En ode til Raymond Johansen

Raymond er rørlegger. En middelaldrende, middels høy, middels korpulent mann med middels med hår på hodet.

En ganske alminnelig tilårskommen østkantgutt.

Og som disse kommer, er han også en middels feilbarlig mann.

Da byrådslederen stengte ned Oslo fra 9. november, måtte han fekte bort kritikk for ikke å ha innført strengere tiltak tidligere. Han tok ikke kritikk. Det kunne han egentlig godt ha gjort.

Midt i februar gikk Johansen i gang med en gradvis gjenåpning av Oslo, med nedgradering for videregående skoler til gult nivå og så åpning for ungdomsaktiviteter. Før måneden var omme måtte han stenge helt ned igjen. Nå røyk også serveringsstedene. Folk var frustrerte.

Det var en feilvurdering å skulle åpne i februar. Det burde byrådslederen ha sett.

Han har fremstått som en sutrete egoist for resten av landet, og han har stått i det. For Oslo.

Men oslofolk er ikke langsinte. I hvert fall ikke på Raymond.

For gjennom hele pandemien har han stått på for de som bor i denne byen. Den klart hardest rammede av pandemien i landet vårt. Har har krevd statlige overføringer for å redde næringer, han har bedt om flere vaksiner på bekostning av andre – han har fremstått som en sutrete egoist for resten av landet, og han har stått i det. For Oslo.

Raymond Johansen om gjenåpningshelgen i Oslo: – Har gått bra

LES SAKEN

Og Raymond tar beskjed. Han er ikke verdensmester i å beklage og si unnskyld, men han tar til etterretning og forsøker å justere.

Som da Folkehelseinstituttet i en sak i ABC Nyheter påpekte at munnbindbruken hans under de kommunale pressekonferansene ikke var helt etter boka. Raymonds presseperson nektet plent for at han hadde gjort noe feil, men neste pressekonferanse endret Raymond likevel rutinen – og la munnbindet korrekt fra seg uten å ta på fremsiden.

Det var en veldig liten ting.

Men når Raymond Johansen i april la frem sin gjenåpningsplan for Oslo, var han tydelig på at han ikke skulle gjenta tidligere feil. Han sa det ikke direkte, men uttalelsen «når vi først skal gjenåpne, så skal vi ikke risikere at vi må stenge ned igjen. Da er det bedre å vente», er blitt et slags mantra i Oslos gjenåpningsplan. Den gjennomsyrer hele planen. Den har gjort at trinnene ikke har blitt fulgt slavisk, men at deler har blitt dyttet og flyttet på. For at vi absolutt ikke skal måtte lukke ned igjen noe vi har åpnet. For det tåler ikke oslofolk så mye mer av nå.

Onsdag i forrige uke åpnet skjenkingen igjen i Oslo. Denne helgen var årets første med sommervær, og den første med åpne ølkraner på over et halvt år.

Det var en fantastisk helg. Å se byen slik vi husker den. Badet i sol, med lykkelige mennesker rundt hvert eneste café- og restaurantbord. Hadde vi ikke vært så blide, hadde vi begynt å grine.

Og til tross for alt vi har vært igjennom, til tross for Raymond Johansens små feilskjær, er det ham vi skylder dette. Denne fantastiske forløsningen.

Byrådsleder Raymond Johansen gjenåpner: – Kjære Oslo nå skjer det!

LES SAKEN

Han har hatt ryggen vår i snart femten måneder, han har bedt oss å holde ut, og vi har gjort det. For vi har tillit til ham.

Og han har sørget for solide vaksinasjonstall i kritiske deler av byen, som – sammen med tiltakene og etterlevelsen av dem – har gjort at denne helgen var mulig. Alt sammen Raymond Johansens ansvar, formelt og fordi han er en sjef som også tar det uformelle.

Jeg vet egentlig det er for tidlig – ting kan fortsatt gå til helvete, og vi må være flinke å holde avstand og bruke munnbind og vaske hendene og ikke møte for mange – men takk, Raymond. Takk for empatien. Takk for den stille ydmykheten. Takk for den kompromissløse kampen for dine. Takk for ledelsen. Takk for styrken.

Takk for kjærligheten din til Oslo.