Håpet etter Wirkola

Alexander Stöckl var nominert som «Årets trener» på årets Idrettsgalla, men vant ikke denne gangen. Foto: Mimsy Møller.
Alexander Stöckl var nominert som «Årets trener» på årets Idrettsgalla, men vant ikke denne gangen. Foto: Mimsy Møller.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hoppsjef Alexander Stöckl tok selv bare ett poeng i verdenscupen. Heldigvis snakker han bedre enn han hopper.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hei, Alexander her, sier han og rekker fram hånda.

– Hva skal vi snakke om? Hopp, språk og kultur?

I et nøtteskall.

Han drar seg i skjegget og må svare raskt på enda en sms med bursdag-gratulasjon. 45 år.

– Fortsatt guttunge, gliser han.

Først et bilde: Se for deg folkehavet i Holmenkollen. Helt svart av tilskuere fra Gratishaugen og ned til Besserudtjernet og i skogene omkring.

Under OL i 1952 var det 104.102 betalende tilskuere til hopprennet. De som var der mener det var over 120.000 til stede.

Det er antakelig en uslåelig publikumsrekord for en enkeltøvelse i vinter-OLs historie. Den kan stå lenge hvis ikke kineserne utkommanderer noen hundre tusen til deres eget OL-hopprenn om tre år …

Det var den gang det var et ritual og nærmest obligatorisk å ta beina fatt og stille i åsen over Oslo i beksømstøvler og grå ryggsekk.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er denne norske kulturarven en 45 år gammel østerriker er satt til å ivareta. I en moderne versjon.

Det kommer ikke 100.000 tilskuere på hopprenn i Holmenkollen lenger.

Men det gjorde det faktisk på langrenn i 2011, etter sigende.

Vintersportens status i Norge var det som lokket den da 38 år gamle musikeren til Norge. Det med musikken kommer vi tilbake til. Enda mer kultur med andre ord.

Hopp, kombinert, langrenn, skøyter. Sett fra Østerrike: Vinteridretter der Norge dominerte. Østerrikerne var gode i alpint og fikk etter hvert fram gode skihoppere. Men den bredden som fantes i Norge, var man ikke i nærheten av.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hoppuka

Alexander Stöckl er akkurat nå i ferd med å avslutte hoppuka. Han er treneren for det norske hopplandslaget. Og han skal stå i jobben til etter OL i 2022 som av alle steder skal avvikles i Beijing. Heller ikke i år blir det en nordmann som vinner hoppuka. Det har ikke skjedd siden 2007 (Anders Jacobsen) og det plager denne mannen litt. Men under hans ledelse er det hanket inn VM- og OL-gull, senest i Pyeongchang sist vinter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men kampen om oppmerksomheten er blitt så enorm at også et OL-gull i laghopp og VM-gull i skiflyging nesten forsvinner i mengden.

Vi har jo Ada Hegerberg og Ole Gunnar Solskjær! Og ikke minst: Ingebrigtsen-familien og 13 andre gullvinnere fra OL. Pluss Magnus Carlsen. Men hopperne som tok gull er nominert som «Årets lag» og Stöckl selv er nominert som «Årets trener», prisen han vant allerede i 2015. Men på kveldens Idrettsgalla 2019 fra Stavanger ligger det i kortene at Gjert Ingebrigtsen tar hjem den prisen. (Dette portrettintervjuet ble publisert av Dagsavisen 5. januar i år, red.anm.)

Wirkola

Foto: Mimsy Møller.
Foto: Mimsy Møller.

Å skape nye uttrykk i norsk språk som «å hoppe etter Wirkola» er kanskje denne vennligsinnede mannen ikke i stand til. Han er mer opptatt av å lære seg de ordtakene og vendingene som allerede eksisterer.

