– Jeg føler meg velsignet. Hver femte barnesoldat som har opplevd det jeg har, har ikke greid seg

FREETOWN, SIERRA LEONE (Dagsavisen): – Jeg føler sinne. Mer enn skam og skyld føler jeg sinne for at jeg og tusenvis av barn kunne bli fanget på denne måten og tvunget til å gjøre disse forferdelige tingene mot våre medmennesker.

Johnny sitter i det lille musikkstudioet han driver i Wellington, en bydel på østkanten i Sierra Leones hovedstad Freetown hvor det ikke er trygt å oppholde seg når mørket faller på, knapt i dagslys heller. Om et par timer skal ha stå på scenen på restauranten og klubben Paz i Hastings, og på repertoaret reggaeklassikere side om side med hans egne sanger om fred og forsoning.

Ingen i det trendy lokalet i en av Freetowns mest belastede og farligste bydeler vet at mannen med den store stemmen, som har Peter Tosh og Alpha Blondy som sine store forbilder, drepte og kuttet hender og føtter og andre kroppsdeler på ordre fra rebellene under borgerkrigen som gjorde landet til et helvete i årene 1991 til 2002.

– Jeg har lyst til å fortelle min historie til unge mennesker og krigsofre, for å hindre at det samme som skjedde med meg kan skje med andre. Men samtidig frykter jeg hvilken effekt det kan ha fordi dette er et land hvor folk er fattige og uten utdanning. Jeg er redd for at min historie skal ha motsatt effekt av hva jeg ønsker, at den skal vendes mot meg i stedet for å bli noe flere kan dra lærdom av, sier han.

Dette er en del av en reportasjeserie fra Sierra Leone.

Les del én her : – Jeg får meg ikke til å reise herfra (+)

Tok navn etter norske Elise

Norske Elise Schanke har bygd 880 hus for de krigsamputerte i Sierra Leone som prosjektleder for Flyktninghjelpens boligprogram og som leder for Sierra Leones venner. Men opprinnelig kom hun til landet for å arbeide med barnesoldater. En av dem hun fant etter at borgerkrigen var slutt, var Johnny, tidligere barnesoldat, men også sanger og musiker. Han skulle bli vokalisten og låtskriveren i Peace Band, brubyggerprosjektet som forente krigsofrene med overgriperne.

I dag kaller han seg Johnny Schanke, også fordi hans opprinnelige etternavn er det samme som en av de verste krigsforbryterne fra borgerkrigen.

(Saken fortsetter under)

Johnny Schanke utenfor studioet i Freetiwn. Foto: Mode Steinkjer

– Jeg endret navnet mitt for to år siden. Mama Elise som vi kaller henne, har gjort mer for meg enn noen andre, og jeg er stolt av å kunne bruke det navnet. Hun har oppdratt meg til å synge om håp og til rette mitt politiske sinne mot klimakrisen, mot krigshissere og alt det jeg før ikke forsto noen ting av. Dessuten, «skank» er jo et rytmisk uttrykk innen reggae så det var jo nærmest skjebnebestemt, sier Johnny.

– Vi møttes første gang i Kenema. Etter krigen slo jeg meg ned der etter at jeg ble jaget ut av Freetown, og jeg fikk lov til å bo i en kirke. Jeg brukte alle mulighetene jeg hadde til å synge fordi det var det jeg ville og jeg hadde ikke noe annet, sier han.

Les del to her: Sierra Leones krigsofre: – Sviktet av alle (+)

– Jeg var i sjokk

En av de amputerte som pleide å besøke kirken tipset den tidligere barnesoldaten om et nytt prosjekt som gikk ut på samle musikere fra begge sider av den avsluttede konflikten, både rebeller og deres krigsofre. Det ble begynnelsen på Peace Band.

– Jeg ville bare synge, fordi det var det jeg elsket, men jeg holdt meg i bakgrunnen på scenen fordi jeg skammet meg. Alle andre var så velkledde, de hadde fått rene klær og var velstelte, jeg hadde en skitten gammel skjorte og følte at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg skammet meg også over hvem jeg var. Så under en av konsertene var det noen som grep hånden min og førte meg helt fram. Jeg var i sjokk, og det var første gang jeg møtte den berømte Mama Elise.

Det skulle ta lang tid før de så hverandre igjen, men på grunn av Peace Band ble Johnny etter hvert nødt til å fortelle hvem han var. Det var tøft, sier han.

– Jeg kjente jo ikke denne kvinnen, og jeg var ikke vant til at folk var vennlige mot meg. Jeg ville være i bakgrunnen og komponerte, og helst ikke vise ansiktet mitt. Jeg innrømmer at jeg var skeptisk, men jeg husker at vi satt der og jeg fortalte hva jeg hadde gjort. Det var som magi for meg å kunne fortelle det, og hun fikk det naturlig fram. Ingen andre har vært så tålmodig med meg, sier Johnny.

Les del tre her: – Pappa, vet du hvem som amputerte deg? (+)

(Saken fortsetter under)

Johnny Schanke på sin faste fredagskonsert i Hastings. Foto: Mode Steinkjer

Ble hjernevasket

Han var en av over 10.000 barn som ble brukt som barnesoldater i den vel ti år lange konflikten. De fleste ble kidnappet av opprørsgruppen Revolutionary United Front (RUF), men også på regjeringssoldatenes side ble barn brukt i krigføringen.

