Meny

#metoo, ett år etter, hvor er vi nå?

Metoo-bevegelsen ble markert med flere demontrasjoner. Foto: Damian Dovarganes / AP
– Den har knapt begynt. Et bedre diskrimineringsvern er en god start, mener Marie Simonsen.    

Marie Simonsen, Politisk kommentator i Dagbladet:

Hvor langt har vi kommet, ett år etter #metoo?

– Metoo har først og fremst informert og endret den offentlige samtalen. Bevegelsen har langt på vei lykkes i å vise det større bildet, at det handler om en strukturell diskriminering som ikke kan løses på individnivå. Den har ansvarliggjort politikere, næringsliv, mediene og kulturliv på en måte vi ikke har sett før. Bare det at begrepet metoo på kort tid er blitt en naturlig del av språket er en viktig anerkjennelse av urett.

Foto: Fredrik Bjerknes

Hva er det viktigste bevegelsen har oppnådd?

– Den har avdekket hvor skadelig og omfattende sextrakassering er. Den har gitt en knagg til historier som alltid er blitt fortalt, men ikke har blitt hørt eller anerkjent. Metoo har mobilisert kvinners solidaritet og den feministiske bevegelsen, men også fått menn med på laget. Det er viktig.

Hva betydde #metoo for deg?

– En ubehagelig erkjennelse av at jeg har vært en del av kulturen som er under angrep ved å dekke den til, vitse om den, spille med. Jeg tror mange i min generasjon kjenner på den dobbeltheten, både menn og kvinner. Det er en lettelse at det endelig blir røsket i. Men det var jaggu på tide.

Hva gjenstår i #metoo-kampen?

– Den har knapt begynt. Et bedre diskrimineringsvern er en god start. Jeg er tilhenger av lavterskeltilbudet i likestillingsnemnda, men det må være reelt. Det krever kapasitet og ressurser, ikke bare festtaler.

Så du noe problematisk ved bevegelsen?

– Det er viktig å huske at metoo nettopp er en bevegelse, ikke en organisasjon med klare regler og rammer. Feil blir gjort, og motkrefter vil alltid forsøke å misbruke enkelte overtramp til å ramme hele bevegelsen. I all hovedsak mener jeg metoo i Norge har vært en energisk og inkluderende bevegelse.

Magnus Forsberg, Kommentator i Dagsavisen:

Hvor langt har vi kommet, ett år etter #metoo?

– Jeg er ikke sikker på at vi har kommet så veldig langt, men vi har i det minste fått synliggjort hvor omfattende problemet egentlig er.

Foto: Privat

Hva er det viktigste bevegelsen har oppnådd?

– I tillegg til bevisstgjøring tror jeg det viktigste man har oppnådd er å gjøre det lettere for kvinner og stå fram med sine historier og å varsle. Av helt konkrete endringer tror jeg det største bevegelsen har oppnådd er å få noen arbeidsplasser til å endre eller utarbeide retningslinjer og rutiner om hvordan man behandler slike saker. Det er viktig å huske at uønsket seksuell oppmerksomhet er et hverdagsproblem, som ikke bare rammer i Hollywood og på Stortinget.

Hva betydde #metoo for deg?

– Hovedsakelig en oppvåkning om hvor utbredt seksuell trakassering egentlig er. Det gikk veldig inn på meg å se historiene til folk jeg kjenner selv, som jeg ikke ante at hadde blitt utsatt for slike ting.

Så du noe problematisk ved bevegelsen?

– Jeg syns det hovedsakelig var to problemer, men de var kanskje i like stor grad knyttet til dekningen av bevegelsen som til bevegelsen i seg selv. Jeg opplevd tidvis at dekningen av sakene, særlig i de politiske partiene, bare fokuserte på antall saker og varsler, uten å foreta noen særlig vurdering av alvorlighetsgrad. Det frustrerte meg litt å se generaliserende overskrifter som «Metoo-saker i alle partiene» når sakene omhandlet alt fra slibrige tekstmeldinger til regelrette voldtekter. Dessuten syns jeg det til tider ble mye kjendisfokus.

Hva gjenstår i #metoo-kampen?

– Så innmari mye! Jeg forstår at det kan føles som om kampanjen har pågått lenge, men det skal nok mer enn ett år til for å endre et problem som er såpass inngrodd i kulturen vår.

Hva skal eventuelt til for å oppnå det?

– Å skape rom for å stå fram med historiene sine er vel å bra, men målet må selvsagt være at det blir færre historier å stå fram med. Derfor tror jeg det viktigste vi kan gjøre er å sørge for at #MeToo-sakene får konsekvenser. At maktpersoner som misbruker stillingene faktisk mister dem. Det blir for eksempel veldig spennende å se om visse politikere blir nominert videre av partiene sine i 2021. Så tror jeg at vi menn har et særlig ansvar for hvordan vi tenker på og snakker om kvinner, og for å si fra når vi ser eller hører noe som ikke er greit. Det hadde jo vært fint om vi i det minste kunne luka ut de aller dummeste reaksjonene, av typen «Herregud er det ikke lov å flørte lenger?».

Anne Bitsch, Forfatter av «Brev til en ufødt datter»:

Hvor langt har vi kommet, ett år etter #metoo?

Foto: Siri Øverland Eriksen

– Det har blitt startet en global samtale om kjønn, makt og seksualitet. Maktfulle personer har måttet ta konsekvensene av sin atferd og gå. Om den tause majoriteten og de som er på de mektiges side har lært så mye, er for tidlig å si.

Hva er det viktigste bevegelsen har oppnådd?

– Å belyse seksuell trakassering og vold som et strukturelt problem som angår de mange og ikke de få.

Hva betydde #metoo for deg?

