Forfatter: EØS-avtalen førte til nei-flertallet i 1994

«Nei-dronning» Anne Enger Lahnstein (Sp) (t.v.) og statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) under partilederdebatten etter folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. NTB arkivfoto: Jon Eeg / NTB scanpix
«Nei-dronning» Anne Enger Lahnstein (Sp) (t.v.) og statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) under partilederdebatten etter folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. NTB arkivfoto: Jon Eeg / NTB scanpix Foto: NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Europaforsker Lise Rye mener EØS-avtalen gjorde at ja-siden mistet sitt beste argument i EU-kampen for 25 år siden.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– EØS-avtalen er en viktig del av forklaringen på at Norge står utenfor EU, sier Lise Rye til NTB.

Hun er professor i europeisk samtidshistorie ved NTNU og gir i disse dager ut boka «Norge i Europa», der hun analyserer norsk europadebatt fra etterkrigstida til i dag.

Torsdag 28. november er det nøyaktig 25 år siden folkeavstemningen der Norge for annen gang sa nei til EU.

Rye tror for sin del at ja-siden kunne ha vunnet hvis det ikke hadde vært for EØS.

Kronargumentet gikk tapt

Da avtalen trådte i kraft, hadde Norge allerede søkt om medlemskap flere ganger. Og hovedargumentet for medlemskap var alltid at Norge måtte sikre seg tilgang til det viktige EU-markedet, påpeker Rye.

– Med EØS-avtalen fikk Norge den forutsigbare og ganske likeverdige markedsadgangen som norske politikere hadde jaktet gjennom så mange år. Men samtidig tok det brodden av tre tiår med ja-argumentasjon, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

EØS-avtalen ble undertegnet i mai 1992.

– Så gikk folkeavstemningen av stabelen drøyt to år senere. I løpet av disse årene greide ikke den norske ja-siden, med regjeringen i spissen, å bygge argumentasjon som kunne overbevise et tilstrekkelig antall velgere om at Norge burde gå inn i EU selv om markedsadgangen alt var sikret, sier Rye.

Måtte finne nye argumenter

Mens nei-siden hadde fordelen av å kunne argumentere på en måte som var konsistent over tid, førte EØS-avtalen til at ja-siden måtte finne nye argumenter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ja-sidens nye hovedargument ble at Norge likevel måtte bli med i EU fordi Norge var et land i Europa, og fordi vi burde ta del i utformingen av den politikken som vi uansett ville bli påvirket av, sier Rye.

Hun legger til at hun mener dette var et godt argument da, og at det er et enda bedre argument i dag.

Men det holdt ikke hele veien inn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I folkeavstemningen 28. november 1994 sa 52,2 prosent nei til norsk EU-medlemskap.

Tror på ny EU-debatt

I meningsmålinger de seneste årene har nei-siden hatt enda større flertall. Hele 64 prosent av de spurte sa nei til norsk EU-medlemskap i en måling som ble gjort av Sentio for Nei til EU tidligere i år.

Rye har likevel tro på at EU-debatten kan våkne til live igjen. Hun tror for eksempel at trygdeskandalen er en sak som kan få folk til å revurdere saken.

– Nav-saken viser at vi ikke har tatt nok inn over oss i Norge i hvilken grad vi er preget av EU-tilknytningen, og også i hvilken grad EØS er mer enn et marked. Nå har vi fått demonstrert at det også er et rettsfellesskap som gir norske borgere rettigheter de ellers ikke ville ha hatt, sier Rye.

Samtidig er samarbeidet med EU i dag mye bredere enn EØS, påpeker hun og viser til politisamarbeid og grensekontroll som viktige eksempler.

– Jeg tror at hvis vi tenker oss om, så er det ikke mange som ville vært dette samarbeidet foruten.