En udugelig voldelig ekstremist eller en syk mann?

Terror- og drapstiltalte Philip Manshaus sammen med sin forsvarer Audun Beckstrøm før prosedyrene i Asker og Bærum tingrett i Sandvika.
Terror- og drapstiltalte Philip Manshaus sammen med sin forsvarer Audun Beckstrøm før prosedyrene i Asker og Bærum tingrett i Sandvika. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Manshaus-saken er viktig, også internasjonalt. Den vil bli brukt som eksempel i saker med gjerningspersoner som handler alene hvor man må skille radikalisering fra psykiatri.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Atle Mesøy
Terroranalytiker

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

I rettssaken mot Philip Manshaus blir vi minnet på terrorisme og høyreekstremismen som trusler mot vårt samfunn. De sakkyndige har fremlagt sin psykiatriske utredning, og aktor har prosedert for at Manshaus var tilregnelig i gjerningsøyeblikket, angrer ingenting og derfor må dømmes til lovens strengeste straff. Forsvarsadvokaten til Manshaus, Unni Fries, har prosedert for frifinnelse som følge av utilregnlighet.

Uten å ta stilling til den rettslige vurderingen av Manshaus' tilregnelighet er saken uhyre interessant. Den belyser nemlig det mest interessante i terrorforskningen, skillet mellom ideologi og psykiatri.

Bakgrunn: Påstand om 21 års forvaring for Philip Manshaus

Mislykket og absurd

Da angrepet på moskeen Al-Noor i Bærum skjedde den 10. august i 2019 var det mange eksperter som mente det var et eksempel på et fullstendig mislykket terrorangrep. Det er kjent at ensomme terrorister ofte er «amatører». Det var et fullstendig mislykket angrep, men var det noe mer? Manshaus sine handlinger var ikke kun et eksempel på dårlig planlegging. Det var noe absurd over det hele. I stedet for å velge dagen hvor det var feiring av Eid i moskeen, valgte Manshaus dagen før, hvor det kun var tre personer i moskeen. Samtidig hadde han som mål å drepe så mange muslimer som mulig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Forsvarsadvokaten har påpekt det uforståelige i å bestille en skuddsikker vest, og få den levert på døren til familiens hus. Manshaus hadde sagt til broren at han var et sendebud fra gud. Han kjøpte tørrvarer til faren og stemoren og like etterpå drepte han sin stesøster i hennes seng. Manshaus skjøt seg inn i moskeen med et jaktvåpen, brukte fire av fem skudd i magasinet til å skyte seg gjennom døren, og glemte så å ta ladegrep. I moskeen, mens slåsskampen pågikk med Mohamed Rafiq, sa Manshaus «Jeg er kalt ut».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter å ha lest Christchurch terroristens manifest den 2. august hadde Manshaus også opplevd at han var utvalgt. Som han skrev på på en melding han postet på diskusjonsforumet EndChan like før angrepet: «I was elected by St. Tarrant». Manshaus sier også han ikke hadde tid til å planlegge bedre. Han forventet en snarlig rasekrig. Dersom man legger sammen alle disse eksemplene er det mulig at Fries er inne på noe angående Manshaus' mentale tilstand.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les kommentaren: Psykisk helse er undervurdert i arbeidet med å bekjempe terrorisme

Ideologi eller vrangforestillinger?

Det dreier seg om noe av det mest utfordrende innen terrorforskning, psykologi og juss. Hvor går grensen for hva som er ideologi og hva som er psykiatri? Det er kjent at en relativt høy andel, rundt 20 til 30 prosent av ensomme aktører, altså ensomme terrorister, har psykiske forstyrrelser eller psykisk sykdom, og i en anerkjent studie fra 2013, hadde hele 40 prosent av høyreekstreme ensomme aktører en psykisk sykdom, (Grunenwald, Chermak, Freilich, 2013).

Flere terroraksjoner, men særlig 22. juli har det vist behovet for å skille mellom psykisk sykdom og ideologi. Rettspsykologen Mark D. Cunningham har i sin artikkel fra 2018, «Dissagregating Mental Illness and Ideology», satt opp en modell MADDD, for å kunne skille psykisk sykdom fra radikalisering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han bruker 17 faktorer i modellen. Dersom denne modellen skulle brukes på Manshaus, ville hans oppførsel treffe vrangforestillinger på mange av faktorene. For eksempel: En vrangforestilling kan kjennes igjen på innhold, men ikke minst hvordan vedkommende tror på ideene, skriver han. En rigid oppslutning til ideen er et av punktene, og irritabilitet når vedkommende blir utfordret. Et annet punkt er evnen til gjennomføring. Opplevelsen av krise og svekkelse av funksjonalitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De fleste terrorister er likevel ikke psykisk syke.

