– I dag har jeg blitt 33 år. I hvert av disse åra ligger det arr

Vi kaller han «Kristian». Dialekt og innsikt røper en nordlending. Han er fra stedet som for nordmenn flest er forbundet med noe folkelig og eksotisk på en og samme tid. Men for «Kristian» er stedet forbundet med noe mørkt. Denne sensommerdagen løp han over til naboen. Han knytta hånda og banka på. Det var litt tak i han som bodde i nabohuset og han ble med over og fikk stoppa stefaren.

Da 53-åringen kom til Bastøy, begynte han for alvor å angre på det han hadde gjort

LES SAKEN

Når han nå, tjue år etter, ser tilbake tenker han på seg selv om en ung sjel som har blitt herja som menneske. Han er klar på hva han føler. Beretningen tar opp sentrale temaer om hvordan det er å ha det forferdelig vondt. Historien er et vitnesbyrd om de krefter i kroppen og i psyken som kan iverksettes under gitte omstendigheter. Hvordan noen får sitt eget følelsesliv ødelagt. Om hvorfor sinne oppstår. Noen mener det er naturlige reaksjoner. Andre vil omtale det som et møte med sine indre demoner. «Kristian undrer seg over om det trenger å være noen motsetning mellom de to forklaringene. Uansett er det, i de aller fleste tilfeller, en møysommelig prosess å bli hel igjen.

Ingen stilte spørsmål

Det lille stedet der ramsalt humor, magisk lys og myldrende øyriker beriker alle sanser, er for «Kristian» synonymt med fyll og bråk. Det rike livet med gylne, solfylte netter og rødglødende himmel er noe som eksisterer i takt med stefarens uforutsigbare sinne. Knyttede never. «Kristian» var vitne til volden på flere nivåer. Gjennom å høre at den foregikk. Den høylytte kranglingen og de aggressive ordene. Alle lydene av fysisk vold. Gråt. Rop om hjelp. Lyden av moren som synker sammen.

Han vet i dag at historien også handler om lærere. Naboer. Barnevern. Helsesøster. Politi. Samfunn. Den handler om de som aldri stilte det riktige spørsmålet. For «Kristian» handler det om de voksne som ikke var tålmodige nok. Som ikke tolket adferden til hans som et forsøk på fortelle noe viktig.

— Jeg vet mye om redsel. Som vitne til vold opplevde jeg sterke inntrykk, forteller «Kristian».

Selv i dag er lyder, lukter, steder og gjenstander ting som kan trigge følelser.

Krevende å snakke om

Utenfor vinduet i en stille gate markerer høsten seg. Fra sommer til vinter. Tiden løper med raske skritt mot en julehøytid. Mens bladene på bakken virvles opp om kapp med litt sludd, frister butikkene med julestemning. Det er vind ute. Lunt inne.

Temaet er krevende for han å snakke om. Dette er personlig og nært.

— Det er tross alt familien min jeg snakker om. Men jeg forguder mora mi. Faren min. De har aldri gjort meg noe galt.

Det blir stille et øyeblikk. Han trekker pusten og fortsetter. «Kristian» mener at unges symptomer må betraktes som et synlig uttrykk for en helt naturlig årsakssammenheng. Adferd kan fortelle historien til barnet. Adferd kan vise barnets skjebne.

— I dag har jeg rukket å bli 33 år. Det er ingen selvfølge, og i hvert av disse årene ligger det arr.

Ifølge Folkehelseinstituttet vokser om lag én av 20 barn og unge opp under forhold preget av vold. Disse barna lærer seg å kjenne familiens syklus, og noen barn kan beskrive hvordan de legger merke til de minste forandringer i atferd og stemningsleie. Barn finner også fram til strategier for å unngå fare og å håndtere de skremmende erfaringene. En barndom med vold og overgrep kan få konsekvenser. Frykt, sinne og tristhet, kan gi livslange forstyrrelser i følelsesregulering, selvbilde og stressaktivering.

Når ABC Nyheter snakker med «Kristian» trer det frem en alvorlig historie om vold og rus. En stefar som drakk og som banka moren til fire søsken gjentatte ganger. Han er velartikulert og når han går dypere inn i fortiden sin opplyser han om mange nyanser. Fra vondt til godt og fra godt til vondt. Men med kjappe replikker og en latter som flyter lett i rommet, glir den alvorlige historien også lettere. Det er lettende for en som har grua seg til intervjuet.

— Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt stressa. Først og fremst fordi å bli intervjuet kan minne om å sitte i tiltaleboksen, sier han høflig.

Like fullt vil han at historien skal komme ut. Han må bare gå seg litt varm, mens temaene mykes opp. Han er ikke fremmed for å snakke om det som er vanskelig og når han forteller er det med hele seg. Energien spenner stadig opp kroppen før den finner veien ut gjennom raske bevegelser.

— Jeg tenker at intervjuer som dette er veldig viktig for at folk skal forstå hvorfor kriminelle fortsetter å være nettopp kriminelle. Forhåpentligvis kan det reise debatten rundt hvordan innsatte kan rehabiliteres tilbake til samfunnet på en bedre måte, sier han.

Det er noe empatisk over det hele og når han forteller følges ordene av innsikt.

Han høster støtte av voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk. Hun mener at samfunnet har godt av å lese historier som denne. Da den angår oss alle. Ingen ting er svart-hvitt. De ekte historiene kan bidra til å skape endringer, ikke bare i holdninger, men også i systemet.

Der han er nå opplever han å ha tenkt gjennom livet sitt og han vet hva han vil. Men det har sitt opphav. Historien flytter oss tilbake til tusenårsskiftet. På den tid sees en økende arbeidsledighet og gjeldskrise. «Kristian» vokser opp med tre søsken, mor og far. Når han snakker om moren trer det frem en kjærlig og varm kvinne. Når han snakker om faren er det med respekt. Han er åpen om at det det var tøft å få endene til å møtes på den tiden, familien hadde ikke så mye penger, men det gikk seg like fullt til med få midler.

Deretter skildres et alvor. Foreldrene skiller seg. Moren treffer en ny mann. Etter hvert blir dagene fylt av momenter med usikkerhet. Alt endret seg. «Kristian» endret seg.

— Når han flytter inn går jeg i 7. klasse, forteller «Kristian» og får et alvorlig drag over ansiktet. Atmosfæren i rommet endrer seg sammen med løvet som piskes opp utenfor vinduet. Han drar oss videre inn i kontrastfylte passasjer fra en ungdomstid fylt av mye usikkerhet.

Fra den dagen stefaren slo moren første gang gikk «Kristian» med en konstant frykt. Utenpå var alt bra, men inni var det kaos. Det ble hysja ned, men han husker at det var en lærer som tok seg ekstra av han. «Kristian» mener at hun fikk med seg noe. Hun kom blant annet å henta han hjemme hvis han ikke kom på skolen.

— Men hun sa aldri noe.

Ydmykelse, verdi og ensomhet er ord som går igjen når «Kristian» oppsummerer den tiden. Det foregikk over tid, og la en spesiell stemning over familien som etterhvert vekker et sinne.

— Jeg husker alt godt, men best husker jeg at ingen grep inn. Tross for alle slagene og hvordan det har påvirket oss. Ingen gjorde noe. Politiet gjorde lite. Han kunne bare fortsette og fortsette volden. Dag etter dag. Det gjør noe med deg som ung.

Han oppgir at han i senere tid har skjønt at man kan bli handlingslammet. Paralysert. Like fullt opplever at man har en plikt til å foreta seg noe. Man kan spørre hvordan det går. Sjekke innom. Være kritisk. Våge å bry seg.

— Han var en psykopat som fløy rundt i nabolaget. Drakk mye og han lagde mye bråk. Knuste biler. Banka moren min. Men ingen gjorde noe, slår «Kristian» fast før han fortsetter alvoret.

— Hvis politiet pågrep han, var det et slag i magen når de slapp han ut dagen etter.

I en dom siterer Høyesterett den anerkjente psykologen Per Isdahl, som skriver at «når noen angriper og skader den barnet er knyttet til, avhengig av og glad i, så angriper og skader vedkommende barnet selv». Forskning viser at barn og unge har forventninger til at politiet skal ordne opp og redde dem ut av situasjonen. Enten ved at de tar med seg voldsutøveren eller flytter barna og andre ofre for volden til et trygt sted. Det skjer imidlertid sjelden.

— Det kjenner jeg på. Spesielt knyttet til sinne.

