BASTØY (ABC Nyheter): – Den store forskjellen er at her får de tillit, sier fengselsleder Stig Berntsen til ABC Nyheter.

Det gjør at den straffedømte en dag kan bli en god nabo. Forskning sier at hatet slipper taket på Bastøy.

– Vi vet at når du blir behandlet som et vanlig menneske så trenger du ikke å hate samfunnet, sier Berntsen og ønsker velkommen.

Han er fengselsleder. Ansatt, ikke innsatt.

Dagen ABC Nyheter besøker Bastøy bader øya i lett tåke og yr. I dag soner innsatte med alvorlige saker på rullebladet den siste delen av dommen her. Fengselslederen påpeker at de fremdeles er berøvet friheten, men kanskje på en måte som gir dem en bedre sjanse etterpå. I vanlige fengsler er det ingen eller lite trening i å ta ansvar. Soning ved Bastøy søker å gi dette tilbake til dem gjennom ansvarsfullt arbeid i det å drifte øysamfunnets mange funksjoner som fergedrift, butikk og landbruk.

På Bastøy tenker både ansatte og innsatte at man blir en bedre nabo. På denne øya er driften helt avhengig av de innsatte, ellers går det ikke rundt. Nettopp dette ansvaret dyrker noe positivt i mennesket, noe fengselslederen tydelig påpeker.

Stig Berntsen har erfaring fra 20 år på lukka fengsel, han forteller at det er stor forskjell på soningsforholdene rundt om. Rollen som fengselsleder er ny, men han har jobbet på Bastøy i elleve år, tidligere som inspektør i vakta.

– De som kommer fra lukka opplever en stor overgang. Det er mange eksempler på denne omveltningen, blant annet er innsatte vant med å bli låst inn og ut. På Bastøy er soningen en sterkt kontrast, her er det ingen som kommer for å hente deg, eller for å låse deg inn.

Fengselsleder Stig Berntsen tror at en helhetlig tilnærming til innsatte kan gi dem bedre forutsetninger når de løslates. Foto: Björn Audun Blöndal

Kurt ble rusmisbruker i voksen alder

Kurt ble rusmisbruker i voksen alder. Problemer på jobben og mye press skjøv han i den retningen. Avhengigheten fanget Kurt inn i en verden med lidelse.

Så ble han tatt og fengslet for sine overtredelser.

– Det er vanskelig å bryte den negative sirkelen. Det igjen kan bety ny kriminalitet i tillegg til at innsatte ikke blir kvitt sin rusavhengighet, sier Kurt.

Dette er andre gang han er på Bastøy. Det er femten år siden sist.

Etter en reise på over 100 år kan Bastøy skilte med å være et av verdens mest liberale fengsler. På denne øya ute i Oslofjorden soner langtidsdømte. Gjennomsnittsdommen er på cirka fem år. Gjennomsnittsalderen ligger tett opptil 40 år og soningstiden om lag ett år og seks måneder. Her sitter innsatte med en bakgrunn som består av forskjellige elementer som har betydning for hvorfor de sitter i fengsel. Felles er at alle vil arbeide med egen motivasjon og endring.

– Dette er stor kontrast til hverdagen i andre fengsler som er preget av passivitet og rutiner. På Bastøy tenker man selv igjen. I andre fengsler får vi lite stimuli og tidsopplevelsen forvrenges. Her har du en normal hverdag med normale hverdagsrutiner, slik som i samfunnet utenfor. Vi må komme oss opp om morgenen og gå på jobb. Det er noe annet enn å gå til venstre, for kun å se murene i en fire kvadratmeter stor luftegård, sier Kurt.

– Innsatte skal tross alt forsone seg med handlingen og så skal de forsones med samfunnet. Bastøy er det eneste fengselet som oppnår nettopp dette, mener Kurt.

På Bastøy har Kurt fått godt hjelp til å håndtere sin avhengighet og sine skuffelser. Man må lære seg å erstatte den følelsen rusen har gitt. Der rusen legger seg som et filter mellom følelsene og virkeligheten og gir dem illusjonen av å være sterkere og mindre sårbare, mener Kurt.

