Hjemvendte Syria-farere mener de ikke får hjelpen de trenger

Det er om lag 100 personer som har reist fra Norge til Syria som såkalte Syria-farere. Ifølge PST har 40 returnert og rundt 30 norgestilknyttede fremmedkrigere er igjen i Syria.

Det anslås også at omkring 40 barn og 10 kvinner som er norske statsborgere, sitter i interneringsleirer i tidligere IS-områder. I vår har debatten om hvordan Norge skal møte disse, gått for fullt.

En ny bok som lanseres i dag, tar opp hvordan Norge bedre kan forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme – og hvordan de som har blitt radikalisert kan rehabiliteres.

Les også: - Regjeringen kan få barneliv på samvittigheten

Trygge i rollen

Medredaktør for boken Stian Lid, ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR, mener Norge, med vår velferdsmodell er godt rustet til å reintegrere Syria-farere.

Men han mener det er viktig at de som skal hjelpe disse tilbake til samfunnet er trygge i jobben de skal gjøre, om det er en fengselsbetjent, lege, NAV-ansatt eller psykolog.

– Det er lett å forstå at de vil stille seg spørsmål som: Hvor farlig er denne personen og hvilke handlinger har han eller hun begått? Men også at forventningspresset for å lykkes blir krevende, sier Lid, som er utdannet kriminolog.

Derfor er det viktig at vedkommende får nok kompetanse og støtte for å lykkes, mener han, og viser til at det å ha kompetanse i geopolitiske spørsmål, erfaring fra krigsområder og gudstro, kan gjøre det enklere å nå gjennom.

– Enkelte hjemvendte fremmedkrigere har opplevd at fengselsbetjenter korrigerer deres religiøse atferd, som at de ber flere ganger om dagen og går med tradisjonell klesdrakt, men det er ikke nødvendigvis ekstremt. Det viser at det er behov for mer kunnskap, sier Lid.

Stian Lid ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR mener Norge er godt rusta til å reintegrere Syria-farere, men at flere må få bedre hjelp i tillegg til straff. Foto: Sofie Prestegård

Mest straff

«I perioden etter jeg kom hjem, følte jeg meg som død, som en død mann med gribber flygende over meg, altså PST og media og sånn».

Slik beskriver en tidligere IS-kriger det å komme tilbake til Norge.

Vernepleier og forsker Siri Høyem Kristiansen, har brukt 40 timer i norske fengsler for å intervjue straffeforfulgte Syria-farere, altså folk som har reist for å slutte seg til en terrororganisasjon i Syria eller Irak.

De hjemvendte Syria-farerne hun har snakket med, opplevde ikke å få den hjelpen de trenger, eller at rehabilitering er en sentral del av straffegjennomføringen. Overvåking, etterforskning, straff og sanksjoner blir langt viktigere enn rehabilitering og hjelp for plager.

– De opplevde at straffeperspektivet var det som dominerte, sier Kristiansen.

Medvirkning

Stian Lid mener det er grunn til å slippe til flere enn offentlige aktører for å lykkes med rehabiliteringen.

– Også sivilsamfunnsaktører som moskeer og frivilligheten, kan spille en viktig rolle. Dette er personer som har vendt staten og nasjonen ryggen. Tilliten til det offentlige er ikke stor.

Kristiansen mener det også er viktig at de hjemvendte Syria-farerne blir lyttet til, og får individuell oppfølging.

– De trenger å bli inkludert i egen rehabilitering, sier Kristiansen.

Lid understreker det samme.

– Det må være en enighet om hva målet med rehabiliteringen skal være. Uten medvirkning er det vanskelig å lykkes.

Samtidig erkjenner de to at det er en utfordring at flere av de hjemvendte Syria-farerne ikke ønsker hjelp, eller er enige i at de må endre holdninger.

Les også: Svensk trebarnsmor kan få dødsstraff i Irak

Sikkerhet og hjelp

Hjemvendte fremmedkrigere fra Syria som mistenkes for å ha sluttet seg til IS anses av PST for å være en av de største risikoene for rikets sikkerhet. Likevel mener Kristiansen at det for mange av dem som nå sitter fengslet må finnes rom for å kunne snakke åpent om det de har gjort og opplevd, uten å frykte for at det skal tilflyte PST.

De to mener at kombinert med å ivareta rikets sikkerhet må være mulig å jobbe parallelt med individuell rehabilitering, og mener derfor det er klokt å ha en tydeligere fordeling mellom de som skal straffe og de som skal hjelpe, for opparbeide seg den terrordømtes tillit.

– De trenger trygge rom for å ha samtaler uten at det de sier skal brukes mot dem, sier Kristiansen.