Meny

Svensk historiker om andre verdenskrig:

– Frykten for fremmede nordmenn er et mørkt kapittel

Se video: Etter krigen var det viktig for norske og svenske myndigheter å vise frem det gode samarbeidet mellom demokratiene i kamp mot diktaturet, men i virkeligheten var situasjonen en ganske annen.

Under krigen tok Sverige imot 70.000 flyktninger. – Men Sverige gjorde ikke rett da man i starten avviste mange av ren fremmedfrykt, sier svensk historiker.

Fredag lanserer historikeren Lars Hansson sin bok om de norske flyktningene til Sverige under den nazistiske okkupasjonen, «Vid gränsen».

Under andre verdenskrig tok det nøytrale Sverige imot 70.000 sivile og militære flyktninger. De aller fleste var sivile nordmenn.

I starten av krigen ble nesten 800 norske motstandsmenn og tyske desertører sendt tilbake, og flere av dem endte deretter sine liv i konsentrasjonsleire eller i straffekompani ved Østfronten.

– Sverige gjorde ikke rett da en i starten avviste mangenorske flyktninger av ren fremmedfrykt. Det er et mørkt kapittel, sier Lars Hansson som denne uken gir ut bok «Vid Gränsen». Foto: Göteborgs universitet

– Jeg synes ikke man kan si at Sverige svek, man tok imot store grupper under krigen sett under ett. Men Sverige gjorde ikke rett da en i starten avviste mange av ren fremmedfrykt. Det er et mørkt kapittel, sier Hansson til ABC Nyheter.

Han beskriver også det dårlige forholdet som oppsto mellom Kong Haakon og Kong Gustav V etter at den svenske regjeringen ville internere ham 12. april.

Kongen var da ikledd generaluniform som Norges øverstkommanderende. Han og følget måtte søke beskyttelse under intens tysk bombing, og tilbrakte et par timer på svensk side før de returnerte – og fortsatte flukten.

Flyktningestrøm

Han sier at det ikke var tysk press som førte til at flyktningene ble sendt tilbake til de nazistiske myndighetene som tok makten 9. april 1940, men svenskenes frykt for det fremmede.

– Man var redd for voldsomme flyktningestrømmer, sier historikeren.

I boken refererer han blant annet til en av de som avviste flest nordmenn i den første perioden. Han mente at godtok man først én norsk flyktning, så ville alle andre snart følge etter.

– Mange som var aktive i motstandsarbeidet, ble også avvist, sier Hansson om denne lite stolte perioden i svensk historie.

I spørsmålet om de tyske troppetransportene som fikk reise med tog gjennom Sverige mener han det er dokumentert at de tyske nazistene presset på. Men det samme er altså ikke tilfelle når det gjelder avvisningen av flyktningene.

– Først etter det ble det offentlig diskusjon i Riksdagen om hva som egentlig pågikk i det okkuperte Norge, sier Hansson.

Det skjedde mot slutten av 1941, og i 1942 tilpasset de ansvarlige langs grensen seg. Men først i januar-februar 1943 ble flukten i seg selv akseptert som grunn god nok til å få bli i Sverige. Det siste skjer samtidig som de nazistiske troppene taper militært ved Stalingrad, en begivenhet som mange mener symboliserer starten på slutten for Nazi-Tyskland.

Les også: EV13K, en norsk spion i kamp mot nazistene

Det var også svenskene selv som bestemte at desertører fra den nazistiske Wehrmacht skulle sendes tilbake. Denne hemmelige instruksen ble stående til 1943.

– Det tyske nederlaget ved Stalingrad henger nok delvis sammen med denne endringen i svensk politikk. Hadde tyskerne vunnet, så kunne situasjonen vært annerledes.

Svenskene skjønte ikke

Lars Hansson har studert 33.000 svenske avhørsprotokoller fra de distriktene som tok imot flest nordmenn, de som ligger ved grensa mot Østfold: Bohuslän, Dalsland og Värmland.

I de tusenvis av dokumentene som han har gjennomgått, fremkommer også den manglende forståelsen svenskene i begynnelsen av krigen hadde for den nazistiske undertrykkelsen og terroren, som ble den norske befolkningen til del.

– Ut fra det flyktningene forteller får man et skremmende og dystert bilde. Men svenskene skjønte ikke situasjonen og hvor omfattende undertrykkelsen var, sier Lars Hansson.

Det lyser også gjennom både forrakt og angst for nordmennene som man fryktet bragte med seg sykdommer. Men samtidig understreker Hansson at svært mange svensker tidlig tok hånd om de som kom over grensa.

Noe av årsaken mener han kan spores i at det eksisterte nære bånd før krigen. Folk var inngiftet i hverandres familier, og det var også en av grunnene til at mange nordmenn tidlig søkte støtte hos sine egne.

Mange av de norske flyktningene ble sendt på skogsarbeid eller til industrien etter ankomsten. – Det svenske behovet for arbeidskraft var stort, sier historikeren Lars Hansson. Foto: Riksarkivet/ Flickr.com

– I tillegg behøvde man arbeidskraften. Den svenske industrien var jo inntakt, og det var store behov for arbeidskraft innen skogsdriften. Flyktningene kunne altså lett loses inn i arbeidsmarkedet. Det fikk nok stor betydning for holdningene til dem, sier den svenske historikeren.

Mot slutten av krigen la man planer for å ta imot inntil 250.000 nordmenn fra Nord-Norge. Svenskene planla altså ikke å avvise dem, selv om myndighetene trodde tyskerne ville bruke Oslo-området som en siste festning.

Fra 1943 ble også de fleste nordmenn i riktig alder plassert inn i Politistyrkene, og man gikk ut fra at de norske ville dra tilbake etter at krigen var slutt.

Lars Hansson mener at erfaringene med det store antallet norske flyktninger fremmet den svenske forståelsen for det nordiske samarbeidet, og er en del av forklaringen til at Sverige ønsket et nordisk forsvarssamarbeid etter krigen.

Boken er en del av Hanssons doktoravhandling. Den skal han forsvare fredag formiddag ved Göteborgs universitet.

Takk for at du abonnerer

Motta våre nyheter via Messenger

Jeg godtar brukvervilkårene
Populært