For de uinnvidde: Nå 75 år gamle Bjørn Wirkola er fortsatt den eneste som vant hoppuka tre år på rad (1967, 68 og 69) og mente seg dømt bort for den fjerde strake i 1970.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Å hoppe etter Wirkola», var ikke det første Stöckl lærte seg. Men han angrep det norske språket like uredd som en skihopper på toppen. Det var bare å stupe ut i det. Hjelpemidler: TV og filmer, norske undertekster, radio og aviser. Undertegnede, som ikke er kjent for å snakke altfor sakte og tydelig, konstaterer at denne samtalen flyter uten at han sier HVA SA DU? en eneste gang. Til og med den sære norske tonearten har han lært seg.

Les også: Leter etter svar etter hoppuke-smellen

Språkøre

Han kunne forstå og snakke mye norsk etter et halvt års intensiv opplæring. Etter et år satt det ganske flytende. Og da er vi inne på hans neste yndlingstema: Språk.

– Det er jo ganske betegnende. Vår datter Isabell (snart 3 år) snakker mer norsk i sin hverdag enn hun gjør med oss, hennes østerrikske foreldre. Hun tilbringer jo mer våken tid i barnehagen enn hjemme. Så hun vokser opp på Bjølsen i Oslo med norsk som hovedspråk og tysk-østerriksk som hjemmespråk, sier Alexander Stöckl, der vi sitter i Skiforbundets lokaler på hans 45-årsdag rett før han skal offentliggjøre laget til hoppuka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han mener alle som akter å bosette seg i et nytt land, uansett årsak og bakgrunn, må lære seg språket. Han synes det er en forpliktelse. For det gjør livet deres mye lettere. Og man trenger ikke melde seg på kostbare språkkurs for å få det til. Man må snakke med folk. Selv er han vokst opp i et hjem med tysk og engelsk, med østerriksk mor og britisk far.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Også jeg fikk to språk gratis fra start av. En stor fordel. Jeg har hoppere fra hele landet på landslaget, så jeg får jo med meg alle dialektene også. Og det gjør dette enda mer fascinerende. Det nordnorske tonefallet er jo fantastisk. Og når nordmenn krangler høres de jo ikke sinte ut, som italienere eller spanjoler gjør. Vi har dialekter i Østerrike også, akkurat som her kan et fjell utgjøre forskjellen, sier han.

Musikk

Han er ganske sikker på at musikk og språk hører sammen. Musikeren Alexander Stöckl, som spiller både piano og gitar, har norske barnesanger på sitt private repertoar. Han liker dem. Å synge på norsk er nesten enda morsommere enn å snakke det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Datteren min lærer nye sanger i barnehagen. Jeg lærer meg dem også, og så synger og spiller vi. Dette er også en fin måte å lære seg et nytt språk på. Og tonefall i sanger hører sammen med språket og dialektene. Å kommunisere er helt avgjørende, uansett hva man driver med.

Les også: Østerrike ville ha Stöckl hjem. Men hva var svaret?

Snur fort

Denne uka har han håndtert norske nedturer i hoppuka. Det handler også om kommunikasjon. I fjor hadde Norge verdens beste hopplandslag. En kar som Daniel-André Tande, som ledet hoppuka før det aller siste svevet for to år siden, er ikke i nærheten av hva han kan. Sykdom i sommer satte ham langt tilbake. Den mentale utfordringen må takles. Samtidig er hoppsporten kanskje den mest mystiske av alle. Hoppere som man knapt har hørt om, kan plutselig dominere en hel sesong (som japanske Ryoyu Kobayashi akkurat nå). Hoppere som var verdens beste kan plutselig miste det helt. Hvorfor er det slik?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi får et foredrag om detaljene, om sittestilling, bevegelsen på hoppkanten, svevkurve og risiko. Om detaljene rundt utstyret der egne teknikere må tilpasse hoppski og hoppdrakter. Der var Norge lengst framme for et år siden. I denne sesongens første lagkonkurranse ble laget diskvalifisert på grunn av feil utstyr. Og vær. Vind fra alle kanter. Tåke i Kollen. Og et poengsystem og korreksjoner som betinger videregående teknisk utdannelse. Det er mildt sagt utfordrende for en publikummer i bakken å henge med. Legg til vektproblematikken og du kan få et nytt foredrag fra denne mannen. Mye har endret seg siden Bjørn Wirkola ga blaffen i hvor mye han veide og sto med lua på jekk i bunnen av bakken. Jekk? Vi er ikke helt sikker på om intervjuobjektet skjønte det ordet om bruk av hodeplagg. Nå er hjelm obligatorisk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Kan vi ikke bare kåre vinneren etter den som hopper lengst? Så hadde vi vanlige folk skjønt dette også?

– Dette er det fascinerende med hoppsporten. Jeg mener det er den eneste idretten i universet der det kombineres vurdering (stildømming) med eksakte fakta. Du har ikke dette i kunstløp eller turn. Du må hoppe langt, og du må gjøre det med stil. Den egenarten må vi ta vare på, mener østerrikeren bestemt.

Sover godt

Nedturen i hoppuka tar ikke søvnen fra ham. Han har strategier for slikt. Han vet at det svinger fra renn til renn, fra uke til uke, fra år til år. Han skriver dagbok. Hoppsport er mye grubling, mens han ønsker at elevene hans egentlig tenker minst mulig når de skal i aksjon. Han har ansvaret for en prestasjonsgruppe, men han vet at alle er forskjellige individer. Da må de også behandles forskjellig. Menneskekunnskap er en viktig del av jobben. Og da gjentar han: – Da er det en forutsetning at jeg snakker språket deres.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Han slår plutselig ut med armene og begynner å beskrive den perfekte følelsen. Den bare de med hoppski under beina er forunt å oppleve.

Det er ikke bare fugler som opplever den friheten det må kjennes å sveve over alt annet.

Beskjeden karriere

Alexander Stöckl mener han har opplevd det. For vi er inne på hans egen, høyst beskjedne karriere. Han tok 1 (ett!) verdenscuppoeng i sin aktive karriere. Han drømte ikke om å få hoppe OL på Lillehammer, men det var året før han hadde sin beste vinter. Og som alle skihoppere: Det er alltid et svev du aldri glemmer.

For om det ble bare ett eneste verdenscuppoeng og en 70. plass i hoppuka som hans beste, har han en personlig rekord på 172 meter. Han glemmer det aldri.

– Jeg fikk være prøvehopper i Oberstdorf. Jeg fikk litt bedre fart enn de andre. Men jeg husker hvert sekund av det svevet. Du er i lufta lenge nok til å få følelsen av å fly. Høyt oppe i lufta med bare to planker under seg. Ikke noe sikkerhetsnett. Jeg så dommerne nede i bakken, jeg så tilskuerne. Og jeg landet på beina.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ingen frykt?

– Masse. Men det kan man ikke tenke for mye på. Da må man slutte. Det er antakelig farligere å kjøre bil. Da gjør du tingene du har lært automatisk. Du tenker ikke på alle detaljer som kan gå galt. Slik må det være for en skihopper også.

– Det er du som bestemmer når utøverne skal sette utfor bakken. Du må bedømme vær og vind?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg kjenner på det. Men vi hopper under forsvarlige rammer.

Les også: Stöckl: - Jeg har aldri hatt noe bedre lag

Betenkningstid

Stöckl måtte ha lang betenkningstid før han bestemte seg for å forlenge kontrakten til 2022. Å være landslagstrener i hopp innebærer at man er på reise nesten hele vinteren. Treåringen hjemme er inne i en rivende utvikling, både kroppslig og språklig. Fraværet fra henne tærer på. Når OL i 2022 er over, er datteren i skolealder. Det blir et veiskille. Og kan bli et veiskille i Stöckls hverdag også.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Søker du opp Stöckl på YouTube kan du se ham som frontfigur i a cappella-bandet «Harry and The Nicknames». Han opptrer i svart hatt og svart skjorte. «You changed my life», er han av hans mange sanger. Kanskje den nå kan tilegnes Norges Skiforbund.

Han skrev også låten til en av vinnerne i den østerrikske versjonen av «Idol». Hadde han ikke blitt trener på heltid, kunne han blitt musiker.

A cappella er flerstemt sang. Uten bruk av instrumenter. Han må treffe tonen like presist som en skihopper må treffe hoppkanten. Det siste er visst vanskeligst for mange. Stöckl bruker musikken som mental avkobling. Han kan spille med fullt trøkk også. Musikk er universelt og kan sette ham i en tilstand der han glemmer tid og sted.

Østerrike

Stedet han akkurat nå befinner seg heter Innsbruck. Der gikk det nest siste rennet i hoppuka i går og Stöckl var på hjemmebane. Han kjenner alt og alle i Bergisel-bakken. Kanskje blir dette hans bosted igjen om tre år. For i den grad han føler en tilhørighet til noe sted i Østerrike, er det Innsbruck. I Oslo lever han storbylivet, når han er hjemme. Han roser nettverket sitt på Bjølsen, men når datteren blir syk i barnehagen er det samboer Ida (også hun fra Østerrike) som må stille opp. De har ikke besteforeldre de kan ringe til. De bor i Østerrike. Men de har fått norske venner som bidrar til at hverdagene går opp.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Han hadde vært i Norge to ganger før han flyttet hit for sju år siden. Stöckl var en tradisjonell turist fra Mellom-Europa.

– Vi reiste rundt med bobil, slik mange fra Tyskland og Østerrike gjør. Vi har høyere fjell i Østerrike, men vi har ikke den unike kombinasjonen av fjell og fjord. Det fascinerte meg. Jeg har et nært forhold til natur og naturkreftene. Det er kanskje derfor jeg endte i denne sporten der vi får smake på elementene, sier Stöckl, som egentlig satset som alpinist, men ble overtalt av noen kompiser til å prøve skihopping.

I kveld er det ny Idrettsgalla på norsk TV. Norske idrettshelter skal hylles på samlebånd. Der er det trangere enn noensinne. Vi har allerede nevnt noen av dem. Stöckl må være i beredskap under NRKs sending ettersom han er nominert. Men det er neppe hopperne som får mest fokus etter tidenes beste norske idrettsår.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvem fortjener prisen Årets Idrettsnavn?

– Maren Lundby. Hun ble tidenes første norske kvinnelige OL-vinner i hopp. Hun satte rekord i antall verdenscupseire. Hun har brutt grenser.

Vintersport

Men sporten trenger flere skihoppere. Å få dagens ungdom til å begynne med skihopp er krevende. Det er en idrett som krever mye tålmodighet og ivrige foreldre. Å tråkke unnarenn tar tid. Snømangel og klimaendringer gjør det ikke mindre utfordrende. Men alle plastbakkene som nå er laget gjør at sporten lekende lett kunne gått fra å være vinteridrett til sommeridrett. Denne sesongens første NM skulle avvikles på grønt underlag i Midtstubakken. Men det regnet og blåste bort. Det er vintersport Stöckl vil drive med.

Vinterens VM går i hans hjemmetrakter. Ski-VM i neste måned arrangeres i Seefeld, kun en drøy halvtimes kjøring fra Innsbruck. Men hoppingen i storbakke foregår i Bergisel-bakken i Innsbruck. Å få en norsk verdensmester der ville være en ekstra stor opplevelse for Alexander Stöckl.

På hjemmebane med sitt eget bortelag.

Les også: Svenskene har gitt opp skihopping, men 500.000 ser nyttårsrennet Vikersund arrangerer skiflygings-VM i 2022

Denne saken ble først publisert i Dagsavisen.no