«Kristian» ble etter hvert uromomentet i lokalmiljøet. Han gjorde sitt første innbrudd som 13-åring. Utførte brekk. Slåss. Etter hvert ble han også tatt av politiet. Han forteller om frustrasjonen som bygget seg opp i dette. Mens den voldelige stefaren aldri fikk straff. Det artet seg som en ufravikelig fortvilelse og håpløshet.

Volden over for moren foregår i samme tid der holdningskampanjer med «Nei til vold» ble satt på dagsordenen. I takt med 90 tallets økende motepresset og velstand, ble avstanden til normalen større for «Kristian». Opplysningskulturen rundt eldre barn og tenåringer tiltok også på denne tiden. De skulle lære seg å «tenke sjæl». Det gjorde «Kristian». En dag la han mye energi i å passe på moren.

– Jeg kjente på et behov for å beskytte mamma

Et overraskende og hardt albueslag treffer mannens beinete kjeve. Neste slag etterlater seg en dump lyd. «Kristian» tar sats igjen. Høyre kne rykker bakover før de eksplosive musklene i hofta skyter kneskåla i en voldsom kraft inn i mannens mageregion.

Mannen som ligger på bakken er «Kristians» stefar. Stedet bærer preg av en voldsom slåsskamp. Han måtte ta hevn. Han hadde erfart at vold funker. Vold løser ting. Umiddelbart.

— En dag ble det nok. Jeg ble jævlig sint. Men jeg kjente sterkt på et behov for å beskytte mamma.

Han sliter med å få tillit til autoriteter. På tross av grov vold, opplevde han at politiet var fraværende. Inntil den dagen de arresterte «Kristian» for lovbrudd.

— Det er en syk følelse, medgir han ettertenksomt.

Ble torpedo: – Vold var en del av meg

Som 16 åring flytter han fra stedet omkranset av steile fjell og hav. Bort fra det lille dalsøkket. Han reiste østover. Skaffet seg hybel. Deretter etablerte han seg i de indre delene av Oslos underverden. Det er stor avstand mellom små brekk og torpedovirksomhet. Men retningen fulgte naturlig. «Kristian» har erfart at når vold kommer inn i en familie, lager den systemer. Dermed vil den latente volden, og muligheten for at det skjer ny vold, i stor grad styre atferden til de som lever i en slik situasjon. Volden er da til stede hele tiden i kraft av sin mulighet. «Kristian» utnyttet ubevisst den muligheten.

– Vold var en del av meg. Det er det jeg mestret og jeg vet i dag at jeg har gjort mye galt, bekrefter han åpent i det han sporer oss in på temaet sinne. Den eneste følelsene han kjente på tidligere. Dette medførte at han bandt seg opp i et miljø som anerkjenner aggresjon. Dyrker råskap og maskulinitet. Kraft. Vold. Som et resultat av dette er «Kristian» skutt i magen. Hugget i skulderen. Knivstukket en rekke ganger. Truffet av streifskudd.

Selv har han boret noen i kneet med en slagdrill. Kappet av fingre. Han var iskald da de førte en fyr til et sideliggende sted. Bandt ham på hender og føtter. Plasserte ham på en stol. Fyren ble holdt fast i det «Kristian» startet opp drillen og siktet seg inn mot mannens venstre kne.

— Den verdenen jeg har vært en del av dreier seg rundt vold, trusler, vinning og narkotika. Dynamikken i miljøene er voldelig. Både drevet av konflikter seg i mellom, profitt og territorier.

Forbruk av narkotika skaper enorme muligheter for lokale, kriminelle gjenger til å vokse og spre frykt. De tjener store penger på narkohandel, men også på handel i andre smuglervarer, utpressing og kidnapping. «Kristian» har levd i et samfunn med en underverden kriminalitet der de har egne lover og eget rettssystem. Et sted der tystere straffes og konflikter løses internt.

— Jeg slo for å skade, og det var ikke vanskelig å finne likesinnede. Miljøet er også farget av ære, det er et brorskap. Jeg trengte det og samfunnet trenger å forstå, uavhengig om det er galt, at unge som vokser opp i dag søker til disse ytterpunktene. «Kristian» snakker om unge som sklir utenfor de gitte rammene. Mange av dem vokser opp i et helvete. De har ingen rettesnorer og de påvirkes av systemene rundt. De blir farlige. Dette ber han om en dypere forståelse for, først da kan man få til endringer.

— I kampen for å bli sterkest og sikre overtak, er alt lov. Også våpen. Det er dette som også preger rullebladet.

