Vi kommer til å huske at vi sto sammen om dette

Personer står i kø med smittevernavstand mellom seg utenfor Vinmonopolet i Markveien i Oslo lørdag.
Personer står i kø med smittevernavstand mellom seg utenfor Vinmonopolet i Markveien i Oslo lørdag. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nordmenns dugnadsånd kommer til å bli husket av fremtidige generasjoner. Husk det når du sitter hjemme i sofaen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Laial Janet Ayoub
Samfunnsdebattant og forfatter av Hijabbloggen.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er umulig å være innom sosiale medier, TV-kanaler og nettaviser nå om dagen, uten å lese om corona, antall smittede, tiltakene som er ute og om brudd på disse. Det er en unormal tid for oss alle, og nordmenn som ellers har vært vant til å leve som frie individer, må plutselig leve etter nye lover, regler og tiltak. I noen land er det å bli fratatt sin frihet på denne måten, ikke så uvanlig. Her i Norge gjøres dette ved at vi kaller det unntakstilstand og ved at vi alle tar frem dugnadsånden og tenker på fellesskapet.
Ja, det er dessverre noen som ikke følger reglene og tiltakene som er gitt av helsemyndighetene og politikerne. Det finnes de som fortsatt drar på hytta når man har fått beskjed om at det er ulovlig, de som menger seg med mange

mennesker når man egentlig skal sitte i karantene og de som går tett inn på folk som handler i butikkene.
Men er det det store bildet?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Nei, det er ikke det.
Det jeg ser er et Norge i dugnad som aldri før. Et Norge som samarbeider tett og der alle bidrar og gjør det de kan for å holde seg selv, sin familie- og alle andre rundt seg friske.

Det høres kanskje fjernt ut, men det er faktisk helt sant!

Dugnad kan være hardt arbeid. I nabolaget starter dugnaden gjerne med søppelplukking, kosting av gatene, plukking av blader som ligger strødd over alt og vasking av lekeapparater og andre ting som barna tar på. Du drar hjem og er sliten etter denne jobben, men den gleden, stoltheten og den gode samvittigheten du sitter igjen med etter endt arbeid, er noe for seg selv. Du har vært med på å skape et fint nabolag som alle kan trives i. Den jobben du gjorde for fellesskapet i nabolaget teller og er viktig.
Det er håper for denne dugnaden som Norge er med på nå også, at vi mot slutten skal klappe oss selv på skuldrene og tenke at vi bidro i kampen om å bekjempe en pandemi som truet hele landet (ja, hele verden). At den jobben nettopp du gjorde, bidro i dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag virker alt så slitsomt og tungt. Vi er inne i den tredje uken der vi skal holde oss hjemme. For noen går dette greit, for andre er det vanskelig å balansere hjemmekontor med skolearbeidet som barna har. Man skal plutselig være forelder, kollega, lærer, barnehageassistent og partner på samme tid. I løpet av en vanlig dag, hadde disse rollene vært fordelt på ulike tidspunkter, men for mange går dette nå i ett, og man føler kanskje at man ikke strekker til. Andre sliter med psyken, bekymrer seg for sine foreldre, har mistet jobben sin eller kjenner noen som er smittet av Covid-19. Alle har sin utfordring i dag, og det kan til tider føles meningsløst og håpløst.
Det som kan hjelpe er å tenke at dette vil gå over, og at den normale hverdagen vil komme tilbake. Det høres kanskje fjernt ut, men det er faktisk helt sant! Det har skjedd før da verden ble utsatt for andre epidemier og pandemier. På den tiden

Artikkelen fortsetter under annonsen

var ikke teknologi eller medisinen utviklet slik den er i dag, likevel gikk det over. Denne gangen er vi bedre rustet, og allerede nå viser Norge seg fra sin beste side. Det gir meg håp.
Tenk på den enorme innsatsen politikere, helsemyndigheter, forskere og leger har lagt i arbeidet mot å bekjempe pandemien. Bedrifter raskt omstilt seg og startet produksjon av verneutstyr, munnbind og desinfeksjonsmidler. Vi har hittil klart å begrense spredningen og vi tester ulike medisiner og andre metoder for å behandle sykdommen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har det i oss! Det er bare snakk om tid før alt blir normalt igjen og jeg håper at nettopp du som leser denne kronikken får den samme håpefulle følelsen som jeg sitter med.

Bare det å se at det fødes barn på sykehusene i Norge, gir håp om en bedre morgendag. Det å se energien til barna i nabolaget og høre deres latter selv om hverdagen deres er snudd på hodet, gir håp. Det å se at naboer hjelper hverandre ved å handle varer og utføre andre oppgaver, gir hår. Den normale hverdagen som vi hadde før og som vi tok for gitt, den kommer tilbake. Når det skjer, vil man også sette bedre pris på rutinene man har, i forhold til det man har gjort tidligere. Man kommer til å sette pris på de som bidro til at samfunnet fortsatte å rulle i disse tunge tidene, ansatte i nærbutikken, læreren på skolen, renholdsarbeideren på arbeidsplassen, bussjåføren som kanskje kommer litt sent frem, men som kjører oss til og fra jobb etter beste evne og barnehageassistenten som tar med ungene ut for å leke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I løpet av de siste ukene har i hvert fall jeg tenkt annerledes rundt hvordan samfunnet fungerer, og på hvor mange ting jeg tok for gitt før pandemien spredte seg. Ikke minst gleder jeg meg til alt blir normalt igjen. Jeg gleder meg til å møte venner, sitte i sola, kjøpe morgenkaffen på vei til jobb, lete etter ledig sete på T-banen, dra i møter der jeg fysisk møter kolleger og til å følge barnet mitt til sin fritidsaktivitet. Har jeg vært takknemlig for disse tingene før? Kanskje ikke, for jeg har aldri tenkt at slike ting kunne bli tatt fra meg brått. Men nå vet jeg at det

Artikkelen fortsetter under annonsen

kan skje, og de små hverdagslige tingene som før var et ork, kommer til å bli noe jeg aldri vil klage over igjen.

Jeg gleder meg til vi om noen år minnes hva vi alle sammen gjorde for å bli kvitt viruset. Vi kommer til å huske et Norge som satte alt i spinn og iverksatte tiltak for å slå pandemien hardt tilbake. Vi beveget oss sakte og stod noen ganger helt stille for å unngå spredning av sykdommen. Vi kommer til å minnes de folketomme gatene i Oslo sentrum, sperrene rundt fotballbanene i Groruddalen, de stengte barene og restaurantene og innreiseforbudene som nordlendingene hadde før søringene.

Vi kommer til å huske at vi sto sammen om dette, og takknemlige for hva alle fikk til. For selv de som i dag sitter på sofaen hjemme og føler seg hjelpeløse, bidrar i å bekjempe pandemien.