Da 53-åringen kom til Bastøy, begynte han for alvor å angre på det han hadde gjort
– Det ligger en fyr tre meter under bakken. På grunn av meg, forteller en 53-åring. Det klarte han for alvor å angre på da han kom til Bastøy.
Det å kunne se noen annet enn muren i luftegården tar bort deler av angsten. Man kan være til. 53-åringen mener at det er enklere å forsone seg med det man har gjort i Bastøy Fengsel.
ABC Nyheter besøkte øya ute i Oslofjorden. Kjøpt av staten i 1898 for 95.000 kroner. Den gang ble det lagt til rette for forsømte gutter med tilpasningsvansker. Det er ikke mange fengsler som Bastøy. Soning i friluft fordelt på 2300 mål med jorder, løv- og granskog. Havet som nærmeste nabo, flere rever og mye hoggorm. Ingen behagelighet. Ingen luksus.
Aktuelt: Bastøy fengsel har som mål å løslate gode naboer
Her møter vi en 53-åring fra Østfold.
– Jeg følte hele veien at jeg hadde handlet i nødverge, forteller 53-åringen som mener han har jobbet hardt med å forsone seg med at han tok livet av en annen mann.
Han er åpen om den kvelden da han gikk over grensen. I ettertid følte han seg kastet ut i en malstrøm av tanker, og han forstod at han måtte finne en måte å forsone seg med virkeligheten.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet var sommeren 2013. Den lave sommersola hadde varmet hele dagen og kvelden var på hell. Etter en tur på byen havnet mannen i håndgemeng med en yngre mann. Den natten ble 53-åringen drapsmann. Og det må han leve med resten av livet. Det var ikke lett å forsone seg med, i hvert fall ikke under første del av fengselsstraffen.
– Det hjelper ikke å fortsette å si at det var en ulykke. For nettopp mitt slag tok livet hans i det jeg traff strupehodet. Jeg ønsker ikke si så mye mer om hendelsesforløpet, da det er et hensyn til de pårørende i dette.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Det ligger en fyr tre meter under bakken. På grunn av meg.
Samarbeid og ansvarliggjøring
Innsatte har forklart at de også trenger sosial omgang, det har noe med emosjonell regulering å gjøre. Det gir mer kontroll over eget liv. Å være avskilt fra andre påvirker også livskvaliteten, mener flere innsatte ABC Nyheter har vært i kontakt med. De har sonet dommer ved høysikkerhetsfengsler rundt om i landet, og flere har hatt sterke følelser knyttet til at de ikke opplevde å være en del av samfunnet, og at det å sone i lukkede fengsler ofte resulterer i alt annet enn rehabilitering.
Artikkelen fortsetter under annonsenAndre innsatte forteller også om en økende aggresjon og en opplevelse av å bli respektløst behandlet. Organiseringen på Bastøy gir de innsatte et helt annet perspektiv på tid og det å være.
Når ABC Nyheter besøkte Bastøy hadde Fungerende fengselsinspektør Solveig Tenden satt av rikelig med tid. I duskregnet drar hun oss gjennom øysamfunnet. Med omlag 80 bygninger. Gruslagte veier og kulturlandskap. Flere innsatte som rt godt i gang med dagen. På hvert sitt område. Noen mekker på biler. Andre får trening i bygg og anlegg. Fra kjøkkenet i hovedbygningen luker det hjemmebakt.
– Her dyrkes og selges egen mat, sier Tenden.
Hun påpeker at la til at pedagogikken som rammer inn fengselet søker å ivareta menneskets verdighet.
– Når man deler hus med flere andre, må de samarbeide. Innsatte deler kjøkken, stue og bad. Alle har enkeltrom, med unntak på inntakshuset vårt hvor tre av romma er dublerte, sier hun og fortsetter:
Artikkelen fortsetter under annonsenDe innsatte må ta et aktivt ansvar for å styrke sin egen mulighet for å leve uten kriminalitet etter soning. Hos oss er åpenhet, evnen til å lytte, mot til å vedgå feil samt rom for tilgivelse helt sentrale elementer i kulturen.
Tenden har jobbet i Kriminalomsorgen i 13 år og har bakgrunn fra lukkede fengsler. Hun var også med på å bygge opp Bjørgvin fengsel i Bergen. Noen av de viktige elementene hun trekker frem fra Bastøy, sammenliknet med tidligere arbeidsplasser, er at de innsatte får lov til å ha mye mer kontakt med familien. De kan ringe og planlegge besøk, noe som er fint, men også smertefullt. Det åpner for en forsoningsprosess, i tillegg til at innsatte ikke kan stenge ute følelser og tanker på samme måte som når de soner i lukkede fengsler.
