Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Verdensbanken har de siste årene lagt viktige premisser for internasjonal utviklingspolitiske debatter via sine mål og definisjoner på fattigdom. I 2015 ble grensen for «ekstrem fattigdom» satt til 1,90 dollar, etter at den tidligere hadde vært på 1,25.
Men er dette den «riktige» grensen for å kunne finne verdens aller fattigste? Forskerne Andy Sumner og Gisela Robles Aguilar mener for eksempel det er dobbelt så mange fattige i verden sammenlignet med det Verdensbanken mener.
– Jeg har blitt stadig mer ukomfortabel med å bruke 1,90 dollar dagen som fattigdomsgrense. Jeg har en mistanke om at grensen rett og slett er satt for lavt, sier Andy Sumner, som er en anerkjent ekspert på global fattigdom og ulikhet.
Sumner, ved Kings College i London har blant annet vært på magasinet Foreign Policy sin liste «Top 100 global thinkers» og Huffington Posts liste over «Most Influencal Voices». Sammen med forskerkollega Gisela Robles Aguilar fra Oxford University, publiserte han nylig forskningsartikkelen «Hvem er verdens fattige?»
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Ja, hvem er de fattige egentlig?
– Hvis man bruker helse, utdanning og tilgang til mat som indikatorer, viser våre analyser at det er rundt 1,6 milliarder veldig fattige mennesker i verden. De er svært unge, faktisk er rundt halvparten under 18 år, sier Sumner.
Les også: Mennesker på flukt: «Empati er ikke nok...»
Ny norsk humanitærstrategi – og et ferskt globalt initiativ for å løse klodens fluktkriser var blant
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFunnene deres viser at rundt 80 prosent bor på landsbygda, men noe overraskende jobber mange av dem ikke som bønder.
Tallet på fattige som forskerne Sumner og Aguliar har kommet til er omtrent dobbelt så høyt som Verdensbankens anslag. Det er basert på data fra 106 land. Banken anslår at det er rundt 740 millioner som lever for under 1,9 dollar om dagen, som er bankens grense for «ekstrem fattigdom».
Artikkelen fortsetter under annonsen– Mens Verdensbanken måler pengefattigdom har vi valgt å måle fattigdommen over flere dimensjoner. Det er ikke perfekt, men jeg liker det fordi det gir et mer sammensatt bilde av hva fattigdom er. Og som sagt – jeg er virkelig usikker på om det er mulig å leve for Verdensbankens 1,90 dollar om dagen, sier Sumner.
En stadig større andel av verdens aller fattigste bor i Afrika, ifølge de fleste statistikker. Men Sumner mener at også den «sannheten» må håndteres med varsomhet. Han påpeker at for hver 10 cent, rundt 80 øre, man hever fattigdomsgrensa så øker antallet fattige med 100 millioner mennesker.
Verdensbanken tall viser at hvis man hever fattigdomsgrensa til 3,20 dollar om dagen er det 1,9 milliarder fattige i verden, hever man den til 5,50 dollar om dagen er nesten halvparten av jordas befolkning fattige.
Artikkelen fortsetter under annonsenDen geografiske spredningen av de fattige blir også annerledes hvis man hever grensa med bare noen kroner i forbruk om dagen.
– Vi hører stadig at fattigdom nå først og fremst er et afrikansk problem. Men igjen så kommer det altså an på hvordan man måler og hvilke data man bruker. Hvis man flytter pengegrensa litt oppover, så endrer både antallet og det det geografiske bildet seg; fattigdommen blir mer asiatisk og mer urbanisert. Det er fortsatt svært mange fattige mennesker i for eksempel Indonesia, India og Kina, sier han.
Artikkelen fortsetter under annonsenSumner er blant annet kjent for begrepet «The new bottom billion». Begrepet ble lansert i en forskningsartikkel i 2010, og representerer i noen grad en kritikk av en berømt bok av den kjente utviklingsforskeren Paul Collier fra 2007: «The bottom billion».
Collier hadde vist til at én milliard av de aller fattigste i verden bodde i 58 av de fattigste landene. Disse landene hadde en befolkning som var «låst» i fattigdom på grunn av krig, dårlige institusjoner og geografi. Bistand og annen innsats for å bli kvitt fattigdommen burde derfor konsentreres om disse landene, argumenterte forfatteren.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Men Sumners analyse, basert på ferskere tall enn det Collier brukte, viste et helt annet bilde. Nemlig at tre av fire av verdene fattigste bor i land med stor økonomisk vekst, men disse menneskene er allikevel «fanget» i fattigdom. Det samme bildet argumenterer han og Aguilar for nå.
– Også i dag ser vi at tre firedeler av verdens fattige bor i land som over tid har hatt solid økonomisk vekst i to tiår eller mer. Og det tyder på at sammenhengen mellom vekst og fattigdomsreduksjon ikke er så klar som man kanskje trodde. Den er i alle fall mindre klar hvis man måler fattigdom flerdimensjonalt, sier Sumner.
Les også: Globalisering 4.0: Er det bøllene eller vanlige folk som vinner?