Tross for kriminalitet er det miljøet, først og fremst brødrefellesskapet, som var viktig for «Kristian». Lojaliteten til hverandre. Deretter kan kriminelle handlinger si noe om en form for spenning. Makt og kontroll. Destruktive relasjoner. Moral og normer. «Kristian» hadde en livsstil der den grunnleggende drivkraften var opprør.

— Sinne har sitret i kroppen, forteller han i det han spenner opp kroppen, og åpner vinduet for å få litt luft. «Kristian» ble ikke passiv-aggressiv. Han ble sint. Jævlig sint. Han demonstrer hvordan en drill presses inn i et kne, eller hvordan fingre kappes av, og presiserer samtidig at denne type vold foregår innad i miljøene.

Nesten sadistiske handlinger. For «Kristian» et tosidet voldsmønster integrert: En som er forbundet med volden mot moren, og en tilknyttet tilhørigheten til miljøet. Han kan etterlate seg et emosjonelt avtrykk når han forteller og minner stadig på at hans virkelighet kan overgå fantasien.

– Å være vitne til vold gir økt risiko

— Sinne er en av de mest grunnleggende følelsene i mennesket. Akkurat som glede, sorg og frykt. Blir man sint, oppstår rent fysiske reaksjoner: Hormoner frigjøres. Pulsen øker. Blodet strømmer vekk fra indre organer og ut til musklene. Kroppen går i beredskaps- eller kampmodus, forteller Ragnhild Bjørnebekk.

— Historien hans bærer preg av mange sterke inntrykk og nederlag. I tillegg står ADHD helt sentralt. Det finnes mange triggere, bekrefter hun.

— Aggresjon og vold kan være en reaksjon på avmakt, utrygghet og uklare rammer, legger Bjørnebekk til.

Som i denne historien der det faller som en naturlig reaksjon.

Forklaringen på at noen tyr til vold har mange fasetter. Mennesker har ulikt, medfødt temperament, som ofte er etablert allerede fra ettårsalderen. Et hissig temperament trenger likevel ikke bety at vi agerer deretter. Det er miljøet vi vokser opp i, det vi ser og lærer av andre rundt oss, som avgjør om vi lar aggresjonen ta overhånd. Utrygghet, rusbruk og det å ha vært vitne til eller offer for vold i nære relasjoner, er de viktigste risikofaktorene.

— Hvis man trigges, gis følelsen kraft og energi. Impulsen er å håndtere hindringer og fjerne det som står i veien for oss, sier voldsforskeren.

Helt sentrale «turning points» som kan føre til endring er blant annet ekteskap eller å etablere familie. «Kristian» fikk begge deler. I 2010 giftet han seg. I 2014 fikk de en datter. I 2015 møtte han og kona veggen. Hun fikk kreft. Den spredte seg og hun døde kort tid etter. Tilbake satt «Kristian» som enkemann med en 2 år gammel datter, et langt rulleblad og et titalls dommer. Selv møtte hun situasjonen med imponerende ro og mot. Men for han var noe av det stabile borte. Det som pekte i riktig retning og bidro til å erstatte fortiden med noe som lignet mer på et rolig liv. De fikk 6 år sammen. Etter at hun døde overlot han ansvaret for datteren til konas foreldre. Jenta bor fremdeles der.

— Jeg har vært i en soningssituasjon siden slutten av tenåra

Det er 2019. Årets åttende måned. «Kristian» slipper ut av Eidsberg fengsel. En tre års dom er tilbakelagt. Erfaringene hans skulle tilsi at han søkte tilbake til det gamle. Men midtveis i denne måneden reiser «Kristian» til behandlingsinstitusjonen Tyrili for å ta neste steg på den krevende veien. På et såkalt §12-opphold.

— Tyrili forandra livet mitt. Det er flaut å si det, men jeg kom i kontakt med følelser, forteller han i det han trekker opp et smilet, fester blikket og fortsetter. Sannheten er at jeg tidligere bare har kjent én følelse.

— Kraften i sinne er stor. Det enkleste er å overse følelser, selv om de er der for å hjelpe oss til å overleve. Når jeg holdt avstand til egne følelser bidro dette til at mine egne behov ble utsatt. De fikk ingen oppmerksomhet. Alt handlet og sinne og sinne var det jeg kunne.

