Beitende Dagros forsvinner fra utmarka: – Kjøttfe kan overta for melkekua

Husker du hvordan det var for bare noen tiår siden? Bjellende melkekuer som rusler nasjonalromantisk over setervollen og forsyner seg av det frittvoksende gresset. Gress som etter noen runder i kumagen blir melk, fløte eller kanskje melkesjokolade.

For andre er dette bildet mer knyttet til idylliske melkekartonger og sjokoladeinnpakninger.

Fortsatt sendes mer enn 200.000 storfe ut i den norske utmarka hver sommer. Tallene ser også ut til å være på vei opp, men det er kjøttproduserende bønder som står for økningen.

Ifølge forskere blir det nemlig færre og færre melkekuer å se i norsk natur.

Det er heller ikke slike som kommer forsker Morten Tofastrud i møte når han tar forskning.no med ut i allmenningen i Stange kommune.

Dundrende gjennom skogen kommer en flokk med kraftig bygde kuer og kalver som ikke har noe med meieriprodukter å gjøre. De er heller på vei til kjøttdisken.

– Dette er store dyr som kan veie opp mot 800 kilo, sier Tofastrud som er forsker ved Høgskolen Innlandet.

Gamle dagers melkekuer veide sjelden mer enn 500 kilo. På 1950-tallet ble det forsket på hvordan disse klarte seg ute på beite. Men det er lite kunnskap om hvordan det går med de nye importerte rasene.

Morten Tofastrud er ute i skogen for å sjekke hvordan det står til med kuene han har forsket på i tre somre. (Foto: Eivind Torgersen)

Derfor har Tofastrud fulgt beiteaktiviteten til kjøttferaser som hereford og charolais.

– Vi var nysgjerrig på hvordan disse internasjonale rasene ville klare seg – hvordan de produserer på norske skogsbeiter, som i et internasjonalt perspektiv er næringsfattige beiter, sier han til forskning.no.

Dagros er borte

Yngve Rekdal. (Foto: Ole Fredrik Dæhli, NIBIO bildearkiv)

Det er godt med plass i den norske utmarka. For melkekuer er den ikke næringsrik nok lenger.

– Norsk melkeproduksjon foregår nå så intensivt at utmarksfôret ikke har høy nok kvalitet, sier seniorrådgiver Yngve Rekdal ved Nibio – Norsk institutt for bioøkonomi.

Han har i en årrekke kartlagt utmark og beitemuligheter over hele landet.

– Bøndene må supplere med kraftfôr for å få den ytelsen som dagens melkekyr skal ha, og kyrne blir stående mer og mer i industrihaller, sier Rekdal til forskning.no.

Han mener utmarksbeite er viktig for omdømmet til norsk landbruk.

– Mange tror fremdeles at dyra går ute på beite. Hvis mer og mer av husdyrholdet blir flyttet innendørs, mister landbruket mye av omdømmet sitt.

– For å vise at dyra går ute i norsk utmark, kan kjøttfe være med å supplere eller overta for melkekua, sier Rekdal.

Inn kommer Nanette og Bessie

Det er derfor Morten Tofastrud vil vite mer om hvordan britiske og kontinentale kjøttferaser klarer seg på egen hånd i norske skoger.

Charolais er en representant for det forskeren kaller «de intensive rasene». Den vokser veldig fort, men krever fôr som er veldig næringsrikt.

Hereford vokser også bra, ikke like bra som charolais, men den klarer seg normalt på litt dårligere fôr.

– Det er stor interesse for disse rasene i Norge i dag, forteller Tofastrud.

Begge rasene er avlet fram for en intensiv kjøttproduksjon. Dyr som vokser veldig godt prioriteres i avl.

– I utgangspunktet går de mye på store grassletter og beiter. I Frankrike, England og Tyskland har de ikke samme natur som oss. De går gjerne på gressflater med innslag av myr og tjern og småskog.

I tre beitesesonger har han fulgt de store dyra rundt i skogene i Stange og Furnes kommuner i Hedmark.

– De klarer seg overraskende godt, sier Tofastrud.

Halsbånd med GPS

Hver vår utstyrte Tofastrud og studentene hans omtrent 30 kuer med GPS-halsbånd. Disse tok posisjonen hvert femte minutt så forskeren kunne se hvor dyra beveget seg.

Aktivitetssensorer i halsbåndene fulgte med på hode- og nakkebevegelsene. Det kan fortelle om dyra beiter aktivt eller holder seg rolig.

– Vi måtte bruke mye tid sammen med dyra for å validere målingene fra halsbåndene, sier Tofastrud til forskning.no.

– Mens vi gjorde det, samlet vi også inn prøver av møkka og studerte hva de beita på.

Dyra ble veid før og etter for å følge med på vekta. Den er ganske viktig for en kjøttprodusent.