– Rus kan brukes til å redusere følelsesmessig smerte. Den er et forsvar mot å ta inn det som er vondt. Jeg mista jobben. Jeg fikk store problemer med arbeidsgiver, forteller han åpent.

Trangen til å ruse seg, og rusopplevelsen, kan bli en erstatning for en tomhet innvendig. Rus kan bøte for en manglende evne til å tåle skuffelser og savn, støtter andre innsatte opp under. Jevnt over meldes det at Bastøy gir innsatte muligheten til å ta inn verden på nytt.

– På grunn av sysselsettingen her og måten det er bygget opp på, opplever vi mestring og vi lærer av å samarbeide med hverandre. Det er en viktig erfaring for meg, henspiller Kurt videre.

På Bastøy har de innsatte ansvaret for husene de bor i, alt fra renhold til husholdning. De får en symbolsk lønn som skal rekke til innkjøp av mat og hygieniske artikler. Det utstedes et egen Bastøy-bankkort som benyttes i butikken, med en maks sum. Denne formen for styring sørger for at det ikke blir store forskjeller blant de innsatte. Den gir også verdifull innsikt i hverdagsøkonomi. Får man god økonomisk kompetanse kan man også lettere ta gode økonomiske valg senere i livet. Dette kan bidra med å legge et godt grunnlag for å utvikle gode, økonomiske vaner, samt hindre at de innsatte senere havner i økonomisk uførhet.

Kurt er traktorfører og jobber i landbruket. Med ansvar for blant annet for til dyra, snømåking og transport av varer fra brygga erfarer han at hans arbeidsinnsats er en del av driften på øya. Foto: Björn Audun Blöndal

Åpenhet og humanisme

– Omgivelsene påvirker mennesker, nettopp derfor er Bastøy positivt for mennesker som skal sone en dom, sier Stig Berntsen.

Tilbakeføring til samfunnet har lenge vært en bærebjelke i det norske rettssystemet. Man ønsker å redusere tilbakefall og styrke de innsattes evne til å leve et lovlydig liv etter soning.

– Vi søker å ivareta sikkerheten i et omsorgsfullt miljø der de innsattes verdighet og menneskerettigheter anerkjennes. Bastøy fengsel peker seg ut som et humanistisk alternativ til mer tradisjonelle fengselspraksiser. Soningsforholdene her er mer preget av åpenhet, humanisme og økologiske perspektiver.

Berntsen åpner opp om filosofien på Bastøy. Her handler mye om at rehabilitering skjer best ved at innsatte må ta ansvar for seg selv. Dette ansvaret må fremheves. Innsatte opplever å ha et stort ansvar for hele driften av fengselet gjennom sysselsetting og aktiv deltakelse.

– Det påvirker hele personen som soner. Det handler ikke bare om fysisk helse, men også psykisk helse og det sosiale. På Bastøy får de innsatte en normal hverdag med normale hverdagsrutiner, slik som i samfunnet utenfor.

Gjennom sysselsetting ved økologisk landbruk, dyrehold, skogsarbeid og store jorder skapes en ny mulighet hos de innsatte. Mestring. Også kjøkkendriften, sagbruk og snekkerverksted byr på en følelse av å skape noe. Oppgavene oppfattes som meningsfulle. Innsatte i den maritime delen av øya opplever å ha ansvar for andre menneskers liv og helse. De innsatte er også ansvarlige for renhold, noe som har vært særs viktig under pandemien. Øya byr på skolegang, innsatte kan ta utdannelse og de får fagbrev. Det lille lokalsamfunnet skaper en vekst og muligheter. Med havet som nabo og soningen innrammet av jordbæråker og vakker natur, blir drapsdømte, hvitsnippforbrytere og sedelighetsdømte møtt med en visjon om det frie og ansvarlige mennesket.

– Med dette erstattes ydmykelse og tvang med en form for tillit, sier Berntsen.

– Vi prøver å gjøre livet her så normalt som det kan bli innenfor rammen av et fengsel, men det er fortsatt frihetsberøvelse, påpeker han.

