Usikker framtid for bergkunsten i Norge

Tildekking og etanolbehandling var da allerede utprøvd på ristningsfelter i Alta, der dette bildet er tatt. Metoden ble overført til Midt-Norge. Foto: Nina Tveter, NTNU
Tildekking og etanolbehandling var da allerede utprøvd på ristningsfelter i Alta, der dette bildet er tatt. Metoden ble overført til Midt-Norge. Foto: Nina Tveter, NTNU
Artikkelen fortsetter under annonsen

Regelmessig behandling av helleristninger og malerier har gitt gode resultater. Men snart kan det være slutt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

For 15 år siden startet et helt unikt program for å sikre bergkunst i Norge. Etter planen er dette programmet ferdig til neste år.

Nå håper forskerne at de positive resultatene er nok til å sikre at arbeidet føres videre.

Universitetsmuseene og fylkeskommunene har behandlet og tatt vare på ristningsfelter i flere år ved å dekke dem til og etanolbehandle dem.

Gjennom Riksantikvarens bevaringsprogram for bergkunst BERG er det gitt midler til å dokumentere helleristninger, hellemalerier og hulemalerier. BERG har også gjort det mulig å utarbeide skjøtselsplaner og regelmessig skjøtsel på flere steder.

(Saken fortsetter under)

Ristningsfeltet Bardal 1B i Steinkjer kommune etanolbehandles og tildekkes i 2010. Foto: Eva Lindgaard, NTNU Vitenskapsmuseet
Ristningsfeltet Bardal 1B i Steinkjer kommune etanolbehandles og tildekkes i 2010. Foto: Eva Lindgaard, NTNU Vitenskapsmuseet

Håper på fortsettelse

– Resultatene fra regelmessig tildekking og etanolbehandling har utelukkende vært positive for tilstanden til feltene. Ikke bare har vi klart å fjerne all mikrovegetasjon fra en rekke felter, vi har også klart å beholde dem slik ved å følge opp regelmessig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det sier arkeolog Eva Lindgaard, som har ledet NTNUs Institutt for arkeologi og kulturhistorie sin innsats i BERG-programmet.

Arkeologene har svært gode resultater å vise til når det gjelder skjøtsel av bergkunst i Midt-Norge. Øverst som kunsten fremsto i 2005, nederst i 2012. Disse helleristningene er på Strand i Osen kommune. Foto: Eva Lindgaard, NTNU Vitenskapsmuseet
Arkeologene har svært gode resultater å vise til når det gjelder skjøtsel av bergkunst i Midt-Norge. Øverst som kunsten fremsto i 2005, nederst i 2012. Disse helleristningene er på Strand i Osen kommune. Foto: Eva Lindgaard, NTNU Vitenskapsmuseet

Ristningsfeltet Bardal 1B i Steinkjer kommune etanolbehandles og tildekkes i 2010. Foto: Eva Lindgaard, NTNU Vitenskapsmuseet.

Instituttleder Bernt Rundberget ved samme institutt tilføyer:

– Et sentralt spørsmål nå er hvordan skjøtselen av disse feltene skal bli i framtida, siden dette bergprogrammet avsluttes til neste år.

– Vi har sett veldig god effekt gjennom prosjekter knyttet til dokumentering, sikring og tilrettelegging. Samarbeidet med fylkeskommunene og det tidligere Bergkunstmuseet ved Stiklestad nasjonale senter, har også vært viktig og godt. Vi ønsker derfor sterkt at bevaringsprogrammet skal fortsette. Da gjerne med større vekt på å samle på og ta vare på kunnskapen. Det er viktig at den enorme innsatsen som er lagt ned over 15 år ikke går tapt, sier Rundberget.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Rester av vikinghus funnet i ny veitrasé for E6

Helleristningsfeltene grodde igjen

I første del av bergkunstprosjektet, som varte fra 1995 til 2005, ble tilstanden ved en rekke helleristningsfelter i Norge undersøkt. De fleste feltene som ble registrert, var dekket av vegetasjon og figurene var vanskelige, for ikke å si umulige, å få øye på.

– Også felter som hadde ligget tilrettelagt for publikum i tiår, var overvokst. Selv på felter der vi renset frem figurene under registreringene, gikk det ikke mange måneder før feltene igjen var dekt av skorpelav, mose og alger, forteller Lindgaard.

Forskning på visse typer lav viste også hvordan lavrøttene angrep bergflatene, ikke bare mekanisk, men også kjemisk.

Les også: Fortidens «historiebøker» vårt felles ansvar

Inspirert av Alta

Etter en prosjektperiode der de først og fremst registrerte tilstanden, fulgte flere perioder med vekt på tiltak for å bedre tilstanden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tildekking og etanolbehandling var da allerede utprøvd på ristningsfelter i Alta, og metoden ble overført til Midt-Norge.

– Metoden gikk ut på å spraye ristningsfelt med etanol, altså alkohol, og så dekke bergflaten med byggfolie. Deretter la vi PVC-duk med innsveiset isolasjonsmatte og sandsekker på toppen. I 2004 startet tildekkingen på Holtås i Levanger, og i de påfølgende årene fulgte tildekking av en rekke ristningsfelter i hele Midt-Norge.

– Etter 2005 har vi tildekket og etanolbehandlet ristningsfelter i Midt-Norge stort sett hvert år. På felter der skjøtselen har blitt avbrutt i korte perioder, har mikrovegetasjonen kommet raskt tilbake, forteller arkeolog Eva Lindgaard.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

Bergkunstfelt i Holtås, Levanger kommune før tildekkingen i 2004, og samme bergflate etter regelmessig tildekking og etanolbehandling over flere år. Foto: Roar Sæterhaug , NTNU Vitenskapsmuseet 2004 og Eva Lindgaard, NTNU Vitenskapsmuseet 2011
Bergkunstfelt i Holtås, Levanger kommune før tildekkingen i 2004, og samme bergflate etter regelmessig tildekking og etanolbehandling over flere år. Foto: Roar Sæterhaug , NTNU Vitenskapsmuseet 2004 og Eva Lindgaard, NTNU Vitenskapsmuseet 2011

Droppet alkoholen

På to felter i Midt-Norge har man prøvd ut tildekking uten etanolbehandling ( Bogge og Nesset, Møre og Romsdal).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Erfaringen fra dette har vist at tildekking uten etanolbehandling ikke gir samme effekt. Det som virker er derfor å tildekke så fotosyntese ikke skjer + benytte etanol for å hindre mikrovegetasjon.

– Tildekkingen har gitt gode resultater. Ikke bare har metoden vist seg å være svært effektiv, men gjennom å sikre midler og muligheter til regelmessige tiltak, har vi greid å beholde den gode tilstanden på en rekke ristningsfelter. Det var altså ikke tilretteleggingen av feltene som sikret en god tilstand, men oppbyggingen av en organisasjon som sørget for regelmessig skjøtsel, avslutter Eva Lindgaard.

Les også: Flere arkeologiske rapporter fra NTNU Vitenskapsmuseet

Saken er opprinnelig publisert på Gemini.no - forskningsmagasinet til NTNU og SINTEF