Formålet straffegjennomføring etter § 12 skal gi domfelte nødvendig behandling, rehabilitering eller bidra til tilbakeføring etter lengre tids straffegjennomføring. Overføring kan være begrunnet i domfeltes helsemessige behov, rusmiddelproblematikk eller behov for tilbakeføringstiltak og sosial rehabilitering gjennom bo- og arbeidstrening.

Tyrilistiftelsen. Stedet som aldri gir opp folk. behandling til mennesker med alvorlig rusavhengighet, og opplyser at deres pasienter har ofte tilleggsproblematikk knyttet til sosiale relasjoner, psykisk og fysisk helse.

Han tilkjennegir hvordan en lunefull og omskiftelig oppvekst skapte risikofaktorer. Hvordan uforutsigbarhet skaper frykt. Hvordan redsel skaper sinne. I dag er «Kristian» bare i begynnelsen av tredveårene. Men han har rukket å bli straffedømt elleve ganger. Han fikk sitt første møte med rettsvesenet i en alder av 17 år. Innen den tid var han en erfaren voldsutøver. Han var sint. Den enkle følelsen som er hverdagslig. Ikke nødvendigvis primitiv, men en nødvendig følelse for å overleve.

«Kristians» triggere

Han har ADHD. Under intervjuet spiller «Kristian» på et stort spekter av livlighet. Han er glad. Alvorlig. Morsom. Han sitter. Han står. Han går. Når han forteller er det med dramatisk innhold og direkte stil.

— Sammenhengene mellom ADHD og opplevelsene med vold er overlappende. Det finnes mange triggere. Alt fra lukter. Lyder. Lys. Omgivelsene blir forsterket, forutsigbarhet er avgjørende.

Når stefaren flyttet inn var det en trigger. Rammene endret seg. Strukturen endret seg. Triggere for «Kristian» er sanseinntrykk som minner om tidligere negative erfaringer og som derfor utløser sterke reaksjoner. Det har gått 20 år siden han siden han så sin mor bli banket opp. Det har kostet 33 åringen et vell av følelser som fikk utløp i å presse grenser. En form for blokkering av empati på grunn av negative opplevelser i oppveksten. Roller i miljøet han har vært i, som torpedo, pengeinnkrever og voldsmann, har hendelsene kostet han elleve dommer. Til sammen ti år i fengsel.

Bjørnebekk forklarer at det for unge som «Kristian», tatt i betraktning individuelle hensyn, skjer det en krise ved inngangen til ungdomsalderen. Han mister noe som er trygt, og det kommer inn noe farlig. Stefaren. Forutsigbarhet og faste rammer er viktig, særs for unge med ADHD. En ny mann inn i familien vil kunne trigge det forutsigbare. ADHD vil jo også være en risikofaktor grunnet impulsivitet og mangel på selvkontroll.

— I dag krymper jeg innvendig ved lukten av kruttslam eller lyden av en wienerpølse som bites av, men jeg skal ikke utdype hvor det kommer fra.

Når «Kristian» forteller om livet sitt er det med innlevelse og mye energi. En effektfull måte om historier med nerve. Det er ærlig og brutalt, men også til tider hverdagslig og ikke fullstendig blottet for humor. Han deler også historier som gjør at en trekker på smilebåndet, det oppleves ganske forløsende.

– Det er fint at det midt oppi alle disse minnene også finnes gode og fine sider ved historien. Som en mamma jeg verdsetter svært høyt. At jeg har gode venner. Lojale folk som driver meg. At jeg fikk Mina Hadjian inn i livet mitt. Fy fader hun har løfta meg, forteller han i det han stempler henne med et bredt spekter av positive adjektiver.

- Mina er helt spesiell for sånne som meg. Når jeg var nede og ikke ante muligheter, med min fortid, parerte hun raskt med at min fortid er kompetanse.

Tyrili bidro med at det ble mulig for «Kristian» å se sammenhenger i følelsesregistret. Han fikk en ny innsikt i hvordan og hvorfor han som barn havnet i en kronisk beredskaps- og spenningstilstand. Han har hatt en krevende reise. «Kristian» var ikke bare «vitne til vold» da stefar slo mor. Han levde i volden. Men i dag er han en fri mann. Han jobber. Takket være Mina er «Kristian» sysselsatt med flere prosjekter som bygger oppunder egenverd. Blant annet får han bidra slik at domfelte får delta i samfunnsdebatten, gjennom RøverRadion. Et prisvinnende radioprogram som bidrar til at lytterne får et innblikk i en stigmatisert og myteomspunnet del av samfunnet. Han er en av de som sørger for at samfunnet får innsikt i livet til mennesker som har levd et langt liv som kriminell og straffedømt.

