig annet enn ridevei.

– Da var det kanskje vel så enkelt for folk å ta snareste veien gjennom Nordmarka. Veien som de visste alltid hadde vært der.

Det var også mye motstand mot de nye kongeveiene fra bøndene, på grunn av alt pliktarbeidet som ble pålagt dem med å bygge og vedlikeholde disse veiene.

– De gamle farene gjennom Nordmarka ble ikke utbedret av noen. Likevel ble de altså brukt av folk som dro til og fra Oslo helt til inn på 1900-tallet. Spesielt Bygata kan vi anta ble mye brukt, fordi den er klart korteste veien fra Jevnaker til Oslo.

– Den gikk jo gikk rett gjennom Nordmarka.

Kritisk til flatehugst

Bare de siste tre årene har Ståle Pinslie registrert 18 flatehugster av ikke tidligere hugget naturskog langs Bygata og Gamle Hadelandvei. Tømmerhugger-sønnen er kritisk til hvordan deler av det moderne skogbruket i Nordmarka nå blir drevet.

Flere steder der han har funnet gamle rideveier, er de bare i løpet av de aller siste årene blitt dekket med metertykke kvisthauger.

Takket være den elektroniske loggingen han har gjort av alle de gamle veifarene, så klarer Ståle å finne igjen den gamle rideveien der den nå går gjennom stadig nye hugstfelt.

Men fortsetter dette noen tiår til, så frykter 80-åringen at de eldgamle veiene mange steder vil bli borte for alltid.

Mye av det Ståle Pinslie har funnet ut er samlet i hefter som også finnes som pdf-filer. Årsskriftet til Maridalens Venner i 2017 om Historiske veier var helt viet funnene han hadde gjort til da.

Pinslies anvisninger om hvor veiene går og dokumentasjon på hvordan han har funnet dem, finner du her – sammen med annet han kan fortelle om Nordmarka og menneskene som bodde der.

Saken ble først publisert hos Forskning.no

Personvernpolicy