– Man kan ikke dressere en hund i bur
Men er det skikkelig straff? Eller er det et fristed med kulturverksted, trening og flott natur? Fanger som luker i åkeren, møkker ut av fjøset, reparerer biler, rusler kveldsturer og lar seg fascinere mens de ser ut over havet og renser sjela?
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det er absolutt straff, konkluderer den 53 år gamle østfoldingen og legger til.
– Loven sier ikke at det å sendes i fengsel betyr at noen skal lide. Straffen er at vi mister friheten. Men i stedet for å låses inne på hver vår celle, får vi muligheten til å bidra til fellesskapet. Det gjør noe med deg, ellers vil jeg jo si at man kan ikke dressere en hund i et bur.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Hva med de farligste fangene?
– Noen mente jeg var en av de farlige, fordi jeg kan kampsport. Vurderingene av hvem som er farlig, er ofte hauset opp og medieskapt.
Den vanskelige angeren
53-åringen anser seg selv som et moralsk menneske. Han bryr seg om andre. Da angeren ikke kom umiddelbart etter dommen, var det en sterk kontrast til hva han hadde trodd om seg selv. Han hadde forventet tristhet og skyldfølelse. Kanskje skam.
– Angeren kom først under den siste delen av soningen. På Bastøy.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan mener han ikke fikk rom til å bearbeide det han hadde gjort før han kom til Bastøy. Det var det ikke rom for i det andre fengslet.
Før jeg kom til Bastøy tviholdt jeg på selvrettferdigheten. Jeg overtalte meg selv til at jeg hadde handlet i nødverge. Men på Bastøy åpnes det opp for selvrefleksjon, også fordi man er tett på medfanger på en annen måte. Det høstes også inspirasjon når dialogen er åpen og når man gis tillit. Jeg erfarer at jeg fikk større mulighet til å reflektere over veien fremover, fordi det åpne samfunnet der legger til rette for noe virkelighetsnært. Da tvinges også selverkjennelsen frem.
Han mener at det å være sysselsatt med viktige oppgaver for at øya skal gå rundt er blant de av elementene som bidrar til at man kommer nærmere en forsoning. Selv hadde han rollen som husfar i tre år. 53-åringen forteller om en viktig disiplin når man deler hus med fire andre menn.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det å få en dom er en ekstrem påkjenning, men jeg ble lettet over at soningen endelig var i gang.
– Det ble et slags helvete
«Petter» fikk 2 år og 1 måned. En samling lovbrudd og to razzia felte han. Det venter også en ny dom for et tre år gammelt forhold i Sverige. Ingen voldshistorikk. Aldri sonet tidligere. Ingen rusproblemer.
«Petter» (33) forfalsket dokumenter og oppbevarte våpen ulovlig. Han tilsto alt da han ble tatt. Han gikk med på å forklare seg for politiet og i avhør kom innrømmelsene. Så ble det stille. Etterforskningen varte i to år. Likevel skal det gå svært lang tid før endelig dom i saken faller. Ventetiden var en påkjenning. For han selv. Samboeren. Foreldrene. Og for arbeidsgiver.
– Når du får en dom og vet at du skal sone i to år, kan du forholde deg til det. Men når du ikke vet om du skal vente i en måned eller flere år på å sone straffen, er det lett å våkne hver dag å lure på om dette er dagen.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan sonet første del av dommen i et annet fengsel. Et tøft møte med fengselslivet. «Petter» fremstår trygg. Åpent forteller han om at den første tiden i et høysikkerhetsfengsel som ganske mørk. Han som hadde fulltidsjobb forstod ikke at handlingene han gjorde var straffbare før han satt innelåst i varetekt. Vegg i vegg med andre forbrytere. Både familien og advokaten var sikre i sin sak. Han ville gå fri fra dette.
– Men det ble et slags helvete. Tøft, vondt og vanskelig på alle måter, forteller «Petter».
Artikkelen fortsetter under annonsenPersonligheten hans rommer mye mer enn handlingen han sitter i fengsel for. Han snakker mye om foreldrene og samboeren. Innsiktsfullt forteller han om hva soning gjør med tankeprosesser. Hodet jobber mye fra den dagen du blir tatt. Rettssaken varte i tre måneder. Fra start til slutt har det gått fem år før han starter soning. Han stiller spørsmålstegn ved hvordan tiltalte makter å stå i de ulike prosessene som varer over tid.
Artikkelen fortsetter under annonsenDen siste tiden av soningen gjennomføres på Bastøy. «Petter» beskriver det som et nydelig å komme hit. Betjentene er kompiser. De bistår og de hjelper til.
– I andre fengsler finnes det tilbud, men det fremstår mer som noe obligatorisk rettet. På Bastøy er det mer genuint, sier han og fortsetter.
– Jeg er sikker på at denne plassen har forandret mange folk.
Han tror arbeidsoppgavene og naturen på øya i seg selv har mye å si. Å få ansvar for dyr. Hardt kroppsarbeid og samarbeid med innsatte.