Analyser av kurukene kunne avsløre hva kuene spiste. (Foto: Eivind Torgersen)

Opp og ned i vekt

– Hereford vokste bedre enn charolais under beiting i skog. Charolais var litt mer avhengig av god næringstilgang, forteller Tofastrud.

Han tror det skyldes at herefordrasen har lavere energibehov.

– Når det gjelder kalvene, er det nokså likt. Det er mora som må ta støyten, sier Tofastrud.

En voksen ku må spise 30–40 kilo hver dag for å holde eller øke vekta. Det var store individuelle forskjeller mellom kuene.

– Fra å gå ned bortimot 100 kilo til å gå opp 60–70 kilo, forteller Tofastrud.

Men det er ikke nødvendigvis noe problem at en ku taper 75 kilo i løpet av sommeren.

– Når hun kommer tilbake i fjøset, tar det ikke lang tid å legge på seg de kiloene igjen, sier forskeren.

Dyr som går ned i vekt på beite, kunne like godt fått litt mindre mat før de slippes ut.

– Det er jo nær sagt fôr som går til spille. Mindre dyr holder vekta bedre gjennom sommeren, sier Tofastrud.

Artikkel fra NTNU: Hvor mye blir plantene i fjellet påvirket av beiting?

Gamle setervoller

Utmarkene han har forsket i domineres av vegetasjonstypen som kalles blåbærgranskog. Men det er ikke i den tetteste skogen at kuene oppholder seg mest.

– De søkte veldig mye ut i engene rundt gamle setervoller, sier Tofastrud.

– Ti prosent av tiden befant de seg på setervollene. Men setervollene utgjør mindre enn én prosent av terrenget.

Nyrydda hogstfelt var også populære. Det er neppe utsikten og det åpne landskapet som lukker kuene mot setervoller og hogstfelt. Det handler om tilgang på godt gress.

Den søte engkveinen er favorittgresset. Men det er det ikke mye av – den er mer som en liten dessert. Det er smyle – en litt mindre næringsrik gressart – det går mest i så lenge det er nok av det.

– Når det er mange dyr, blir de tvunget til å spise gress av dårligere kvalitet, sier Tofastrud.

Det betyr at de til slutt må ta til takke med det fiberrike starrgresset som er mye tyngre å fordøye. Kuene bruker mer tid på å ligge å drøvtygge og får ikke i seg like mye næring.

– Kua kan ikke gå rundt å plukke fintfôr. Den må velge store grasarealer, sier forskeren.

Noen tar livet med ro

På en vanlig dag går ikke mer enn 1–1,5 kilometer. Men blir de forstyrret, kan dagsmarsjene bli større.

– Det varierer også fra individ til individ. Noen er sultne og veldig ivrig på å spise, mens andre tar livet litt mer med ro, sier Tofastrud.

Beiteaktiviteten ble større utover sommeren i takt med at tilgangen på det beste og mest tilgjengelige gresset gikk ned.

Kuene liker seg best der det er litt åpent. (Foto: Eivind Torgersen)

Tofastrud har observert at det er stigende interesse for storfekjøttproduksjon i Norge nå.

– For å drive lønnsomt blir flokkene større, og da blir fôrgrunnlaget på gården en bøyg for bonden. Kan du slippe dyra ut 100 dager i året der kuene finner foret sjøl, så er det en fordel, sier han.

Middels kvalitet

Nibio-forsker Rekdal påpeker at skogene på Stange og Ringsaker ikke er Norges beste utmarksbeite.

– Når Tofastrud får så gode resultater på de beitene der, som ikke er bedre enn middels kvalitet, så lover det veldig godt, sier Rekdal til forskning.no.

Han viser til beregninger som forteller at fôrressursene i norsk utmark er store nok til at vi kan minst doble uttaket.

– I dag er det for lite dyr i norsk utmark. Det åpne, grasrike landskapet som er skapt gjennom generasjoner med mye beiting, det gror i dag igjen.

– Et utmarksbeite må brukes, ellers går kvaliteten ned, sier Rekdal.

Og det holder ikke med sau hvis vi vil hindre at gamle beiteområder gror igjen. Kua tråkker ned mer vegetasjon og spiser grovere planter og sørger i større grad for å åpne landskapet.

Mange om trærne

Kjøttproduserende bønder er ikke de eneste som har interesser i skogen. En bonde med privat skog kan gjøre hva han vil. Noen tynner den ut for å gjøre plass til beitende dyr.

Men i en allmenning er det flere bønder som deler på rettighetene.

Blant annet til hogst. Skogbruket er en mye større næring nå enn den var for 50 år siden da noen få melkekyr vandret rundt.

– Skogbruk er en vanskelig sak, sier Rekdal.

– Det er ikke tvil om at det kan bli skader med store kjøttfe på skogsbeite.