– Det har blitt grunnleggende viktig for meg å endre livet mitt. Men det kunne ikke skje før jeg fikk en for form innsikt i at det er mulig.

Kall det fremtidshåp. Et grunnleggende vilkår for å leve et liv. «Kristian» har drøftet eksistensielle spørsmål og han kjenner på viktigheten av å ikke forbli i det komplekse bildet han kommer fra. Det å alltid måtte se seg over skulderen. La seg hisse opp av uvesentligheter. Hans utelukkende tragiske historie kunne lett ha fortsatt i en håpløs retning, men han valgte en annen vei.

Han har vært så ekstrem

Innsiktsfullt forteller «Kristian» om verdien av å bli en resurs før han kan ta del i døtrenes liv. Men det er todelt. Jentene mellom halvannet og tolv år, hvor den yngste ble født nå mens han satt inne, er viktige for han. Han ønsker å bli den figuren som beriker deres utvikling. Den rollemodellen som trygger verdivalg. Klokt definerer han hva som skal til før han er der.

– Jeg vet at jeg må sørge for et godt liv for barna mine. Foreløpig ved å holde meg borte fra dem. Men det er også et vanskelig spor i dette. Jeg kaller det «systemangst».

Å få kontakt med egne barn når man har en kriminell fortid som «Kristian» er ikke enkelt. En form for overvåkning gjør alt bare verre. Han har et navn og rykte som i systemet tilsier at han ikke får slippe til. Han har vært så ekstrem.

– De kommer aldri til å gi seg, tror «Kristian». Når Barnevernstjenesten tar kontakt med politiet for å få vite hvem jeg er, lukkes alle dører, forteller han og fortsetter.

– Jeg har mye mimikk i ansiktet, mange bevegelser. Men vi er jo emosjonelle vesener når vi snakker om barna våre. Med min fortid og mine traumer som preger kroppsspråket mitt, blir vanlige folk redd. Spesielt barnevernet.

– Det oppleves på en måte som et overtramp. Det er vondt. Det handler om å være et medmenneske, om å se mennesket bak. Jeg mener at hele systemet burde legges til rette på en bedre måte for innsatte som har barn. Vi skal jo ut igjen en dag og da må det lages gode tilvenninger for barna og de domfelte.

Alle soningene har prega «Kristian», men kanskje aller mest når det kommer til følelser. Han har kjent på kroppen hva det innebærer å være isolert. Hvordan det er å stenge inne følelser. Holde tilbake. Han vet også hva han trenger når han slippes ut. Av tilbud. Sysselsetting. Oppfølging. Folk.

Det norske straffegjennomføringssystemet er basert på humanistiske prinsipper, og på individuell tilrettelegging for de domfelte og innsatte. Hensynet til samfunnets krav om beskyttelse mot kriminelle handlinger skal balanseres med hensynet til den enkelte domfeltes og innsattes muligheter for å vende tilbake til samfunnet som fremtidig lovlydige borgere. Utstrakt bruk av isolasjon gjør ikke dette, fremholder «Kristian».

Isolasjon i norske fengsler er forbundet med tortur. I 2019 skrev Sivilombudsmannen i en særskilt melding til Stortinget at det er bred enighet om at isolasjon og manglende menneskelig kontakt kan medføre alvorlige skader og må begrenses. Like fullt er hver fjerde innsatt i norske fengsler innelåst på sin egen celle i 16 timer eller mer per døgn. I helgene er omfanget høyere.

Isolasjonens ringvirkninger

Bekymringen til «Kristian» er mangefasettert i dag. Et nedstengt samfunn som følge av smittevern er en av dem. Ikke bare knytter den seg opp til nedstengte tilbud som hindrer muligheten til å opprettholde rutiner og besøk, men under coronakrisen er isolasjonen i fengslene blitt mer utbredt.

— Etter mange år som innsatt har jeg ikke sett et eneste tegn på at isolasjon fremmer menneskers evne til å fungere. Tvert imot, alt jeg erfart, hørt og sett ting som tyder på det motsatte. Å være isolert gir underskudd på de sentrale sosiale hormonene når du avsondres fra andre. Å være isolert er å være avskjermet fra det typiske menneskelige: tilhørighet.

