Inga Bejer Engh:–  Jeg hater konflikter, men det betyr ikke at jeg ikke kan løse dem

Barneombud Inga Bejer Engh.
Barneombud Inga Bejer Engh. Foto: Berit Roald / NTB

Som aktor i 22. juli-rettssaken ble Inga Bejer Engh brått rikskjendis. Ti uker i retten – med jobb dag og natt – gikk som et blunk. I den nye jobben hennes som barneombud er målet blant annet at færre skal havne på tiltalebenken.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital 24.10.2019

– Hva betyr tid for deg?

– Å skape en eller annen form for rettferdighet – hvis det finnes. Jeg har brukt de siste 20 årene i justissektoren med å rydde opp i ting som har skjedd før. Jobben som statsadvokat og dommer var nesten alltid tilbakeskuende. Som barneombud må jeg derimot tenke fremover. Prøve å skape enda bedre systemer og påvirke slik at lovverket ivaretar de aller mest sårbare på en bedre måte, sier Inga Bejer Engh til Kapital.

I fjor ble hun utnevnt til barn og unges uavhengige talsperson av Kongen i statsråd. Bejer Engh tror også samfunnet kunne spart store summer til trygd og helsetjenester om vi var flinkere til å forebygge.

– Barn og unge har krav på et verdig og godt liv, men også samfunnsøkonomisk er dette viktig. Hvordan skaper man samfunnsborgere, som er i stand til å bidra? spør hun.

Personer som har havnet «på andre siden» og blitt kriminelle, eller som har blitt utsatt for vold og overgrep, har hun hatt nærkontakt med i 20 år. Kontakten med forferdelse og død kulminerte med at hun, sammen med statsadvokat Svein Holden, var aktor i rettssaken mot Anders Behring Breivik.

– Det har handlet mye om tragedie og elendighet?

– Sant det. Jeg har bare aldri tenkt på det slik. Jeg glemmer mye, men det er enkelte saker som ikke blir borte, forteller Bejer Engh, som fikk ros for sin innsats som 22. juli-aktor både i norsk og internasjonal presse.

Dommer beklaget tidsmas

– Du treffer mennesker som er i store kriser. Hvordan oppleves tidsaspektet da?

– Det jeg kan si er at krisen fyller hele livet deres. Noe av utfordringen for en statsadvokat eller en dommer er å ta innover seg de menneskene du møter – at de ikke føler seg som en liten brikke i et stort system, sier hun og illustrerer med en historie fra da hun var statsadvokat i en drapssak for mange år siden. En ung gutt var drept, og flere ganger om dagen ble det spurt fra dommerpanelet: Holder vi tidsplanen? Foreldrene til drapsofferet var meget stillferdige, men reagerte til slutt på alt fokuset på tidsbruk: «Hva er det dere driver med her? Er dette en kamp mot klokka? Sønnen vår er drept».

– Jeg sa ifra til dommeren, som snudde på hælen og beklaget. Noen ganger må man vekkes litt, for du kan være inni et slags mønster av for mye profesjonalitet.

– Brukte du mye tid på å skifte spor i din karriere?

– Det var noen som stusset over min karrierevei fra domstolene og hit. Det var ingen som oppfordret meg til å søke, men det var ingen hindring.

– Så du tar aktivt ansvar for ditt eget liv?

– Ja, det er jo veldig viktig. Også brenner jeg sjelden inne med noe. Jeg er god til å ta tyrene ved hornene raskt. Det gjelder også hvis jeg er misfornøyd med noe. Jeg hater konflikter, men det betyr ikke at jeg ikke kan løse dem. De løses best med en gang. Jeg tror få lurer på hvor de har meg. Jeg er nok ganske tydelig, og liker selv dårlig folk som jeg må tolke.

Jeg hater konflikter, men det betyr ikke at jeg ikke kan løse dem.

Ingen «god husmor»

– Har du et bevisst forhold til tid?

– Ja. I studietiden mente mine venninner at jeg var helt på en snurr, fordi jeg alltid sa at nå må jeg legge meg når vi satt oppe om kvelden. Jeg så hele tiden på klokken, og tenkte på hvor mye søvn jeg fikk. Det gjør jeg fortsatt. Jeg må jo prioritere hardt. Jeg er jo egentlig ikke glad i å jobbe så veldig mye.