Omfanget av skadene er blant annet avhengig av hvor mange dyr som beiter, hvilken rase det er og av jordsmonnet.

En nyutsatt granplante har ikke mye å stille opp mot en kjøttklump på 800 kilo. Både Rekdal og Tofastrud tror likevel det er mulig å tilfredsstille begge behovene.

– Tiltak som styrer beitedyra, kan begrense skadeomfanget. Beitedyr kan også gjøre nytte ved lauvrydding på hogstflater. Vi bør kunne drive både skogbruk og beitenæring i norsk skog, sier Rekdal.

– Det er en utfordring å finne beitemetoder som reduserer skaden på plantefelt med gran. Her må nok beitebrukerne og skogbruksnæringa komme sammen og prøve å finne løsninger som kan begrense skaden, sier Tofastrud.

Det handler blant annet om dyretetthet, hvordan plantinga utføres og om man skal stenge av disse feltene til plantene når en viss høyde.

– Det beste er kanskje å rydde de gamle setervollene for kratt og skog og gjødsle der så det kommer opp mer gress så dyra holder seg der mer, sier Tofastrud.

Konkurrerer om solhellinger

Skogen er mye brukt av vanlige folk også. Vi plukker bær og går på tur – og ikke minst så bygger vi hytter. Det er ikke bare bare å møte en fransk frøken på 800 kilo på stien eller utenfor hyttedøra. For ikke å snakke om en diger flokk.

– Folk føler seg skremt, og noen føler seg angrepet av ku. Det skal man ta på alvor, og gardbrukerne må være forsiktige med å sende ut dyr som har oppført seg dårlig.

– Samtidig må folk også ha respekt for så store og tunge dyr. Hold avstand. Ikke prøv å lokke dem til deg og ikke prøv å skremme dem, anbefaler Tofastrud.

Noe av problemet er at kuer og mennesker har de samme preferansene. Vi liker oss også i nærheten av de idylliske gamle setervollene.

GPS-målingene til Tofastrud viser at kuene tiltrekkes av sør- og vestvendte hellinger. Det er i slike solfylte skråninger at hyttetomtene også har størst verdi.

– Det er veldig mye plass i norsk utmark, så det er plass til både beite og hyttebygging, sier Rekdal.

– Men da må man sortere arealene litt bedre så man ikke bygger hytter på de beste beiteområdene. Det burde være plass til begge deler. Det som skjer i dag er at det er pengene som styrer, sier han.

I slike hogstfelt finner kuene bra med gress. Men nyutsatte granplanter kan måtte lide. (Foto: Eivind Torgersen)

Skremt av rovdyr

Begge forskerne peker på skogbruk og hyttebygging som de største interessekonfliktene for dem som vil drive med utmarksbeite. Men den som får størst oppmerksomhet, er kanskje rovdyra.

– Storfe er lettskremt, og rovdyr i terrenget gjør dem urolige, sier Tofastrud.

Det er ikke utenkelig at de store kuene er mindre utsatt enn for eksempel sau.

– Det kan være vanskelig å holde på med storfe i rovdyrområder. Jeg har også hørt om folk som sier at det går greit både med ulv og bjørn. Men det finnes lite forskning om dette, og det er veldig mye synsing, mener Tofastrud.

Forskning.no møtte Tofastrud før prosjektet starter: Kua tilbake til skogen – større enn noensinne

– Utmarka må være med

Tofastrud har opplevd stor interesse fra bøndene han har samarbeidet med. Gårdbrukerne har hatt tilgang til GPS-overvåkningen.

– Jeg vil oppfordre beitebrukere til å ta i bruk GPS-utstyr for å holde tilsyn med dyra, sier han.

Det kan også gjøre det lettere å styre unna de verste konfliktene. Bonden vet hvor dyra er og kan rykke ut hvis de beveger seg steder de helst skal holde seg unna.

– Med elektronisk overvåkning kan du også se hvilke områder som er mye brukt og ta hensyn til det ved beplantning, sier Tofastrud.

Rekdal mener det er helt nødvendig å satse på utmarksbeiter.

– Skal vi drive matproduksjon på norske ressurser, må utmarka være med, sier han.

– Utmarka kommer til å framstå som et mer og mer eksotisk produkt. Kanskje går det an å få ut en ekstra verdi fra det utmarksproduserte kjøttet, sier Rekdal.

Han mener beitedyra er de eneste som kan vedlikeholde kulturlandskapet.

– Det holder ikke med ljå. Bare beitedyr kan ta vare på større beitearealer.

Og det er ikke slik at det er mangel på beiteområder.

– Generelt for hele Norge er ikke dette noe problem. De fleste beitearealene er ikke i bruk, sier Tofastrud.

Artikkelen ble først publisert av forskning.no.