Tidligere offiserer blant rebellene har fortalt om hvordan barn mellom åtte og 14 år ble tatt med ut i bushen, og dopet med alkohol og «brown brown» for å kunne drepe uten samvittighet, enten med gevær eller med macheter, og for å kunne lemleste gjennom amputasjon eller ved å kutte opp kropper. «Brown brown» var en type amfetamin iblandet krutt.

Johnny var en av disse, og i sangen «Child Soldier» synger han om hva som skjedde, hvordan han ble tatt på skoleveien i Kailahun og fikk en ny «lærer» i bushen. «Med geværet i hånden er jeg en djevel», synger han, og om hvordan han ikke kan tilgi seg selv, selv om andre kan tilgi hans fotid.

(Saken fortsetter under)

Johnny Schanke i studio. Foto: Mode Steinkjer

– I sangen er jeg 11 år, men jeg var et par år eldre. Jeg visste ikke engang at jeg var traumatisert før for et par år siden. Da jeg kom ut av bushen da krigen tok slutt var jeg totalt uvitende om alt. Jeg hadde ingen fornemmelse av tid, hvilket år det var, hvilken årstid det var. Jeg snakket ikke med noen, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg og ble jaget fra de ene stedet til det andre, sier Johnny.

– Å komme ut som barnesoldat var et hardt liv. Soldatene fortalte oss at vi skulle kjempe for våre rettigheter og for et bedre liv, og vi trodde på det. Først nå mange år etter forstår jeg jo at vi ble hjernevasket helt fra begynnelsen.

– Jeg føler meg velsignet. Hver femte barnesoldat som har opplevd det jeg har, har ikke greid seg i ettertid. Mange er døde, andre har endt opp på gaten, som kriminelle, eller gått til grunne mentalt. Noen ganger føler jeg meg som en rollemodell, selv om jeg kjemper med demoner. Jeg lever med et store traumer som stadig slår meg i bakken, og det er de minste ting som kan forårsake det. Et blikk på gaten, noen jeg ser som virker kjent, og jeg overmannes av depresjoner. Det går ikke en eneste dag uten at jeg er deprimert.

Les også: Trump-administrasjonen vil ha færre grønnsaker og mer pizza og hamburgere på USAs skoler

På kant med alle

Johnny forteller at som liten kom han lett på kant med alle. Skolen hans lå langt unna der de bodde, og han ble sendt til slektninger som bodde nærmere skolen.

– Det var hardt. Jeg ville være sammen med foreldrene mine, men ble sendt bort. Jeg tror det var da jeg lærte meg å elske musikk, fordi det var det eneste jeg følte at jeg hadde som var mitt. Jeg hadde vorter på hendene og folk skydde meg, jeg ble en outsider som pleide å sitte på et gatehjørne i Freetown og se på bilene. Jeg elsket biler!

Men det var da det hele begynte, han var sint og oppsøkte trøbbel og var trassig. Det gjorde han til et lett bytte for rebellene som kidnappet barn og unge gutter og trente dem opp til å bli drapsmaskiner.

– Faren min en godt utdannet mann, og vi hadde et fint hus. Men han og moren min hadde et veldig dårlig forhold. Folk pleide å fortelle meg at han elsket meg så høyt at moren min måtte reise fra han og ta meg med seg. Vi reiste til Kailahun, og det var akkurat på det tidspunktet da krigen brøt ut, sier han.

Keisersnitt like trygt uten leger

LES SAKEN

Spilte Bob Marley under angrepene

Johnny ble tatt på vei til skolen og ført ut i bushen. Men på ett vis føler han at han var heldig.

– Lederen i gruppen jeg havnet i så ut til å like meg, og det var han som introduserte meg for den helt store musikken. Han var en steinhard gammel krigergeneral, og han elsket musikk, Peter Tosh og Bob Marley, og han spilte sangene deres. Da ordrene kom om å raide landsbyer og dra ut for å drepe, amputere, stjele og herje, holdt han meg ofte tilbake. Jeg tror han beskyttet meg. Jeg var liten av vekst, og ble mobbet, men dessverre døde han.

– Hvordan er det å høre og ikke minst framføre disse sangene i dag, med tanke på hvor du lærte dem?

– Det er veldig vanskelig. Dette var sanger vi sang da vi utførte noe av det verste man kan tenke seg, ting som hjemsøker meg i dag. Men samtidig kan jeg synge disse sangene og føle styrke. Det er blandede følelser forbundet med dem. Hvis jeg framfører dem på scenen føler jeg styrke der og da, men jeg blir alltid slått ut etterpå. Men jeg er stolt over at jeg fortsatt er her og ikke har endt opp på gaten.

Han orteller at det å skulle opptre på samme scene med amputerte og krigsskadde i Peace Band, mennesker som like gjerne kunne vært dem han selv lemlestet noen få år tidligere, var som å gå i krigen på nytt.

– Å opptre sammen med de amputerte var som å være omringet i en krig. Jeg så blikkene deres, det var «all eyes on me», de visste hvem jeg var. Det er noe av det tøffeste jeg har gjort, men etter hvert ble det lettere, og på ett punkt kom jeg dit hvor jeg hadde lyst til å synge sammen med dem. Det hadde sin misjon. Kan du tenke deg. Her sto jeg på scenen, en tidligere barnesoldat for rebellene, sammen med krigsofrene på den andre siden. Det er noe av styrken med folket i dette landet at det var mulig å stå sammen, og sinne er en god ting for musikken. Det er få ting som betyr så mye i Sierra Leone som musikk.

Barnesoldater på begge sider i Jemen

LES SAKEN

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no