Derfor bytter ikke Veronica Orderud etternavn

Veronica Orderud har vurdert å endre navn. Å droppe eks-mannens etternavn. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
Veronica Orderud har vurdert å endre navn. Å droppe eks-mannens etternavn. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er fristende å bare gå videre.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvem: Veronica Orderud (46)

Hvorfor: Per og Veronica Orderud har søkt om gjenopptakelse av trippeldrapssaken. TV-serien «Gåten Orderud» i seks deler sendes på NRK i høst.

Jeg må innrømme at det er litt rart å ha Veronica Orderud på tråden. Hvordan oppfører egentlig folk seg i møte med deg?

– Stort sett greit, men nå som det er mye press i media kan det være litt annerledes. Og så er jeg «rammet» av det mange kjente folk opplever, at folk hilser fordi de tror du kjenner deg, og så kommer de på litt for sent hvorfor de har sett meg før. Eller folk som bare må fortelle sidemannen hvem jeg er, før jeg omtrent har passert. Ellers opplever jeg at folk er normale mot meg.

Men vil folk diskutere saken med deg?

– Nei, det har jeg aldri opplevd. Heller ikke negative henvendelser. Hvis folk kommer bort, er det for å si noe hyggelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Jeg har bodd i Norge i 31 år, og tror jeg er kronisk norsk nå altså

Du er jo skilt fra Per, og Orderud-navnet assosieres kun med én ting. Har du ikke vurdert å bytte navn?

– Jo, jeg har tenkt på det. Bytte navn, starte på nytt og få et annet liv. Men nå kunne jeg ikke gjort det, nå som saken er oppe igjen, det hadde vært helt tøvete. Det måtte i så fall blitt når alt har roet seg.

Ja, hvordan opplever du at saken er på alles lepper og i alles bevissthet for tida?

– Jeg har hatt ett år på å forberede meg på dokumentaren, men det er ganske tøft, og mye sterkere enn jeg hadde forventet. Ting som ligger langt, langt tilbake i bevisstheten, og delvis er fortrengt kommer tilbake, både opplevelsen og følelsene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Du er den eneste av de fire som ble dømt for medvirkning til trippeldrap, som stiller opp i dokumentaren. Hvorfor gjør du det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er flere grunner. Jeg fikk beskjed om at denne dokumentaren ville bli laget uansett. Ved å stille opp fikk jeg min mulighet til å balansere den med å uttrykke hva jeg har tenkt og følt, og hvordan jeg har opplevd det, både da og nå. 20 år gjør jo noe med deg. Og så kjemper jo jeg og Per for å få saken gjenopptatt.

Ja, hvorfor gjør dere det?

– Det er selvfølgelig fordi vi mener at dommen er gal, og at vi er uskyldig dømt.

Hvorfor ikke bare gå videre?

– Det er fristende å bare legge et lokk på det, gå videre, unngå media, kanskje skifte navn. Men det tærer på meg. Jeg må kjempe den kampen, og forhåpentligvis vinne fram til slutt.

Ser du på dokumentaren forresten?

– Ja. Jeg leser aldri intervjuer, og synes det er ubehagelig å se meg selv på TV, men advokaten min, Frode Sulland, sa at dette må jeg bare følge med på. Det er ganske tøft, i den siste episoden ble det vist bilder fra åstedet som jeg ikke hadde sett tidligere. I rettssaken kunne jeg og Per gå ut, noe vi gjorde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Marias åpenbaring

Hvordan er forholdet ditt til Per?

– Vi er gode venner, og står sammen i alt dette. Jeg har ikke så stor familie, etter at jeg mistet moren min, men jeg har god kontakt med Pers familie. Ellers har jeg et nært forhold med min yngste søster, mine to små nieser, og tante, onkel og to fettere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det noe du angrer på?

– At jeg ikke fikk tilbrakt mer tid med moren min før hun døde. Hun fikk en kreftdiagnose en uke før jeg ble løslatt, og levde kun halvannet år. I den perioden hadde jeg det veldig hektisk og vanskelig. Det var mye som skulle vært sagt og gjort annerledes, og det plager meg.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det må være Kristin Lavransdatter, hun leste jeg da jeg var 12–13 år. Søsteren min syntes jeg var helt nerd, jeg satt bare inne og leste bøker.

Og så gikk du på Oslo katedralskole, bedre kjent som Katta?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ja, jeg var veldig engasjert, hadde masse meninger, og ble dratt med i både Natur og Ungdom, Nei til Atomvåpen, og Noregs Mållag, jeg stotret i vei på nynorsk.

På den skolen har det gått mange kjente personer, og så var det du som kanskje ble mest kjent ...

– Ja, av litt gale årsaker, kan man si.

Les også: Hun var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn

Har du noen venner igjen fra skoletiden?

– Ja, noen. Ellers har jeg fått venner gjennom jobben i Frelsesarmeen. Og så har jeg en gjeng med jenter som jeg har truffet gjennom 14 år i fengsel, folk som har kommet seg videre og lagt fortida bak seg.

Annonse

En venninnegjeng der alle har sittet inne?

– Ja, og det kan være en liten utfordring i sosiale sammenhenger. Mange vil jo ikke at bakgrunnen deres skal komme fram, så vi har noen dekkhistorier på hvorfor de kjenner meg så godt.

Som hva da?

– At vi har blitt kjent gjennom jobb, for eksempel. Men når du juger husker du ikke alltid hva du sa sist, så jeg er alltid litt redd for å si noe feil. Det er best å være ærlig.

Artikkelen er først publisert i Dagsavisen.