Video: ABC Nyheter møtte Tandberg i forbindelse med 40-årsjubileet for månelandingen i 2009. Hør ham beskrive den store opplevelsen med egne ord i videointervjuet.
Erik Tandberg om månelandingen:– Vi kan ikke tro at dette skjer i morgen og vil revolusjonere vårt liv på Jorden
21. juli er det 50 år siden Neil Armstrong proklamerte «one small step for man …» på månen. Erik Tandberg husker ennå lettelsen da Eagle endelig landet.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
16. juli 1969 ble Apollo 11 skutt opp fra John F. Kennedy Space Center i Florida. Fire dager senere landet fartøyet på månen.
Om bord i Apollo 11 var Neil Armstrong, Edwin «Buzz» Aldrin og Michael Collins. Collins bemannet kommandoseksjonen Columbia, som gikk i bane rundt månen, mens Armstrong og Aldrin skulle lande på selve månen i fartøyet Eagle.
Flere millioner mennesker fulgte ekspedisjonen via TV-sendinger. Her hjemme var det Erik Tandberg og NRK-journalist Jan P. Jansen som skulle dekke NRKs sending.
Hansen reiste til USA for å rapportere derfra, mens Tandberg var i Oslo.
De to jobbet i lang tid med dekningen, og da dagen kom, følte Tandberg at han var godt forberedt til å lose det norske folk gjennom den spektakulære hendelsen.
– Jeg tror det gikk sånn brukbart i hvert fall, sier han beskjedent.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFor mange nordmenn som så sendingen, er Tandberg og månelandingen nærmest synonymer.
Selv sier Tandberg at han forsto at han aldri ville oppleve noe like stort igjen.
Den første bemannede måneferden:
* Neil Armstrong var sjef på romfartøyet Apollo 11. Med på ferden var også Buzz Aldrin og Michael Collins.
* 20. juli 1969 var Apollo 11 framme ved månen. Armstrong og Aldrin dro ned til overflaten med en egen landingsmodul, kalt Eagle – Ørnen. «Ørnen har landet», lød Armstrongs berømte budskap tilbake til bakkekontrollen i USA da den ble satt ned på overflaten 20. juli kl 21.17 norsk tid.
* Anslagsvis en halv milliard mennesker fulgte fjernsynssendingene da Armstrong forsiktig steg ut av landingsmodulen og ned på månens overflate noen timer senere, 21. juli kl 03.56 norsk tid. Han fikk følge av Aldrin, og de to utforsket omgivelsene i omtrent to og en halv time.
* Tilbaketuren først til kommandomodulen Columbia og deretter til jorda gikk helt etter planen. Den 24. juli 1969 landet romfarerne i Stillehavet utenfor Hawaii.
Mer spenning enn ventet
Ferden ned til månen ble enda mer spennende enn han hadde trodd, sier Tandberg.
Pilot Neil Armstrong var nemlig perfeksjonist og godtok ikke landingsposisjonen som datamaskinen kalkulerte fram som det beste alternativet.
Armstrong mente det var for mange store steiner i området og ville ha et flatere underlag.
Han brukte derfor mye tid, og mye drivstoff, på å finne et område han kunne si seg fornøyd med. Drivstoffmåleren gikk stadig nedover. Dessuten ble det tent en rekke varsellys i månelanderen, som skapte usikkerhet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Jeg var ikke i tvil om de skulle få det til, men jeg må innrømme at jeg i perioder var litt betenkt, sier Tandberg.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet viste seg imidlertid at drivstoffet hadde skvulpet så mye inni tanken at målingene ble feil, og situasjonen hadde ikke vært så prekær som det hadde sett ut som.
USAs bemannede måneferder:
* Mellom 1969 og 1972 gjennomførte USA i alt seks bemannede måneferder. Til sammen tolv mennesker har satt sine bein på månen.
* Førstemann var Neil Armstrong. Han tok det historiske skrittet mandag 21. juli 1969, klokken 03.56 norsk tid.
* Ferdene ble gjennomført med romfartøyer av Apollo-typen. Disse besto av en romkapsel koblet sammen med et eget landingsfartøy, skutt ut med en bærerakett kalt Saturn.
* Måneferdene var en teknologisk triumf for USA og ga forskere over hele verden en mengde vitenskapelige data å arbeide med.
* Kostnadene for hele programmet ble beregnet til 25,4 milliarder dollar i 1973 – eller 146,5 milliarder dollar etter dagens kurs, noe som tilsvarer mer enn 1.250 milliarder kroner. I 1965 deltok rundt 378.000 personer i programmet.
(Kilder: NASA, howstuffworks.com)
Lettelse og frysninger
De klarte å lande, og Armstrong rapporterte «Houston, Tranquility base here. The Eagle has landed».
Tandberg beskriver øyeblikket som en usigelig lettelse.
– Da følte jeg det. Det var et voldsomt inntrykk, en voldsom prestasjon, sier Tandberg. Han fikk både frysninger og ble rørt.
Han hadde fulgt utviklingen av Apollo-programmet fra begynnelsen og kjente mange, både i NASA og i industrien.
– Jeg hadde et godt inntrykk av hva som lå bak amerikanernes suksess, sier han.
Amerikanerne var fast bestemt på å vinne romkappløpet mot Sovjetunionen, som hadde hatt både første menneske, dyr og satellitt i rommet. Sovjeterne var også de første til å sende en sonde i kretsløp rundt månen. Men på månen var det amerikanerne som først satte sine bein.
Artikkelen fortsetter under annonsenNoe av årsaken er at de hadde tre års forsprang på Sovjet i månelandingsprosjektet. De startet Apollo-programmet i 1961, mens sovjeterne ikke var i gang før i 1964. USA hadde dessuten bedre teknologisk grunnlag og økonomi.
Til evigheten og forbi
Siste gang menneskeheten var på månen var i 1972. Så sa det stopp.
– Interessen for Apollo 8 og 11 var veldig stor, men allerede ved Apollo 12 var interessen dabbet av. Etterpå ble det litt rutine i det å dra til månen også, sier Tandberg.
USA vil tilbake til månen. Denne gangen ikke for å sette fotavtrykk, men å etablere en virksomhet som skal bidra til å forberede en ferd til Mars.
Tandberg har troen på prosjektet, men understreker at det er langt vanskeligere å komme til Mars enn månen, blant annet på grunn av avstanden. Dessuten er det nødvendig med internasjonalt samarbeid.
– Vi kan ikke tro at dette skjer i morgen og vil revolusjonere vårt liv på Jorden. Dette vil ta lang tid.
Oppdatert 12. juli kl. 13.10, korrigerte klokkeslett landing/fot på bakken.
