Her ligger Palestinas ambassade

Sen ettermiddag og sol over Myrerjordet på Kjelsås i Oslo. På kunstgressbanen har flere gutte- og jentelag fotballtrening. Kvinner og menn i ulike aldre og fasonger jogger forbi. En hund luftes, og snuser interessert på det svære tøystykket som ligger strekt ut over gresset.

Det er grønt, hvitt og svart, med et mindre rødt felt. «PALESTINIAN EMBASSY», står det skrevet over det hvite feltet. Tøystykket er en luftballong klar for avgang. Og altså en ambassade, for et land et godt stykke unna Oslo.

– Dette er en palestinsk ambassade. Det står skrevet på ballongen på engelsk og arabisk, og ballongen er sydd i det palestinske flaggets farger, sier Toril Goksøyr til Dagsavisen.

Hun utgjør den ene halvdelen av kunstnerduoen Goksøyr & Martens.

– En ambassade står normalt på jorden, i et bygg i en by, for å representere et land i et annet. Men palestinernes situasjon gjør dette vanskelig, egentlig umulig. Så vi har laget en flyttbar ambassade, sier Camilla Martens, som kompletterer duoen.

Vakker, men skjør

En vakker ambassade, om enn med begrensede åpningstider. Fra før har Goksøyr & Martens flydd Den palestinske ambassaden over Liverpool og Reykjavik. Nå ligger den altså klar på Kjelsås for å ta av over Oslo. På bakken står også kirurg Erik Fosse, som har reist til Gaza i over tretti år, og Line Khateeb, som er halvt palestinsk, tidligere leder av den norske Palestinakomiteen, og som nå jobber i Norsk Folkehjelp. De skal begge være med på flyturen. Det skal også Dagsavisens journalist og fotograf.

Luftballongpilot Klingberg, kirurg og Gaza-kjenner Erik Fosse og Line Khateeb fra Norsk Folkehjelp svever over Grefsen i Oslo. Alle foto: Mimsy Møller

Men ikke kunstnerne selv.

– Du er veldig modig. Jeg har høydeskrekk og tør ikke, sier Camilla Martens.

– «Den palestinske ambassaden» er vakker, men skjør. Sårbar. Den kan fly fritt, over land og grenser. Slik palestinerne drømmer om å kunne bevege seg fritt, over land og grenser, sier Toril Goksøyr.

I flere måneder har kunstnerne ventet på høvelig vær for osloflyturen. Det må ikke regne eller tordne, ikke blåse for hardt, men heller ikke være helt vindstille. Og vindretningen må være helt rett, så ikke luftballongen føres feil vei, fra sentrum og nordover mot skogsområdet Nordmarka, der få ser ballongen og landingsforholdene er mildt sagt vanskelige.

Les også: – Gaza vil kollapse hvis vi mister støtten

Mørke skyer i horisonten

Det er ikke få kubikkmeter som fylles med varmluft fra butangassbrenneren. Men prinsippene som først ble testet på slutten av 1700-tallet fungerer fremdeles: Ballongen bærer.

– Nå slipper jeg en liten en, sier Mikael Klingberg og kikker opp i lufta.

Barna som står rundt han begynner å flire. Luftballongpilot Klingberg må også le.

– Ja, det er altså en liten prøveballong jeg snakker om, ikke noen annen form for gassutslipp, om det var noe sånt dere tenkte, sier han.

Han fyller en knallrosa ballong, av den typen som brukes i barnebursdager, med gass. Slipper den, og observerer. Ballongen tar raskt av fra Myrerjordet. Svever over fotballbanen med de spillende barna, dras bortover forbi terrasseblokkene oppover Grefsenkollen, over villabebyggelsen på Grefsen, med retning Ekeberg, før den blir slukt av en sky og forsvinner.

– Rett sørover, ja. Hm. Ser man det. Det er litt vanskelig ... mumler Klingberg.