Bare 16 prosent får tilbakefall

«Bare 20 prosent tilbakefall», heter det om norsk kriminalomsorg. Voldtektsforbrytere er ikke blant de statistiske gjengangerne. Både fordi statistikken bare tar for seg de første to årene etter løslatelse, og sedelighetsforbryterne har generelt en lengre frekvens mellom sine lovbrudd. Av menn som er dømt for vold og som tidligere har sonet fengselsstraff, vil mer enn 60 prosent være tilbake i fengsel i løpet av bare to år etter løslatelse. Vinningskriminalitet og narkotikaforbrytelser henger også i toppen av tilbakefallslista.

Men på Bastøy blir det sjeldnere noen «neste gang». Fengslet har en tilbakefallsprosent på 16. Bedre statistikk på nye lovbrudd enn noe annet fengsel i Europa.

Utenlandske medier og eksperter har latt seg fascinere av øya, som bygger på tanken om «Restorative justice». Begrepet er ikke enkelt å oversette, men lederen peker på at man på Bastøy søker å løse konflikter på en måte som ikke bare omfatter lovbrytere og offer, men også familie, venner og nærmiljø.

Det hender at innsatte ikke møter til bespisning, arbeid eller telling. Noen innsatte har blitt sittende på rommet sitt. De venter på at noen skal låse dem ut. Overgangen kan være stor og den kan være påkjennende. Berntsen mener det er viktig å få frem at livet på øya ikke bare er lett. Det er ikke alle som takler denne type soning.

Det er mange innsatte som ønsker seg til Bastøy. De ansatte er like fullt tydelige på at man må ha et snev av sosial kompetanse for å fungere her ute. Det blir tette relasjoner. Noen tenker kanskje at det å sone siste tiden på Bastøy ikke er noen ordentlig straff.

– Men mange opplever det som mer vanskelig følelsesmessig å være her enn å sone i et annet fengsel, det skal vi ha respekt for. Vi må erkjenne at det er en krevende soningsform når alt er åpent. De innsatte kommer fra ulike soningsforhold og når de kommer hit har de større medvirkning og tillit. De innsatte må ta ansvar for seg selv og det er det ikke alle som har ferdigheter til, påpeker Berntsen og fortsetter:

– Det er ingen luksus, selv om noen har uttalt dette. Vi driver med ansvarsutvikling.

Fengselslederen understreker at innsatte under soning i ordinære fengsler blir fratatt alt ansvar. De blir styrt. Innsatte blir fortalt når de kan ringe, dusje og lufte seg.

– Men disse gutta skal ut engang og når de ikke har tatt ansvar, eller fått ansvar, på mange år, er risikoen større for at det kan gå galt.

Bastøy Fengsel er underlagt Kriminalomsorgens region sør, og fengselet ble i 2007 verdens første «humanøkologiske» fengsel. Her blir innsatte telt fire ganger om dagen mellom slagene. De lager egen mat. De jobber. Har sin egen husholdning. De går i egne klær. De har eget naturreservat, 195 høns, åtte dølehester, 40 sauer og 20 kyr.

Men det er krevende tider i norsk kriminalomsorg. Selv om de på Bastøy har fordelen av at alt er åpent og tilrettelagt for sysselsetting, kjenner de kuttene og det preger spenningsforholdene på øya. Både ansatte og innsatte blir usikre.

– Vi skal legge til rette for at innsatte får mer av mestringsfølelsen før de slipper ut. Det gjelder i alle fengsler. Men kuttene i kriminalomsorgen gjør dette mer og mer krevende, opplyser Berntsen.

«Får beina inn under seg»

Ove er i femtiårene. Imøtekommende. Rik på kunnskap om norsk kriminalomsorg. Han er en av de straffedømte som har vært mye inn og ut av fengsel. Han fikk byttet cella i Ringerike fengsel med enebolig og urtehage for snaue to år siden.

Vi er omgitt av en ettermiddagsbris som pisker opp lønnetrærne i alléen. Vi passerer et hvitt hus i rugåkeren som blotter seg stolt frem sammen med potetene. Det hele er rammet inn av selve postkortbildet av nasjonalromantiske jorder.

Lenger der fremme stiger Ove av fergen mens den sure vinden spiller opp sjøen. Han har vært på perm. Det er hilseplikt på øya og Ove hever armen til en mann på sykkel. Før han høflig hilser på journalisten.