– Det er fleste eksempler på hvor stor virkning det kan ha. Omgivelsene har mye å si for opplevelsen av egenverd. Domfelte trenger denne, helt uavhengig av hva de sitter for. Det handler om tilbakeføring.
Til juni neste år slipper «Petter» ut. Han er håndverker og har en jobb som venter når han er ferdig å sone. Men han vet at innsatte i fengsel trenger det innholdet Bastøy byr på. Nettopp fordi straffegjennomføringstiden her gjør innsatte sterkere rustet til å håndtere hverdagen etter gjennomført straff.
Artikkelen fortsetter under annonsenADHD på lukka avdeling
Magnus (39) har alltid satt pris på «motoren» i seg. Det har et eget driv. En verdsatt spenning. Magnus har sterk ADHD. Amfetamin og hasj var elementer som passet godt sammen med energien. Men han levde et liv på kanten av lovverket. Selv om bruk av amfetamin bidro til at alt fikk en annen flyt, og ga en annen styring på impulsene, ble han tilslutt satt inn for narkotikakriminalitet.
Med god hjelp tidligere kunne han kanskje fått stimulert spenningsbehovet på en annen måte. Like fullt har denne «motoren» alltid vært høyt verdsatt. Helt til han havnet i fengsel.
– Det har aldri vært noe tvil om at jeg har ADHD, det er synlig. Jeg tok selv tak i det første gang jeg sonet, det var først da jeg skjønte at det var et problem.
Påfallende mange innsatte sliter med ulike adferdsforstyrrelser. Innsatte med ADHD sliter med en urimelig ekstrabelastning. Rastløsheten og uroen blir ekstra tøff å takle bak trange murer. På en celle.
Artikkelen fortsetter under annonsenHalve livet har Magnus i perioder vært inn og ut av fengsel. Han har slitt med rus i over 20 år. Det var under soning at han ble utredet for ADHD. Det er et tosifret antall år og ti dommer siden.
Vil løslate gode naboer
Norsk kriminalomsorg er anerkjent over hele verden for sitt fokus på rehabilitering under soning. Kriminalomsorgen liker å si at de skal «løslate gode naboer». To ideologiske grunnpilarer er driveren. På den ene siden ekstern og intern sikkerhet og trygghet, der straffegjennomføringsideologien forutsetter høy kompetanse og teknologisk tilrettelegging av sikkerhets- og kontrollforanstaltninger. På den andre siden bygger den på idealet om rehabilitering, omsorgs og hjelpestrategier.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Men de som kommer ut er ikke rehabilitert, og de har ikke jobbet med kriminaliteten sin, påpeker Magnus.
Han vet hva han snakker om. Han hadde vedvarende rusproblemer tidligere. Det var det han gikk ut til. Det gamle livet. For så på ny å havne i fengsel.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg har sonet i mange fengsler, både i høysikkerhetsfengsler og lavsikkerhet, sier han.
Magnus mener at konsekvensene av dagens kriminalomsorg ikke bare gjør det vanskelig for de innsatte å finne en plass i samfunnet, men at det også blir en større risiko for den som skal få de tidligere innsatte som naboer.
Han er fra distriktet, men har bodd 10 år i Oslo. Han har sittet i overkant av ett år på Bastøy. Før den tid åtte måneder i Halden Fengsel. Om et halvt år slipper han ut til hjemmesoning. Også denne i et halvt år. Hjemme venter samboer og en datter på seks måneder. Han vet at Bastøy har gitt han helt andre muligheter enn tidligere.
Magnus mener det er av avgjørende betydning at innsatte med sammensatte problemer, både knuttet til psykisk helse og rus, blir møtt med større innsikt og interesse. Muligheten for å reintegreres i samfunnet har ellers svak margin.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg savner en klarer informasjon for «førstegangs sonere» og de som ikke er kjent med systemet. Skal man komme noen vei med et rusproblem i fengsel, må man ha egen vilje. Man må sørge for å ta tak i det. Tidligere har jeg erfart at det lett å bli sittende på cella, jeg sa ikke fra om ting, og det skaper problemer. Kommunikasjonen foregår gjerne gjennom 2-3 betjenter, som skal melde ting videre. Beskjeder må skrives ned. De kan bli glemt. Noen ganger må du purre.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Men her på Bastøy er de veldig rutinerte. De er de veldig gode på samhandling, og vi innsatte er nærmere de ansatte.
Denne gangen har jeg fått med meg en viktig livsstilsendring, før jeg dyttes ut i samfunnet igjen.
Magnus er i en prosess med å komme ut på frigang, da kan han forlate fengselet for å utføre arbeid. Dette er en annen overgang som han trekker frem som svært positivt.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Hvordan man blir møtt som menneske har innvirkning på hvordan man ser på andre mennesker og samfunnet generelt.