Flere forskere advarte nylig i en kronikk i New York Times mot det kraftige fokuset flere store giverland, inkludert Norge, har på bistand til sårbare stater. I tråd med forskning Sumner har gjort tidligere påpekte de at 6 av 10 av verdens fattigste bor i land som India, Nigeria, Indonesia, Sør-Afrika og Kina. Dette er land med solid økonomisk vekst over tid. De understreket at det finnes en stor gruppe svært fattige mennesker som i liten grad nyter godt av den økonomiske veksten i landet de bor i – og som samtidig i liten grad nås av internasjonal bistand.
Artikkelen fortsetter under annonsenSumner mener dette er et viktig funn og at det er et stadig større misforhold mellom hvor flertallet av verdens fattige bor og hvor bistanden går.
– Giverlandene vil gi bistand til de fattigste landene, det er fornuftig på ett nivå. Men hva hvis mesteparten av den globale fattigdommen ikke er i de fattigste landene? Og hva hvis de fattige i landene med sterk økonomisk vekst er like fattige som de fattige i de fattigste landene? Det er ikke noe enkelt svar på dette, sier han.
– Norge har en ny utviklingsminister som vil satse mer på å nå de aller fattigste. Har du noen råd til han?
– Jeg har tre tips for å sørge for at bistanden i større grad når de fattigste; Først må man heve fattigdomsgrensen til noe som innebærer at man faktisk ikke lenger er fattig hvis man er over grensen, for eksempel til 10 dollar dagen. Så bør giverne bidra til at det blir langt billigere å låne penger til utvikling, fortsatt er det langt dyrere for mange utviklingsland å låne penger enn det for eksempel er for EU. Til slutt bør giverne i større grad støtte organisasjoner og grupper som jobber for rettighetene til de fattigste. Men det er svært politisk og vil kreve sensitivitet og mot fra giverne, sier Sumner.
Artikkelen fortsetter under annonsenMagnus Hatlebakk er forsker på Chr. Michelsens institutt i Bergen og i likhet med Sumner ekspert på global fattigdom. På spørsmål om hvem som er verdens fattige understreker han, i likhet med Sumner, at flertallet bor på landsbygda. Men han poengterer også at fattigdommen ser noe annerledes ut i Afrika enn i Sør-Asia.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Er du svært fattig i Afrika, bor du trolig langt ute på landsbygda – og de fleste rundt deg er fattige også. Du lever av det du dyrker selv, og gjerne inntekter fra familiemedlemmer som jobber i byen. Du lever gjerne uten strøm, og det er langt å reise på dårlige veier til nærmeste tettsted. I Sør-Asia bor du sannsynligvis også på landsbygda, men befolkningen er mer sammensatt, og det er enklere tilgang til jobber utenfor landbruket. Fordi det er stor tilgang på arbeidskraft er likevel jobbene sporadiske og dårlig betalt, og mange må også her finne jobber andre steder.
Artikkelen fortsetter under annonsenHatlebakk påpeker, som Sumner, at små oppjusteringer i fattigdomsgrensa kan øke antallet fattige betraktelig, spesielt i Sør-Asia der mange lever av en minimumslønn som ligger nær fattigdomsgrensen.
– Det samme skjer hvis du legger til flere dimensjoner enn penger, som helse, utdanning og så videre. Men jeg synes den fattigdomsgrensa Verdensbanken bruker, 1,9 dollar om dagen, er vel begrunnet. Det er omtrent det man trenger for å overleve. Jeg synes det er mer presist å snakke om de ulike dimisjonene separat, det gjør det lettere å se hvilke tiltak man kan sette inn mot fattigdommen, sier Hatlebakk.
Les også: 2019 kan bli det store reform-året i norsk bistand
Han mener fremtidens store fattigdomsutfordringer i all hovedsak vil ligge i Afrika. Hatlebakk understreker at det forutsetter at India og noen andre land i Asia løser sine fattigdomsproblemer. Noe han mener det er sannsynlig at de vil gjøre.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Men det vil fortsatt gjenstå store fattigdomsproblemer i land som Nigeria og DR Kongo. Selv om vi skulle klare å redusere fattigdommen betydelig fram mot 2030, så kan vi ikke si at vi har løst fattigdomsproblemet hvis det fortsatt er millioner av fattige i disse landene. Det er alltid en vurdering hvilke grupper man skal prioritere, men jeg er mest bekymret for de som lever for under 1,90 dollar om dagen. Det er der den store utfordringen ligger.
– Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein sa nylig at han vil satse mer på å hjelpe de fattigste. Har du noen tips om hvor og hvordan vi bør bruke bistanden mest effektivt for å nå de fattigste?
– Hvis vi snakker om Afrika så er det mange ting som må på plass, og bistand vil realistisk sett bare spille en begrenset rolle. Men hvis den blir brukt riktig, kan bistanden spille en viktig rolle. Det trengs blant annet store innvesteringer i infrastruktur og i landbruket. Det trengs sikkerhets-nett for de aller fattigste, inklusive tilgang til rimelige helsetjenester, slik at de kan satse og ikke står på helt bar bakke om noe går galt. Generelt er det mange faktorer som må på plass samtidig for å løfte folk ut av fattigdom.
Denne saken ble først publisert i Bistandsaktuelt