– Så du er ikke som Vebjørn Sand som jobber 17 timer syv dager i uken?

– Nei, nei. Jeg er litt for bedagelig anlagt til det. Jeg elsker å ligge på sofaen og se på serier eller slappe av. Jeg bruker normale arbeidsdager her, og kanskje et par timer til på kvelden. Jeg gjør fortsatt lekser med barna, og følger dem opp. Men jeg har ingen ambisjoner om å være en god husmor. Jeg har veldig sjelden middagsselskaper, for jeg er så fryktelig dårlig til å lage mat. Tidligere gikk jeg heller to ganger i Høyesterett enn å ha ti mennesker på middag. Jeg har aldri skrevet et julekort, og så er jeg ikke så god på å trene.

– Du var selv i krise da barnet ditt var på sykehus i fire måneder.

– Ja. Jeg har levd med å møte folk i kriser, og prøvd, etter fattig evne, å hjelpe så godt jeg har kunnet. Så sto jeg plutselig der selv, og ble møtt av profesjonelle som ikke var statsadvokater, men leger og personell i helsevesenet. Etter det oppholdet tok jeg, som den sårbare, med meg en ny lærdom. Det var nemlig noen få leger som evnet «å se» – som var til stede der og da, som klarte å signalisere både med kropp og språk at: Jeg tar dette på alvor. Jeg ser du er i krise. Jeg lytter til deg, samtidig som det står 100 mennesker i kø og venter. Da jeg fikk 22. juli-saken, var denne lærdommen svært viktig.

– Brukte du lang tid på å bestemme deg for å ta saken mot Anders Behring Breivik?

– Nei. En kveld. Det var ikke mye pro et kontra, selv om min yngste sønn var litt over to år. Det var aldri en tanke om at «jeg har for små barn til å ta en så stor sak.» Det var dessuten greit at jeg ikke ante hva det innebar, eller omfanget, ei heller hvilken oppmerksomhet saken skulle få.

– Hvordan føltes tiden i rettssaken?

– Som en blunk. Jeg var aldri sliten, og fikk masse energi av å være i retten. Jeg får energi av å opptre, men da var det jobb dag og natt.

– Bruker du tid på å lese om deg selv i pressen?

– Nei, aldri. Det lærte jeg av 22. juli-saken ikke å gjøre – noe jeg er veldig glad for. Det var jo så mange meninger om hva vi gjorde. Jeg var helt bevisst på ikke å søke opp på navnet mitt. Det kom derfor som et sjokk etterpå at folk stirret på meg på trikken. Jeg tenkte aldri på at det var kameraer i rettssalen. Jeg var kun i saken, og hadde ikke fått med meg at jeg over natten ble en offentlig person.

Dveler ved tid

– Ser du mye på klokken?

– Ja.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en Rolex jeg fikk av mannen min. Det hører en historie med til denne. Jeg hadde fått barn, og trodde jo at mannen min forsto at du da gir en gave til kona. Etter fødselen dro vi rett på hytta, og jeg signaliserte ganske tydelig at jeg ønsket en liten påskjønnelse. Så en dag dro han inn på fastlandet, og kom tilbake med et nytt surfbrett til seg selv. Ha-ha. Det ligger fortsatt ganske ubrukt i naustet. Akkurat det har vi spøkt mye med, men klokken kom utpå høsten, og nå tar jeg den aldri av meg.

– Tok du ut mammapermisjon?

– Jeg var en av de første kvinnene som tok mammapermisjon hos statsadvokaten. Det var aldri et tema for meg å ikke ta permisjon. Jeg kom tilbake til akkurat det samme jeg forlot, og ingen hadde savnet meg. Jeg var borte ett år.

Det var aldri et tema for meg å ikke ta permisjon. Jeg kom tilbake til akkurat det samme jeg forlot, og ingen hadde savnet meg. Jeg var borte ett år.

– Hvordan var det å ha så mye «ekstra» tid?