Han kikker på en skummelt mørk sky høyt der oppe, vurderer vindretningen og hvor fort den beveger seg. Det kan gå. Men da må ballongen i lufta snart, før det blir for sent på dagen.

Les også: Ahed Tamimi ble dømt til fengsel da hun var 16. Hun er langt fra alene (DA+)

(Saken fortsetter under)

«Den palestinske ambassaden» inspiseres nøye før luftballongen fylles helt med varmluft. Pilot Mikael Klingberg overlater ingenting til tilfeldighetene.

Kaster stein og blir møtt med ild

Samtidig, mens ballongpilot Klingberg tester og vurderer, har Erik Fosse funnet fram et digitalkamera med bilder. Han viser dem fram på den lille skjermen bak på kameraet. De er fra Gaza i Palestina.

Fosse er kirurg. Avdelingsoverlege ved Rikshospitalet. Professor ved Universitetet i Oslo, og forfatteren blant annet av boka «Øyne i Gaza» sammen med legekollega Mads Gilbert. For boka fikk Fosse og Gilbert Fritt Ords honnør for det juryen kalte «enestående øyevitneskildringer av sivilbefolkningens lidelser under bombingen av Gaza».

Noen år senere ble Fosse utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for sin «medisinske og samfunnsnyttige innsats». For å ha drevet livreddende hjelp i krigsområder som Gaza.

Nå peker han på den lille skjermen på kameraet sitt. Bildene er ikke så gode. Men fortellingen desto sterkere.

– Dette er veien mellom Israel og Palestina. Grenseområdet. Overgangen er stengt for palestinere. De er innelukket på et stadig mindre område, uten mulighet for å komme seg bort. Her kan du se røyken av bildekkene som er tent på for at det ikke skal bli så lett for israelerne å treffe når de skyter, sier han.

Det viser en mur av bildekk. Ingen mennesker, de har gjemt seg. Mest ødeland. Røyk. Det ligner en krigssone. Er det også, i en svært ujevn krig.

Les også: Rogalendinger skremmer med Donald Trump og bomstasjon

Martin Luther King-strategi

Erik Fosse blar videre i bildene.

– Dette er noen av barna vi behandlet. Mange kommer med gasskader. De har fått i seg tåregass. Og så er det mange barn, særlig gutter, som er blitt skutt.

Barna på bildene har tynne bein, fulle av sting og bandasjer. Noen bein er skutt i stykker, andre har brudd som sannsynligvis vil gro sammen. De er heldige som er blitt operert. Guttene er unge. Barneskolealder. Noen litt eldre. Jevnaldrende med guttene som jubler over mål litt bortenfor luftballongen på Myrerjordet. Barn som i Norge driver idrett og spiller data, går i korps og på fritidsklubben. På Gaza går mange glipp av grunnleggende skolegang. Av og til kaster barna stein mot grensa. De israelske soldatene skyter med skarpt tilbake.

(Saken fortsetter under)

Palestinske demonstranter bærer bort en mann som ble skutt av israelske soldater ved grensegjerdet. Foto: Khalil Hamra / AP / NTB scanpix Foto: NTB scanpix

– Arbeidsledigheten er skyhøy i Gaza. Etter fredagsbønnen går palestinerne til grensa for å demonstrere. Grensa strekker seg over palestinernes egne områder, over land de har eid og dyrket mange generasjoner tilbake. Ofte er husene deres havnet på israelsk side. Demonstrantene følger en Martin Luther King-strategi, inspirert av Gandhi og den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, med uvæpnet demonstrasjon. Men noen barn fristes altså til å kaste stein mot det som nå er blitt israelsk side. Da skyter israelerne tilbake. Mot barn. Mange av pasientene vi har på førstehjelpsstasjonene våre er skutt med krigsammunisjon, forteller Fosse.

Les også: Journalist sporløst borte: – Viser at Saudi-Arabia er blitt en kriminalstat (DA+)

– Kronisk syke mennesker dør

Det er så mye å fortelle, fra så mange år med konflikt. Over hundre år har gått siden britene bestemte å gi jødene «et nasjonalt hjem» i Palestina. Over sytti siden FN delte Palestina i en jødisk og en palestinsk stat, og Israel ble opprettet. 25 år siden Oslo-avtalen slo fast at israelske styrker skulle trekke seg tilbake fra deler av Vestbredden og Gaza.

– Norge og Oslo har tradisjon for å engasjere seg i Palestina-spørsmålet. Denne gangen inviterer med oss mennesker med tilknytning til både Palestina og Norge, til en samtale over Oslo, sier Camilla Martens og Toril Goksøyr.

Etter Oslo-avtalen har Israel bygget en mur mot Palestina, langt over på palestinsk side av grensen. Vestbredden er fremdeles okkupert, og i 2007 iverksatte Israel en blokade av Gaza, mens Egypt stengte grensen mot Gaza.

– Det er verre i Gaza enn noensinne. Jeg har reist dit i tretti år. Nå mangler folk strøm, vann, alt. På grunn av Israels blokade siden 2007, har hele økonomien stoppet opp. Folk får ikke drive handel. Er fordrevet fra sine gårder, sine hjem. Kronisk syke mennesker dør, fordi sykehusene mangler alle typer utstyr, sier Erik Fosse.

Les også: Operasjon Dagsverk under angrep: – Vanvittig grove anklager

«Et gigantisk utendørs fengsel»

Det bor rundt to millioner mennesker i Gaza. Et område mindre enn Oslo by, har mer enn tre ganger så mange innbyggere, noe som gjør det til ett av verdens tettest befolkede områder. Den partipolitisk uavhengige organisasjonen Flyktninghjelpen beskriver Gaza som «et gigantisk utendørs fengsel, hvor fangevokteren er Israel». «Barn vokser opp i et samfunn preget av frykt, usikkerhet, håpløshet og mangel på utdanning, arbeid, helsetilbud, mat, livsnødvendigheter og bevegelsesfrihet», skriver de også.

(Saken fortsetter under)

Gazastripen har vært gjenstand for israelsk blokade siden Hamas vant valget i 2006. Siden mars har det vært store demonstrasjoner i den palestinske enklaven, som er på størrelse med Hamar kommune og huser 2 millioner mennesker. Foto: AP / NTB scanpix Foto: NTB scanpix

– Vi vil at verket «Den palestinske ambassaden» skal si noe om palestinernes svært begrensede demokratiske retter. Deres mangel på frihet i eget land. Vi vil peke på en okkupasjon som pågår her og nå, men som verden ser ut til å ha glemt, enda så brutal og grotesk den er. Nettopp fordi den bare pågår og pågår med uforminsket styrke, mangler den liksom nyhetsverdi. Vi hører knapt om den, sier Camilla Martens og Toril Goksøyr.

Les også: Vil tilbake til Gaza

Prekær situasjon

Siden slutten av nittitallet har de to samarbeidet i kunstprosjekter som blander kunst, performance og teater, og som så godt som alltid tar opp politiske temaer. Diskriminering. Fattigdom. Okkupasjon og maktovergrep.

– Situasjonen er prekær, nå som da vi begynte på dette verket i 2009. Aller helst skulle vi ønske vi kunne slutte med det, fordi det ikke lenger var behov. Men alt er like ille som før for palestinerne. Eller, det er verre, sier Goksøyr.

– Den palestinske ambassaden er en slags forestilling. Bevegelsene betyr noe. Den er temporær, mens ballongen er i lufta, ladet med mening for det store og tilfeldige publikummet som ser den, og kanskje undrer seg over hva de ser, forklarer Camilla Martens

– Vi er veldig komfortable med å jobbe med temporære verk. Ville finne et språk med poesi og egen kraft til å uttrykke palestinernes mangel på eget land. Noe annet interessant med «Den palestinske ambassaden», er at andre er med på det. Ballongføreren, de vi inviterer med oss oppi ballongen. Nå også Dagsavisens journalist og fotograf. Vi lager kun rammene til denne forestillingen. Dere er aktørene, del av kunsten.

Les også: En hel landsby roper om hjelp (DA+)

Fredelig ferd over Oslo

Imens rigges ballongen. Luftballongpiloten løfter opp dukens åpning ved å blåse kraftig med en vifte mot den. I nøyaktig rette øyeblikk skrur han på gassbrenneren, og retter den slik at den varme lufta over flammen ledes inn i ballongen. Den begynner å fylle seg.

– Jeg kjører i gang mer gass her, roper han.

Fra lufta ser hus og folk ut som små legomodeller. Kun luftballongens egen skygge bryter den drømmeaktige illusjonen over å sveve nesten for egen maskin over byen.

Plutselig skjer alt i hurtig tempo. Ballongen er ikke lenger flat, men nærmer seg nå en lyspære i fasong.

– Kom igjen! Hopp inn!

Alle klatrer kjapt opp i den lille flettede korga under ballongen. Ballongfører Klingberg puster på med litt ekstra luft, og der, se der, er vi plutselig luftbårne. Uten rykk, napp, eller drama av noe slag. Luftballongen klyver i bedagelig tempo oppover. Og oppover. Og oppover.

Men ikke veldig høyt. Ansiktene til de unge fotballspillerne som stopper midt i et angrep for å glane, peke og heie på ballongen er fremdeles tydelige. De vinker, vi vinker tilbake. Fra denne vinkelen er Oslo en helt annen by. Vi ser takterrasser og hager slik fuglene gjør det. Folk som intetanende vandrer gjennom gatene, uten å ense at det tretti meter over dem henger en hel liten ambassade. Andre som stopper opp, som staver seg gjennom PALESTINIAN EMBASSY, som veiver og hoier eller blir stående bom stille med munnen åpen og bare glo.

Mange tar bilder. «Kikka ut stuevinduet og så plutselig et svært palestinsk flagg fyke forbi», skriver en tilfeldig observatør som bildetekst på Instagram. «Heia Palestina», skriver en annen, og slenger på et #oslove i samme innlegg.

Les også: Utenriksministeren om innreisenekt til Israel: – Uheldig

Stor kontrast

I lufta er det stille, bortsett fra lyden av brennende gass som luftballongpilot Klingberg justerer opp og ned ved behov. Følelsen er magisk. Et forslitt ord, men dekkende. Å sveve slik, rolig og kontrollert, mens livet foregår der nede. Mens husene blir små og etter hvert ligner kantete legobyggesett, og ballongen kun ses som en skygge mot terrasseblokkene i Grefsenkollen.

Over oss en tynn blære i hvitt, svart, grønt og rødt stoff, utover det kun den store, åpne, blå himmelen. Alt det grønne der nede. Trær. Plener. Parker og løkker. Oslo er en frodig hovedstad. Og rik. Alle om bord peker, ler, leter etter landemerker, trygt svevende. Glade.

Kontrasten til alt vi nettopp snakket om, til den akutte nøden i Gaza, kunne knapt vært større. Tanken på skytende soldater, skadde barn, på piggtråd og brennende bildekk føles enda mer smertefull sett opp mot paradiset vi svever over. Goksøyr og Martens har gikk Palestina en vakker og verdig ambassade, selv om vi i korga knapt klarer å konsentrere seg om å diskutere Palestina akkurat mens vi tar inn alle inntrykkene fra å sveve over Oslo.

Les også: Abbas skal være sterkt svekket

Landing midt i trafikkmaskinen

Luftballongpiloten har satt retning mot Ekeberg. Men dit er det langt. Mens vi glir over Bjerke, ser den triangelformede studentblokka og travbanen under oss, og nærmer oss alle de nye blokkene på Løren, vil Mikael Klingberg plutselig ned. Og det fort.

Plutselig vil ballongfører Mikael Klingberg ned. Han ser mørket komme, og innser at Ekeberg blir for langt unna.

– Vi lander, sier han bare.

Og lande gjør vi. Midt i trafikkmaskinen på Økern, med en rundkjøring på den ene sida, og en på den andre, og luftetårnet til en av tunnelene på Ring 3 midt imot. Det er like før vi sneier et par lysstolper, men Klingberg har kontroll. Vipper ballongen litt opp og over, før han kjapt slipper ut lufta og forsiktig lander korga.

Det er verre med et par bilister, som nesten krasjer i hverandre idet de tar runde etter runde for så å bråbremse midt i rundkjøringen. Dette synet må de få med seg.

Les også: Palestinere har ikke hatt ordføreren i Jerusalem på 70 år. Det vil Abu Sarah endre (DA+)

– En menneskeskapt krise

Idet ballongen treffer bakken kommer en gruppe menn løpende. De har lest den arabiske teksten, og henvender seg på arabisk. Er vi kanskje palestinske? Har vi flydd helt derfra? Line Khateeb fra Norsk Folkehjelp forstår og forklarer. De er uansett fascinerte. Glade over budskapet.

Toril Goksøyr og Camilla Martens har samarbeidet om kunst i skjæringspunktet performance, teater og installasjon i flere tiår.

– Fri Palestina! roper en av dem til avskjed, etter å ha hjulpet med landingen.

Line Khateeb drar palestinaskjerfet tettere om seg. Sola har forsvunnet ned bak horisonten. Mørket er på vei, og med det kulden.

– For meg som palestiner er det skremmende at palestinerne har stadig mindre land, sier hun.

– Vi må snakke om at Israel er i ferd med å endre geografien og demografien i området. De annekterer land, og bosetter israelske jøder på det som har vært palestinernes områder. De anlegger veier som kun israelere får bruke. På Vestbredden er det flere ghettoer der palestinerne er innesperret. Innbyggerne må søke tillatelse fra det israelske militæret for å komme ut og når ikke alltid fram til skole, jobb eller sykehus, sier Line Khateeb.

I sommer vedtok staten Israel nye lover som gjør palestinerne til annenrangs borgere også i loven. Kun de som er jøder har nå rett til nasjonal selvbestemmelse.

– Arabisk er ikke lenger offisielt språk, bare hebraisk, og det å bosette jøder er nå regnet som statens oppgave, forteller Khateeb.

Les også: Tidligste snøfall på flere år i hovedstaden

– Vi tillater Israel å holde på

På det lille ingenmannslandet av en plenflekk mellom rundkjøringene på Økern har lufta gått ut av den palestinske ambassaden.

– Norske myndigheter gjør ingenting. Individuelle politikere som besøker Gaza eller Vestbredden vender rystet tilbake. Likevel behandler Norge og andre land Israel som en helt normal stat. Det er ingen politisk vilje til å gjøre noe. Jeg tviler på at Norge ville akseptert lignende oppførsel fra for eksempel Russland, om de begynte å annektere land og innføre lovverk som diskriminerer noen folkegrupper på dette viset, fortsetter Khateeb.

Noen menn kommer løpende idet ballongen landes kontrollert på en plen like ved trafikkmaskinene på Økern.

– Men vi gjør det i Israels tilfelle fordi vi ønsker å holde oss inne med USA. Selv om til og med unge amerikanske jøder begynner å reagere på Israels oppførsel nå. Norge er mer tilbakeholden med sin kritikk av Israel enn det EU er. Bruddene på folkeretten fortsetter fordi vi tillater Israel å holde på. Bruddene på menneskeretten er nøye dokumentert, likevel får de lov, sier Khateeb.

– Folk har ikke vann, ikke drivstoff, ingenting. Mangler tilgang til egne marker, hus, bedrifter. Det er desperate mennesker som marsjerer, som kaster stein. De har ikke lenger noe å tape, sier Erik Fosse.

Budskapet fra ambassadørene i den palestinske ambassaden som nylig svevde over Oslo er med andre ord tydelig:

– Dette er en menneskeskapt krise. En politisk krise, som kan løses. Og løsningen er klar: Israel må slutte.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no