– Som forsker har jeg fått enda større innblikk i omfanget av seksuell trakassering og vold som et arbeidslivsproblem. Jeg visste fra før at seksuell vold som sådan er mer utbredt enn mange tror, men jeg ble ganske overrasket over hvor mange som er rammet av det i sitt yrkesliv.

Hva gjenstår i #metoo-kampen?

– At menn med makt og privilegier erkjenner at de faktisk har det, og at selv sterke kvinner iblant kan føle seg sårbare og psykisk underlegne. At midlertidighet i arbeidslivet i enda større grad løftes fram som en faktor som gjør at trakassering og overgrep ikke rapporteres.

Hva skal til for å eventuelt oppnå det?

– På forebyggingssiden – et inkluderende språk som fremmer en slik forståelse, der man fordømmer handlinger fremfor mennesker. Når skaden er skjedd: effektive varslingssystemer og sanksjoner der personer som har misbrukt makt mister makt.

Så du noe problematisk ved bevegelsen?

– I enkelte land ble det en del uthenging av enkeltpersoner som jeg har det vanskelig med, selv om det i enkelte tilfeller har vært nødvendig. Mediedekningen kunne i noen tilfeller vært mer nyansert og etisk, for eksempel ved å bedre ivareta kilder og researche saker i dybden, før påstander og varsler videreformidles. Media burde tone ned underholdningselementet og unngå å bruke språk og vinklinger som er egnet til å pirre og skape tvil om hvorvidt det som beskrives er sex eller overgrep.

Frode Helmich Pedersen, Litteraturviter og bidro i Samtidens #metoo-nummer tidligere denne våren

Hvor langt har vi kommet, ett år etter #metoo?

Foto: UIB

– Hvis du med «vi» mener nordmenn, kan vi konstatere at det allerede har funnet sted en holdningsendring: Man har generelt lavere toleranse for trakasserende atferd enn før #metoo. Dette har fått konkrete utslag i endrede retningslinjer for håndtering av varsling i mange organisasjoner og bedrifter. I tillegg har det kommet inn et sterkere element av sosial kontroll med hensyn til ulike former for overtramp.

Hva er det viktigste bevegelsen har oppnådd?

– Det viktigste er etter mitt syn at bevegelsen har gjort menn mer bevisste både på hvor utbredt fenomenet er og hvor store og alvorlige skadevirkningene av trakassering og overgrep kan være.

Hva betydde #metoo for deg?

– Primært at jeg fikk en ny forståelse av hvor ille det kan være å bli utsatt for relativt milde former for overtramp. Atferd jeg tidligere anså som noe man til en viss grad måtte tåle, ser jeg nå som uakseptabel.

Hva slags skyggesider hadde bevegelsen, mener du?

– Bevegelsen har hatt tendenser til ensidighet. For eksempel har det iblant vært liten vilje til å se at folk faktisk kan ha opplevd en og samme situasjon svært forskjellig. Særlig i USA har det vært et problem at man har beskyldt navngitte personer offentlig. Ikke bare er slikt vanskelig å beskytte seg mot, det går også ut over uskyldige, for eksempel den anklagedes barn. I Norge har dette så vidt jeg har kunnet registrere ikke vært noe stort problem. Men man skal huske på at alle, også folk som er anklaget for overgrep, har krav på rettssikkerhet.

Hva gjenstår i #metoo-kampen?

– Jeg tror det gjelder å holde temaet varmt på en dialogsøkende og ikke-fanatisk måte for å sikre at så mange som mulig kan stille seg bak bevegelsen.

Gerd Brantenberg, Forfatter og aktivist i norsk homokamp og feminisme:

Hva tenker du om #metoo?

– Jeg synes #metoo er veldig bra, naturligvis. Bevegelsen har vært så bevisstgjørende, den har virkelig fått oss til å gå i oss selv og tenke over både hva vi har vært utsatt for, og hva vi har akseptert.

Foto: Privat

– Jeg synes også kritikken mot disse varslerne som har stått fram. har vært interessante. Altså denne kritikken om at det er mistenksomt og merkelig at voldtekt- og seksuell trakasseringshistorier kommer opp så lenge etter at de har skjedd. Det faktum at det har tatt, la oss si 15 år å snakke om dette, er så avslørende! Det forteller oss hvor belastende det er for kvinner å både oppleve overgrep og å snakke om det. Hvor skambelagt det er. Når det gjelder voldtekt og seksuell trakassering ligger det jo i deres natur at den skjer uten vitner. Så den kritikken må tilbakevises!

Kan #metoo takke 70-tallsfeministene for noe?

– Den har så mange likhetspunkter med det vi protesterte mot, vi startet jo krisesenter-bevegelsen for eksempel. Kampen mot pornografi tenker jeg også er beslektet med #metoo. Men det var ikke overgrep mot kvinner vi grep fatt i, abortsaken og likelønn var det som sto først. Det var temaer som ikke var skambelagte i det hele tatt. På min tid var det mange yrker som ikke kvinner fikk gå inn i engang, som konduktør på NSB. Men dette er den samme kvinnekampen vi kjempet. Forskjellen finner vi omfanget, massebevegelsen og de nye mediene.

Hva gjenstår i #metoo-kampen?

– Det ultimate målet må jo være avskaffelse av trakassering. Og det tror jeg er utopisk. Men det er viktige her er både vold og trakassering mot kvinner har blitt satt finger’n på, og at vi har begynt å bli bevisste på disse problemene på en helt annen måte enn før. #metoo, og spesielt denne vinklingen på arbeidslivet, kunne ikke skjedd uten at en generasjon av kvinner har vokst opp med forventning om likestilling.

Saken ble først publisert på Dagsavisen.no

Populært