Fra 80-tallet til i dag har han sonet dommer, ofte under et strengt regime, i flere fengsler i Norge, i tillegg til noen måneder i Norgerhaven fengsel i Nederland. Han vet hva han snakker om. Som innsatt har man mye tid til tanker. Han har reflektert mye over soningsforhold og berører viktigheten av selvrespekt. Ove er dreven. Engasjert. Det er stor avstand mellom kriminalitet og gartnervirksomhet. Eller husfarrollen, med ansvar for fyring og vasking i huset du bor i, sammen med tosifret antall medfanger. Ove er ikke redd for å ta i et tak, det er vel helst det han trives best med.

– Det er mye selvrespekt i hardt arbeid. Selvrespekten har også betydning for straffegjennomføringen, og den er nødvendig for å respektere andre. Straff skal gjøre oss ansvarlige for det vi har gjort. Men det er det motsatte som skjer i et vanlig fengsel, der blir vi vekket til faste tider, og vi har lite ansvar for vår egen hverdag, sier han til ABC Nyheter.

– De straffedømte blir ikke bra mennesker av å behandles dårlig.

Han påpeker at kriminalomsorgens primære oppgave er å bidra med samfunnssikkerhet. Denne skapes ikke med dårlige soningsforhold.

Ove høster bred og samstemt støtte. Både fra ansatte og innsatte. Han snakker med kløkt og innsikt når han på politisk vis fører samtalen inn på hensikten med straffegjennomføring.

Han erkjenner at det tar på med avstanden til familien. Det er de som betyr noe. Tross for avstanden har det like fullt vært enklere på Bastøy. Med voksne barn og flere barnebarn, i tillegg til helseutfordringer, må han fordele de atten tildelte permisjonsdøgnene etter beste evne. Mer tid får han ikke. Livet på utsiden fortsetter selv om de innsatte soner sin dom. På godt og vondt.

– Verst er det med alvorlig sykdom i familien, som man ikke kan ta del i, eller følge opp. For vår del kom alt på feil tid.

Ove har selv vært mye plaget av dårlig helse. I tillegg ble et familiemedlem rammet av kreft for noen år siden. Å bearbeide slike livshendelser gjør noe med tankesettet når man soner en dom og ikke har mulighet til å stille opp for sine egne.

Tor Bjørnar Nordhus, ansvarlig for butikkdrift, gir en omvisning i «Kjellern». Bastøys egen nærbutikk med alt av det innsatte trenger til egen husholdning. De innsatte disponerer 5000 kroner i måneden på et eget «kjellern» bankkort, noe som legger til rette for økonomitrening. Det eneste måltidet innsatte får servert er middag, resten ordner de selv i egen bolig.

– Bastøy står uten sammenligning

Ove står ikke alene om å føle at de ansatte på Bastøy prøver å hjelpe de innsatte så godt de kan. Alt fra kontaktbetjenter til sosialkuratorer. Han opplever at han hat blitt møtt med raushet og en positiv kultur.

– Jeg har fått god hjelp med de opplevelsene jeg hadde, som jeg ikke har fått på lukka soning. Men det er egentlig ikke betjentene sin feil at jeg ikke har fått god hjelp tidligere. Det er systemet. Hele helsesystemet i fengselet fungerer ikke. Bastøy står uten sammenlikning, her er alt tilgjengelig. I tillegg er de rutinerte, påpeker han.

Både Ove og andre innsatte uttrykker at tilgangen til fengselshelsetjenesten er utilstrekkelig i mange fengsler i Norge, i tillegg har flere mistet tillit til helseavdelingene. På Bastøy reises en ny opplevelse, på en slik måte at innsattes helse erfares å være en prioritet.

– Enkelte steder må man skrive ned spørsmål om hva man plages med. Når betjenter fremstår som uerfarne og urutinerte gjør det noe med deg som innsatt, i tillegg til at det er uheldig at betjenter som er ansvarlige for innsatte mangler erfaring med uhelse.

Øyrådet på Bastøy

Bastøy har vist de innsatte at det er mulig å skape anstendige soningsforhold som kan være helsefremmende på ulike måter. Ove erfarer blant annet at de gode soningsforholdene med vekt på å ta ansvar, og det å være løsningsorienterte kan være av avgjørende betydning for re-integrering i samfunnet etter endt soning.

– Vi har blant annet Øyrådet. Det er ikke et «kvasiråd», presiserer Ove.

Øyrådet har en reell makt. Rådet består av ti medlemmer, like mange innsatte som ansatte, og det velges demokratisk for seks måneder av gangen. Med dette får de innsatte et medansvar i hvordan fengselet styres. De som sitter får et realistisk forhold til ansvaret som følger. Helt sentralt står også evnen til å ta del i demokratiske spilleregler. Når innsatte blir hørt er tilbakefall mindre sannsynlig. Innsatte støttes på det de har og kan, dette styrker selvtilliten.

– Jeg erfarer at vi får bestemme over hverdagen, det gir oss tilbake ansvaret for eget liv. Det er et lite lokaldemokrati innen fengslets rammer, sier Ove.

Det handler om en helhetlig tankegang hvor ansvarliggjøring, fangebehandling, personalpolitikk ses i sammenheng. I tillegg får de innsatte mulighet til å lære mest mulig om demokratiske spilleregler og at ethvert valg betyr også å velge bort noe. Under dagens situasjon med smitteverntiltak er medvirkning svært viktig.

– Når coronaen kom, var det slitsomt.

– Det var en god «down-periode». Akkurat som systemet er nede, folk hang litt med hodet. Det tar tid å gå igjen, men det går seg til på et vis.

Han trekker frem at de innsatte hadde et godt samarbeid med ledelsen. De hadde jevnlige møter. Både før og under smitten som kom til øya. Flere ansatte og innsatte fikk påvist smitte, men med få symptomer. Kun en av det ansatte betjentene fikk større symptomer og ble sengeliggende.

– Vi fikk jo en viss erfaring, ingen visste noe når smitten ville komme til Bastøy. Alle tiltakene og håndteringen ga oss en god erfaring. I slike tilfeller kommer verdien av Øyrådet svært godt frem. Vi innsatte er medborgere med rettigheter og plikter, og når slikt inntreffer får vi også trening i hvordan vi skal få til å vedlikeholde driften.

– Vi som jobber utendørs, holder ting i gang og har ikke andre smittetiltak enn å følge generelle råd om å holde avstand og god håndhygiene.

Under smitten, i april, holdt de det viktigste i drift. Fergen, kjøkkenet, husdyrhold, hygiene og renhold. Alt av bygnings- og vedlikeholdsarbeid ble satt på vent sammen med alt av skolegang. Vanligvis er det opptil 125 innsatte på Bastøy. Men i disse dager har de tatt tallet ned til 80. Domfelte i risikogruppen på over 60 år har reist på frivillig soningsavbrudd.

– Bastøy har en mulig fordel under epidemier. Bygningene ligger spredt med god avstand mellom seg. Vi som soner her er ganske opptatt av å ikke spre smitte og vi har god kontroll på tiltak. Så lenge vi holder avstand, kan vi bevege oss og gå tur rundt på øya. Vi vil selvsagt ikke miste besøk og frigang.

Ove er et vanemenneske, forteller han.

– Da jeg sonet i Berg fengsel, som også er åpent, kunne jeg reise mye hjem. Det er viktig å kunne ha kontakt med familien mens man soner, slik har man mulighet til å forsone seg med familie og nærmiljøet, samt bearbeide følelser knyttet til det. Men i det daglige var det lite aktivitet på Berg, og det er ikke bra for meg. Jeg søkte meg derfor tilbake til lukka fengsel. Der er det i det minste rutine, selv om det absolutt er tungt å sone på lukka.

Ove mener at man må være i aktivitet eller arbeid for å fungere som menneske. Også mens man soner en dom. Et helt sentralt poeng er å snakke om hva innsatte trenger for å klare overgangen til et liv uten kriminalitet. Altfor mange går ut porten med eiendelene sine i en søppelsekk og noen hundrelapper i lommen. Det eneste de har, er livet de kjenner fra før. Alt som er skrevet i flere tiår tyder på at overgangen fra fengsel til frihet er krevende. Hver eneste plan og rapport beskriver behov for hjelp til å leve lovlydig.

– Det som er viktigst er tilbudet du har i det daglige. Her har de en plan for deg og de hjelper til. Det gir ro i sjela, sier Ove og fortsetter.

– Det er viktig for meg å komme raskt ut i arbeid. Jeg kunne reist til overgangsbolig nå, men jeg trives her og da ser jeg ikke en grunn til å søke meg til noe annet.

Tidligere har han søkt seg til andre steder når han kjeder seg.

– Hvorfor ikke myndighetene ikke satser mer på kriminalomsorg er for meg helt uforståelig.

Innsatte forteller at det gjør noe med deg når du kommer rett ut fra lukka fengsel. Det er mange inntrykk. De kommer fra soning der hevntanken er en del strafferettssystemet, mange har bygd opp en aggresjon og noen er gitt følelsen av avmakt i velferdssamfunnet.

– Har du sittet i fire til fem år og får din første perm, langt unna familien, er det utfordrende å ta seg til noe. Mange kommer tilbake til fengselet timer før permen er over. Det er tross alt bedre enn å henge rundt på et lokalt kjøpesenter. Jeg mener det må legges opp til at kriminalomsorgen kan legge til rette for at permisjonen har noe for seg. Men inntrykket mitt er dessverre at myndighetene ikke skjønner hva de driver med, argumenterer Ove og fortsetter:

– Sentraliseringen ødelegger hele øya. Arbeidsplasser stenges ned og det ødelegger en veldig viktig rehabilitering av fanger som skal ut i livet.

Ber politikere svare

Å få sone sin siste del av straffen på Bastøy er Ove svært tilfreds med. Alle andre steder han har sonet mangler det på vesentligheter som tar sikte på å bedre sjansene for å snu livet. Overgangen til Bastøy er avgjørende for å lykkes, mener han. Men de siste syv årene i norsk kriminalomsorg har vist en lei tendens.

– Det er dårligere forhold i norske fengsler. Det er mer isolasjon. Pressede betjenter. Mindre aktiviteter. Det er en veldig uheldig utvikling, påpeker han og tildeler politikere ansvaret for at de man bør være mest interessert i å rehabilitere innsatte.

Ove påpeker at de aller fleste innsatte i norske fengsler en dag skal bli naboen til noen. Likevel oppleves det som at samfunnet snur det døve øret til om det som skjer bak de høye murene. Han mener politikere og folk bør være mer interessert i den delen av befolkningen som har fått en dom.

– Det er mange gale folk som slipper rett ut fra lukka fengsel. Andre er så soningsskadet at de har vanskelig for å forlate en lukka celle. Dette bør politikere svare for. Det er veldig tragisk at det er i denne retninger det går, og jeg tror at hvis det ikke stopper nå vil det rase.

Han snakker på inn- og utpust om nedskjæringene i kriminalomsorgen. Den engasjerer. Han mener situasjonen er dramatisk. For ansatte. For innsatte. For samfunnet. Han påpeker videre at de innsatte blir bekymra for situasjonen og at de ansatte, som er den desidert viktigste ressursen i norsk kriminalomsorg, skvises.

Kurt er også bekymret for at kriminalomsorgen har fått årlige budsjettkutt. Han mener samfunnet blir direkte berørt

– Gjennomføres straffen på en god måte, synker sannsynligheten for ny kriminalitet. Gjennomføres straffen på en måte som ligner mer på oppbevaring, er sannsynligheten for ny kriminalitet større, avslutter Kurt.

Gjengs er holdningene til de innsatte at de ansatte utfører oppdraget på vegne av, og for samfunnet, mener Ove.

– Relasjonen mellom ansatte og innsatte, den dynamiske sikkerheten, har lenge vært en bærebjelke. Det må vi ikke overse. Det er nettopp relasjonene mellom de ansatte og innsatte som høyst sannsynlig har forhindret flere tragedier i norske fengsler, avslutter Ove.

– Soning gjør noe med folk. Bastøy fengsel er åpenbart det beste stedet for å skape endringer. De lukka fengslene gjør mer vondt enn godt. Uansett hvor kriminell du er, skal du ut igjen på andre siden. Spørsmålet er hvordan du da ser ut, avslutter Ove.

Han har sittet i syv år. I slutten av august til neste år skal han ut.