Magnus forteller om mange år med narkotika og kriminalitet, og har i alt tilbrakt nærmere åtte år i fengsel, fordelt på ulike dommer. Den siste tiden av sin siste dom soner han på Bastøy. Magnus er en av bilmekanikerne. Han tilhører teknisk avdeling og er en av de som bidrar med sin rolle for at øya skal gå rundt.
Han er ikke alene om å ha erfart hva fraværet av programmer og andre tiltak gjør med innsatte. Når de ikke får den nødvendige «hjelpen» som skal gjøre innsatte i stand til å håndtere sine utfordringer, med for eksempel rus, neglisjeres et viktig faktum.
Hesten dømmer ikke
– Jeg har jobbet på Bastøy i 22 år og har ikke tall på hvor mange oppvåkninger han har sett hos innsatte, forteller stallmester Kjell Roar Hansen.
Artikkelen fortsetter under annonsenHansen er tydelig på at man på Bastøy blir sett som menneske. Soningen må fylles med meningsfylt innhold, slik at flere innsatte opplever soningen som utviklende og rehabiliterende. Det spiller ingen rolle om den innsatte er dømt for hvitvasking, den omstridte «mafiaparagrafen», som hevdes å ikke samsvare med virkeligheten, eller om innsatte er drapsdømte. Heller ikke om de sitter for narkotikakriminalitet, svindel eller voldtekt. Å ferdes blant nevenyttig arbeid, dyrehold og gårdsbruk gjør definitivt noe for selvrespekten skal vi tro stallmesteren.
Artikkelen fortsetter under annonsenHansen har hatt ansvaret for stallen i 22 år. Seks stykk dølehester. Den sterkbygde, rolige og robuste hesten med allsidige bruksegenskaper. Kjell Roar vet at å få erfaring med dyr gjør noe med empatien i et menneske.
– Hesten er en kamerat. Det er mange av gutta her som trenger gode kamerater. Hesten ønsker alle velkommen. Ikke minst er hesten trofast. Sladrer ikke. Han er lett å snakke med, konkluderer Hansen og fortsetter.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Hester er medisin på blå resept, som Märtha Louise sa når hun besøkte oss i fjor.
Hansen forteller stolt om den delen av Bastøy han er ansvarlig for. Men hele øya i seg selv har karakter. Under ordinær soning stoppes alt når man havner i fengsel. Da tar det tid å få ting i gang igjen. Hjelpen de innsatte får i fengsel stanser i det øyeblikk porten går opp og dommen er sonet. Det gjør livet som løslatt utrygt og uforutsigbart. Men her opplever hver en innsatt å få tillit. Det er god samfunnsøkonomi å møte straffedømte på denne måten. Det gir mestringsfølelse. Bare det å gå rundt på øya eller å se på sjøen er terapi, mener Hansen.
– Det trenger disse for å bli en god nabo, konkluderer han.
På toppen av ei kjerre har Kjell Roar lagt til rette myke puter. I ledelse av Kjell Roar Hansen skal hingsten Bastøy Mynt, lede oss en rundtur på Bastøy. Til ære for ABC Nyheter. Det er som om vi er i eldre tid. Der hest og kjerre var et vanlig fremkomstmiddel.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Vi er nødt til å se på alternative måter å sone på, forteller Hansen underveis. I dag er det for mye oppbevaring, og for lite innhold i straffen. Fengslene må i større grad ligne på samfunnet utenfor.
Rehabilitering skjer best ved at fanger må ta ansvar for seg selv. Vi skal løslate noens nabo, det fordrer at vi må gi de innsatte en mulighet til nettopp å bli en god nabo.
– Vi erfarer at innsatte kommer nærmere samfunnet, sier fungerende fengselsinspektør Tenden.
Da kommer de også i tettere kontakt med følelser som anger og skyldfølelse. Det er viktig med tanke på bearbeiding, legger hun til.
Hun har sett hva lange fengselsdommer gjør med et menneske. Det skal gå godt hvis innsatte skal gå upåvirket ut i andre enden med den svarte sekken i hånda. De innsatte er nærere friheten og samtidig berøvet fra den. Flere fengselsbetjenter som ABC Nyheter har vært i kontakt med mener at alle innsatte bør få en periode i et tilbakeføringsfengsel som Bastøy før løslatelse. De trekker også frem alternativet som soning med fotlenke som siste del av straffen. Men det forutsetter at de innsatte har et positivt nettverk, et sted å bo og utsikter til arbeid og selvstendighet i gode miljøer.
Betjenter i norske fengsler skal drive relasjonsbygging, legge til rette for rehabilitering, drive endringsarbeid, sette grenser, utføre rutiner og ha fokus på sikkerhet. Gjerne alt sammen i løpet av en dag og med de samme innsatte. Denne jobben er enklere på et sted som dette, avslutter hun.