Sjarmerende og velartikulert

I de ni dagene rettssaken varte, satt Philip Manshaus uberørt. Han var pent antrukket og fremførte sin samfunnsanskuelse og ekstreme ideologi. Dersom man ikke tenker på de grusomme handlingene han har utført, og innholdet i hva han sier, var det en sjarmerende og velartikulert ung mann som satt i rettssalen med sin forsvarer. Han virket noe bekymret, og til en viss grad ydmyk. Det var kanskje noe av denne rollen han hadde klart å spille i testene og samtalene med psykologen og psykiateren? Hva med alt som ikke kom frem, som han ikke ønsket å snakke om? Et eksempel var drapet på sin stesøster, som han oppga å ha drept for å beskytte sin familie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En psykologisk forandring

Radikalisering er et relativt nytt område innen terrorstudier, kriminologi og sikkerhetsstudier. Siden begrepet ble til rundt 2003-2005 etter terrorangrepene i Madrid og London, har det vært brukt som del av en verktøykasse i kampen mot terrorisme og i forebyggingsarbeid. Men hele tiden har det heftet mange spørsmål ved begrepet og konseptet. I 2008 skrev forskeren Peter Neumann at radikalisering er det som skjer før bomben går av. I de senere årene er begrepet blitt kritisert og nyansert. For eksempel går ikke alle terrorister gjennom en radikaliseringsprosess, og de fleste som blir radikalisert utfører ikke en voldelig handling. Psykologi har lenge vært en del av kriminologien, men det er først i løpet av de siste 10 årene det er blitt en viktig del av terrorstudier. Årsaken er trolig at terrorisme for det meste har vært et gruppefenomen. Innen dette feltet er det fortsatt mye vi ikke vet. Saken mot Anders Behring Breivik er et godt eksempel. Var han psykisk syk eller var han en terrorist med urealistiske framtidsutsikter? Selv om Breivik ble dømt som tilregnelig, er det mange spørsmål som henger i lufta ut ifra uttalelser han presenterte. For eksempel at han trodde hans familie ville bli torturert og at han krevde kongen skulle abdisere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ideologi og mental skjørhet

Saken mot Manshaus er viktig, men ikke så viktig sak for Norge som Breivik-saken var. Mye av årsaken er at Manshaus kun drepte én person. Men på mange måter er saken svært viktig, også internasjonalt, fordi den vil sette et eksempel når det gjelder en voksende gruppe, enkeltaktører som utfører terrorangrep med håndvåpen, kniver og følger et skript. Fries sa det i sin oppsummering. Hun mente psykisk syke trolig er mer sårbare for radikalisering.

Forsvareren nevnte Dylann Roof (21) som et eksempel på terrorisme og psykisk sykdom.

Den 17. juni 2015 skjøt Roof ni svarte personer i Emanuel AME-kirken i Sør-Carolina. Ifølge hans forsvarere er han blitt diagnostisert med schizoid personlighetsforstyrrelse, sosial angstforstyrrelse, depresjon, muligens autismeforstyrrelse og blandet rusmisbruksforstyrrelse. Roof sa også han trodde på en nærstående rasekrig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alexandre Bissonnette hadde noen likhetstrekk til Manshaus. Han opplevde han måtte handle for å beskytte sin familie. Ifølge Bissonnette var det en del av grunnen han skjøt og drepte seks muslimer i Quebec City Mosque, den 29. februar 2017. Bissonette hadde en lang historie med å ha blitt mobbet på skolen, depresjon og rusmiddelmisbruk. Hvilken psykisk sykdom han hadde er noe uklart, men han ble beskrevet av de sakkyndige som en sårbar narsissist.

Men selv om en relativt høy andel av ensomme aktører har mentale forstyrrelser, er det ikke gitt at de er utilregnelige dersom de utfører en terrorhandling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Mohammad (76) overmannet Manshaus: – Han var veldig vill

Sårbarhet og internett

Vi kan ikke vite hva som skjedde i hodet til Manshaus, men det er alle de små og store handlingene som til sammen danner et bilde av den tiltaltes forståelse av virkeligheten. Hadde Philip Manshaus en manglende evne til realitetsvurdering? Det er ingen lett jobb for dommeren å avgjøre, men den er desto mer viktig. Vi lever i en verden hvor alt kan finnes på nettet med kun noen tastetrykk, og alle likesinnede finner hverandre. For en person med en mental forstyrrelse eller psykisk sykdom, kan miljøer på nettet bli svaret på mange av deres frustrasjoner. En del av disse personene søker et verdensbilde som er lettere å forstå, fordi det er ekstra viktig for dem. Det kan gi ro i en svært utydelig verden. Det er deres sårbarheter som trekker de i en ekstremistisk retning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Psykologi er viktig innen alle grupper og bevegelser, og hva som trekker individer til voldelig ekstremisme er ofte psykologiske årsaker, som behov for å bli sett, hat og hevn, i tillegg til politiske årsaker. De fleste terrorister er likevel ikke psykisk syke. Men når vi nå vet fra forskningen at en høy andel av ensomme aktører har mentale forstyrrelser eller psykisk sykdom, er spørsmålet klarer vi som samfunn å plukke opp de som er det?