– Ikke så bra, fordi da ble jeg opptatt av helt sinnssyke ting. Mannen min begynte etter hvert med nedtelling. Han gledet seg stort til at jeg skulle tilbake på jobb. Jeg ringte ham ustanselig om alle mulige unødige ting. Jeg gikk jo fra en krevende jobb med fullt kjør, til plutselig å sitte hjemme. Fantastisk at vi har et system hvor vi kan være hjemme lenge med barna mens de er så små, men du vet, har du for mye tid, blir du fort opptatt av detaljer.

– Dveler du ved tid?

– Ja. Jeg må hele tiden jobbe med nettopp å ikke se meg for mye tilbake, men jeg har blitt flinkere. Før hadde jeg en uvane om at jeg dvelte litt for mye ved ting det ikke var mulig å gjøre noe med.

Kommer alltid for sent

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Ja. Jeg kommer alltid for sent – til stor forargelse for mange. Det arvet jeg etter moren min. Min beste venninne har aldri hevet stemmen, bortsett fra en gang hvor jeg i studietiden i kjent stil kom sent. Da sa hun klart ifra at jeg ikke hadde respekt for andres tid. Jeg er også en person som ofte blir ropt opp på flyplasser, og det hender jeg mister fly.

– Ja. Jeg kommer alltid for sent – til stor forargelse for mange. Det har jeg arvet etter moren min.

VG påstod aktor gråt i retten

– Har du kommet for sent i retten?

– Ja, det har nok også skjedd – men ikke ofte. Jeg kommer gjerne akkurat heseblesende med kappen på ryggen. Svein Holden, som jeg hadde Breivik-saken med, var helt forstyrra. Vi møttes alltid på kontoret om morgenen før vi skulle i retten. Jeg insisterte på at jeg skulle sminke meg på toalettet før vi gikk, for det rakk jeg aldri før jeg dro hjemmefra. Da sto han og trippet utenfor. Så var det den ene gangen jeg ikke rakk det. Dagen etter sto det i VG at aktor gråter. For da så jeg sikkert veldig sliten ut, forteller hun og legger til at denne episoden førte til at hennes tid med sminkekosten ikke ble sløyfet så lenge saken varte.

– Hva hvis andre sløser med din tid?

– Det har jeg høy terskel på, men innenfor rimelighetens grenser. Hvis jeg har invitert gjester, og de kommer en time for sent, blir jeg irritert. Men det er aldeles fryktelig med folk som kommer fem minutter for tidlig. Det går ikke!

– Hva gjør deg trist eller deprimert?

– Hvis jeg har sovet for lite, blir jeg tung.

Byturer bekymrer

– Har du følt på frykt?

– Tja. Jeg har fått noen trusler, men ikke mye i forhold til alle de sakene jeg har hatt. Jeg blir ikke satt ut av det, men det jeg har frykt for er at noe skal skje med familien. Det har jeg alltid, og det er noe jeg må jobbe med. Det kommer nok av alt jeg har vært igjennom, forteller hun.

Hennes eldste sønn er nå tenåring, og skal ut i livet. Med ungdommens mindre utviklede evne til å vurdere risiko gir det henne bekymringer for eksempel i forhold til byturer.

– Da har jeg med meg alle disse bildene av unge gutter som blir slått ned eller slår hodet i asfalten. På ett sekund kan livet bli snudd på hodet. Jeg har sett at en kommentar i en garderobekø var nok – og etterpå er du skutt i ryggen. Det påvirker meg, og henger ved meg.

– Hvis du hadde enda mer tid, hva ville du brukt den på?

– Jeg er egentlig ganske fornøyd med hvordan jeg bruker tiden min. Jeg tar lange ferier, har en god balanse med jobb og er også masse sammen med venner. Jeg er jo veldig sosial. Hvis jeg skulle sagt at jeg ville vært mer sammen med barna mine, ville de blånekta. Det ville ikke blitt innfridd.

– Du har sett det verste i menneskene og at livet ikke er rettferdig. Tror du på Gud?

– Ja, med tanke på at det ikke er helt tilfeldig at vi befinner oss her vi gjør, så tror jeg på Gud.

– Og at det er et liv etter døden?

– Hvorfor skal man bruke krefter på å overbevise seg selv om at det ikke finnes noe etterpå? Hvorfor ikke tro på noe som er positivt? Livet har vist meg at det er utrolig mye styrke i oss mennesker, til tross for at vi kan oppleve umenneskelige påkjenninger.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden