Meny

Skal minnes dødsmarsjen i Trøndelag

Søndag deltar domprost Ragnhild Jepsen ved Nidaros domkirke, under en markering av det svenske overfallet på Norge i 1718-1719. – Felttoget gikk forferdelig galt og kostet mange liv, sier hun. Foto: Riksantikvarieämbetet/ NTB scanpix

I disse dager er det 300 år siden 3000-4000 mann frøs i hjel på flukt i Trøndelag. Domprosten i Nidaros vil minnes svenske soldater, og de norske ofrene etter deres fire måneders hærtog.

Den svenske dødsmarsjen i 1719 er en tragedie. Nesten 4000 svenske soldater – karolinere – frøs ihjel i snøstormen i januardagene for 300 år siden.

De var på flukt etter et mislykket forsøk på å innta Trondheim i det dansk-norske riket. En måned før var den svenske kongen Karl XII blitt skutt og drept ved Fredsrikshald festing, noe som også førte til at forsøket på å erobre Sør-Norge ble avlyst.

– Felttoget gikk forferdelig galt og kostet mange liv, sier domprost Ragnhild Jepsen ved Nidaros domkirke. Til helgen skal hun delta under en markering av katastrofen i Frösö kirke på svensk side.

«Folckets roop»

Regimentspastor Nils Idman holdt 20. januar 1719 en preken – «Folckets roop på norska fiällerne» – i samme kirke. Presten var 38 år og hadde vært tilknyttet hæren i 17 år før det mislykkede felttoget. Hans preken er bevart og vil være et utgangspunkt for søndagens arrangement.

– Jeg synes det er fascinerende at markeringen nå skal være på samme sted, på dagen 300 år etterpå. Det er ganske sterkt, dette er de slagne troppenes rop om nåde og kraft i kirkerommet, sier domprost Jepsen.

Søndag vil avslutte en rekke av markeringer som allerede har funnet sted sist høst. Ragnhild Jepsen understreker at kirken vil bruke anledningen til å markere krigens grusomhet, og at lignende tragedier fortsatt pågår.

Den historiske rammen for markeringen på søndag kan sies å starte i Poltava som i dag er en del av Ukraina. Her gikk svenskekongen i 1709 på et avgjørende militært nederlag. Det innebar at Sveriges tid som stormakt var over.

Hodeskallen etter den svenske krigerkongen Karl XII viser med all tydelighet at han ble drept av et skudd i hodet. Det skjedde ved festningen i Halden i desember 1718, og førte til at den svenske hæren i Trøndelag også trakk seg tilbake. Nesten 4000 døde under retretten. Foto: NTB scanpix

Etter et mislykket opphold i Tyrkia kom krigerkongen tilbake til Sverige og vendte øynene vestover, mot Norge. Han ga generalen Carl Gustaf Armfeldt sommeren 1718 ordre om å angripe og ta Trondheim innen seks uker. Kongen skulle selv lede 36.000 soldater og angripe i sør.

Fire måneders felttog

I august hadde Armfeldt samlet 10.000 soldater, 5000 hester og 2000 storfe ved Duved, og i september var han på vei over fjellet og Trondheimsfjorden. Generalen startet ferden ved Verdal hvor en lang rekke gårder ble ranet og ødelagt. Derfra gikk han sørover mot trøndernes hovedstad.

Byen ble aldri erobret av Armfeldt. Han krysset Nidelva øst for byen og opprettet sin nye hovedleir på Melhus, to mil sør for Trondheim, i midten av november. En av grunnene til dette var hærens behov for å finne nye steder som ikke allerede var plyndret av soldatene.

Her ble også den siste opptellingen av mannskap gjort. Ved inngangen til desember disponerte generalen 4259 friske og 1222 syke soldater, opplyser Forsvarets museer i sin gjennomgang av perioden Armfeldts soldater tilbringer på Melhus.

Først like før nyttår fikk Armfeldt bekreftet nyheten om at kongen var død og at det militære hærtoget i Trøndelag var avlyst. Etter krigsråd bestemte de svenske offiseren seg for å gjøre retrett.

De bestemte seg for å ta den vanskelig veien over Haltdalen og Tydal, selv om en rute over Røros ville vært enklere. Det antas at frykten for å bli innhentet av dansk-norske tropper på vei nordover, fikk Armfeldt til å ta dette fatale valget.

På Melhus la svenskene bak seg 137 – av totalt 138 – ødelagte gårder.

Rystende preken

Regimentpresten forteller i sin 300 år gamle preken om situasjonen før de startet retetten: «Wår möda och beswär, blef oss odrägligt, hungern olijdelig, Törsten osäljelig, siukdomarne swåre och warjehanda, Expeditionerne fruchtlöse och olyckelige; sielfwa döden bitter och förskräckelig».

Pastor Idman skriver at armeen opplevde de første tegn til «wår yttersta undergång» da de forlot Tydal, og det blåste opp en bitter vind fra nord-vest med yr og snø. Vinden var så så sterk at man skulle tro den «warit förgiftat», soldater ble yre og virket beruset. Mot kvelden begynte de første å dø.

To og en halv mil fra Tydal frøs hundrevis i hjel. Neste dag var været like dårlig og konsekvensen like sørgelig: «menniskorna en efter annan stupade i kull». Den ene norske veiviseren, døde også den første kvelden, skriver pastoren.

For å sikre seg at nordmennene viste den korteste veien, hadde Armfeldts hær tvunget med kvinner fra bygdene. De slapp etter hvert fri. Men stormen fortsatte og dødstallene steg: «när någon satte sigh blef han af kölden helt betagen styf».

– Sendt ut av en krigsmakt

Halvparten av soldatene ble igjen på fjellet. Dødstallene er usikre, men historikere anslår at det var 3000-4000 som omkom, tynnkledde i snøstormen. Hvor mange sivile som i tillegg måtte bøte med livet, er usikkert.

– Med krigen følger det sivile tap og grusomhet, den gang som i dag, minner domprost Ragnhild Jepsen om.

– Husk også på at soldatene ble sendt ut av en krigsmakt. Heller ikke de hadde særlig mye valg. Desertører ble hengt.

Jepsen ser frem til søndagens samling i Frösö kirke. Hun regner med at det vil bli en verdig markering til minne om de som døde, men at man samtidig vil benytte anledningen til å minne om dagens verdenssituasjon.

– Kirken vil fred. Vi vil det, og kommer ikke til å forherlige krigen eller vektlegge at svenskene tapte den gang. Jeg regner med at det som vil bli sagt kommer til å handle mest om dagens verden, sier domprosten som skal representerer den norske siden.

Takk for at du abonnerer

Motta våre nyheter via Messenger

Jeg godtar brukvervilkårene
Populært