Isolasjon av innsatte i norske fengsler er den største utfordringen for Kriminalomsorgen når det gjelder å kunne gi et innholdsmessig godt nok tilbud til de innsatte. Kriminalomsorgen har over tid fått sterk kritikk fra Europarådets torturovervåkningskomité, FNs torturkomité, Europarådets torturkomité og Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter for isolasjon av innsatte.

Det hviler et stort ansvar på institusjonen som skal betrygge samfunnet samt motvirke straffbare handlinger. Kriminalomsorgen. Med verdiene respekt, engasjement, åpenhet og profesjonalitet. Her skal det legges til rette for at lovbrytere kan gjøre en egen innsats for å endre sitt kriminelle handlingsmønster. «Kristian» mener at dersom Kriminalomsorgen skal kunne gjennomføre sitt samfunnsoppdrag, med blant annet å forebygge ny kriminalitet, må både de og alle andre involverte sektorer i større grad ivareta sitt ansvar.

- I dag er isolasjon noe de fleste forbinder med coronatiltak. Men den isolasjonen jeg snakker om her handler om avstengning av kontakt med andre, et langt større alvor en å holde seg innendørs i egen leilighet i noen dager. Samfunnet må få opp øya, norske fengsler har et overforbruk av isolasjon som er skadelig. Selv har jeg kjent på angst. Andre har fortalt om klaustrofobi. De hører lyder.

«Kristian» forteller om da han satt på full isolasjon. Han var i tjueårene. Cella han satt på var noen få kvadratmeter stor. En seng, stol, et bord. Toalettet var plassert i et hjørne. Cella var i A-blokka. I Oslo fengsel. I følge «Kristian» det verste stedet. Et vindu med gitter ga utsikt mot himmelen. Noen dager blå. Andre grå. Døra mot verden føltes massiv. Tung. Den var låst. En liten luke i døra kunne låses opp og igjen, fra utsiden.

Sivilombudsmannen konkluderer i meldingen med at norsk lov og internasjonale menneskerettighetsstandarder ikke blir overholdt. Sivilombudsmannen peker også på et svakt helsetilbud, og manglende oppfølging av psykisk syke innsatte.

Revet mellom to verdener

Denne følelsen er ikke unik for «Kristian». Han vet at innsatte som lider under mangelfull oppfølging lett faller tilbake til det gamle livet, selv om man kanskje ønsker seg noe annet. Når samfunnet stenger ned som følge av smittevern, byr dette på problemer for den gruppen mennesker som er avhengig av sysselsetting, behandling, og ikke minst samhold med andre.

- Generelt sett er jeg sikker på at flere vil lykkes med å tilbakeføres til samfunnet hvis soningen legges til rette på en annen måte. Jeg vet at en stor andel av de innsatte har sammensatte utfordringer, spesielt knyttet til psykisk helse og rus. Denne gruppen sliter ikke bare på seg selv, den sliter også på samfunnet. Men nå som korona pandemien bidrar til et mer kontrollert samfunn og mange sett med regler, er det viktigere enn noen sinne med en gjennomtrengende ensrettet innsats for å reparere skaden. Når landet stengte ned fikk det noen konsekvenser de færreste reflekterer over. Enten man er innsatt og lider under strengere rutiner og mindre fysisk kontakt, eller der man nylig har sluppet ut. Mange som er avhengig av rutiner som sysselsetting, veiledning eller annen behandling mister viktige rettesnorer.

— Noen må legge opp til at vi lærer oss å gå i en annen retning. At noen turte å satse på meg og så at jeg kunne bidra med noe, hjalp meg å se disse kvalitetene ved meg selv.

«Kristian» er uredd og fri når han omsider kan snakke om fortiden sin og samtidig kjenne på at han ikke ønsker seg tilbake dit. Det livet han lever i dag og følelsen av å slippe å se seg over skulderen er av enorm betydning.

– Ingen kan ta meg på noe. Politiet kan følge med så mye de vil, og egentlig er det greit hvis de oppsøker meg. Da finner de ingenting, noe som bekrefter at jeg er en annen mann, sier «Kristian» avslutningsvis før han konkluderer.

– Historien min handler om en stefar som drakk og banka moren vår. Deretter handler det om at 1 av 4 straffedømte soner for vold. Jeg ble en av disse. Stefaren min fikk aldri straff.